Da planen ble virkelig
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Plutselig var frelsesplanen mer enn bare et flytskjema – den var kilden til mitt håp og min trøst.
Foto: Allan Davey
“Skriv ned alle deres talenter, og velg et dere vil fortelle oss om,” sa søster Jensen til Laurbærpike-klassen vår. Jeg forklarte stolt at volleyball var mitt største talent, og at vår neste sesong – mitt siste år med volleyball – skulle bli den beste så langt.
“Talenter kommer i mange former. Noen er åndelige gaver,” forklarte søster Jensen. “Jeg tror at vår himmelske Fader har velsignet meg med å være i stand til å elske alle rundt meg.”
Søster Jensen utstrålte kjærlighet overalt hvor hun kom, og bar sitt vitnesbyrd i dagligdagse samtaler. Hennes kjærlighet var oppriktig, vennlig og Kristus-lignende. Hun hadde blitt mer enn en leder i Unge kvinner for meg – hun føltes som en mor nummer to, en søster eller en bestevenn i løpet high school-tiden. Vi gikk på konserter sammen, dro på shopping sammen og laget jordbærsyltetøy sammen. Hun kom med hjemmelaget pudding da jeg hadde trukket visdomstennene mine, og hun likte å møte meg på godteributikken der jeg jobbet. Hun jobbet på skolen min, så hun gikk på alle volleyballkampene mine også.
Noen måneder senere, på slutten av sommerferien, våknet jeg klokken tre om natten av at telefonen ringte. Mamma svarte, og kom så til rommet mitt. “Familien Jensen hadde vært i en bilulykke på vei hjem fra familiegjenforeningen sin,” sa hun. “Bilen kjørte utfor motorveien, og søster Jensen omkom.”
Hjertet sank i brystet mitt. “Dette kan ikke stemme,” tenkte jeg. “Hun tekstet meg tidligere i dag. Hvordan kan hun være borte nå?”
Jeg var sjokkert, forvirret og trist på samme tid. Etter noen minutter kom tårene, og mamma holdt rundt meg mens jeg gråt. Det var umulig å sove, så jeg lå der med tankene og tårene mine resten av natten.
De neste ukene falt jeg inn i en sorg jeg aldri hadde opplevd maken til før. Volleyball var ingen prioritet, og jeg så ikke lenger frem til å starte skoleåret. Alt jeg var så begeistret for før, ble nå begravd i sorg. “Jeg føler meg helt overveldet av sorg,” skrev jeg i dagboken min en kveld. “Jeg klarer ikke å slutte å gråte, og jeg er alltid trøtt.”
Kvelden før første skoledag lå jeg i sengen og gråt, og tenke på søster Jensens dødsfall. Jeg var lei av å være trist, og jeg innså at jeg trengte hjelp til å overvinne smerten. Jeg trengte å be.
“Hjelp meg å forstå hvorfor hun døde, og hvordan jeg kan takle dette,” ba jeg.
Jeg knelte der i stillhet, og lurte på om han ville svare. Etter noen minutter begynte tankene mine å knytte forbindelser mellom alt som hadde skjedd. Jeg følte meg varm i hjertet og lettere til sinns. Jeg innså at disse tankene ikke var mine egne. Det var Ånden som underviste meg.
Frelsesplanen – flytskjemaet jeg hadde blitt undervist siden Primær – var virkelig. Søster Jensen ble født, hun opplevde lykke, hun utholdt prøvelser, hun delte sin kjærlighet med andre, og nå var hun i åndeverdenen. Ånden hennes fantes fortsatt, og jeg ville få se henne igjen. Jeg innså at denne planen, planen for lykke, er utformet for å hjelpe oss tilbake til vår himmelske Fader, til vår familie og til våre venner. Akkurat da ønsket jeg mer enn noe annet å leve rettskaffent slik at jeg kunne få se henne igjen.
De første ukene på skolen fokuserte jeg på å prøve å utvikle søster Jensens talent for å vise kjærlighet til alle. Når jeg konsentrerte meg om å vise kjærlighet til andre, begynte min egen smerte langsomt å avta, og jeg følte meg lykkeligere. Jeg lærte at vi kan vise vår kjærlighet til andre på mange måter – ved å lytte til dem, ved å smile til dem, ved å ha med noe godt til dem, eller ved å gi dem komplimenter. Dette er de små tingene som søster Jensen gjorde for meg, så den beste måten å holde minnet hennes i live var å spre hennes form for kjærlighet.
Selv om søster Jensen døde, vil jeg alltid føle hennes kjærlighet. Når jeg hver dag gjør mitt beste for å vise litt mer kjærlighet til andre mennesker, lever jeg slik hun gjorde – og tar ett skritt nærmere å få se henne igjen.