En profet for vår tid
Av president Dieter F. Uchtdorf
Annenrådgiver i Det første presidentskap
Jeg er dypt beæret og takknemlig for privilegiet å få gi en hyllest til president Thomas S. Monson, en Guds profet og min avholdte venn.
I denne følelsesladede tiden er følelser og tanker sterke, og ord er utilstrekkelige for å uttrykke min kjærlighet, takknemlighet og sorg.
Harriet og jeg vil uttrykke vår dype sympati, kondolanser og takknemlighet til familien, til alle som er glade i ham og til de mange som så omsorgsfullt tok vare på ham. En spesiell takknemlighet går til Ann Monson Dibb, president Monsons datter. Etter at president Monsons kjære hustru Frances gikk bort, ble den siste tiden i hans liv storlig velsignet av Ann, hennes søsken og families hengivenhet og kjærlighet.
Familiemedlemmer bærer gule roser for å hedre president Monson. Gult var hans yndlingsfarve.
Som vi savner ham! Jeg betraktet ham som en venn lenge før jeg møtte ham. Jeg tror at alle som kjente ham, hørte ham eller så ham, selv om det bare var på avstand, betraktet seg selv som hans venner.
Når søster Uchtdorf og jeg har reist rundt i verden, har folk uttrykt sin kjærlighet, takknemlighet og bønner for sin kjære profet. Disse dyptfølte hilsener kom fra de unge, de eldre og alle aldre imellom.
Thomas S. Monson var en mann for alle tider, virkelig en åndelig kjempe. Han var rik på kunnskap, tro, kjærlighet, klarsynthet, vitnesbyrd, mot og medfølelse – han ledet og tjente aldri høyt hevet over andre, men alltid øye til øye. Han hadde en spesiell medfølelse med de fattige og trengende. Vi kommer til å savne hans stemme, hans stødighet, hans tillit til Herren, hans smil, hans vittighet, hans entusiasme, hans optimisme og hans historier, som jeg anser som lignelser fra en Guds profet i vår tid.
Det er nå 24 år siden president Monson inviterte Harriet og meg til sitt kontor og kalte meg til å virke som generalautoritet i Kirken. Harriet og jeg var i ferd med å bli overveldet av betydningen av dette øyeblikket og den langsiktige innflytelsen dette ville ha på vårt liv.
President Monsons varme, personlige interesse, oppmuntring, entusiasme for arbeidet og profetiske verdighet fikk oss imidlertid til å føle oss rolige og fredfylte. Vi følte det som om vi var i nærvær av en som kjente Frelseren, som var Hans tjener, som var kjent av vår himmelske Fader.
Tyskland og dets folk ble spesielt velsignet av president Monson. Hans sterke tro hjalp til med å styrke vår tro under den kalde krigen. Han bragte ikke bare kofferter fylt med klær og andre ting til medlemmer i Øst-Tyskland, men hans mektige apostoliske bønn gitt i 1975 lovet ufattelige åndelige gaver. President Monson kom tilbake med daværende eldste Russell M. Nelson og fulgte opp disse guddommelige løftene. De ble alle oppfylt, trinn for trinn. En Guds profet hadde talt, og Gud gjorde ære på sin tjeners tro og gjerning.
Da Harriet og jeg ledsaget president Monson til en konferanse i Hamburg, spurte han etter bror Michael Panitsch, en tidligere stavspresident og patriark, en av de standhaftige pionerene i Kirken i Tyskland. Bror Panitsch var alvorlig syk, sengeliggende og ute av stand til å komme på møtene. Til tross for dette ønsket president Monson å besøke ham.
Litt tidligere hadde president Monson gjennomgått en fotoperasjon og kunne nesten ikke gå uten smerte. Bror Panitsch bodde i femte etasje i en bygning uten heis. Vi ville måtte gå opp mange trinn. Allikevel insisterte president Monson, så vi dro.
Det var svært smertefullt for president Monson, men han gikk muntert videre. Vi kom frem til den sengeliggende broren, og president Monson ga ham en vidunderlig prestedømsvelsignelse, takket ham for hans livslange trofaste tjeneste og oppmuntret ham med et smil.
Alltid når jeg tenker på denne opplevelsen, blir jeg minnet om det apostelen Paulus sa om Jesus, hans venn og lærer: “[Han] gikk omkring og gjorde vel.”1
Det samme kan sies om den mannen vi er glade i, respekterer og har oppholdt som Guds profet, vår venn og Guds venn, Thomas Spencer Monson.
Det har vært en svært tilfredsstillende og åndelig givende erfaring å virke som en av president Monsons rådgivere i Kirkens første presidentskap. Det har innbefattet glede og hjertesorg, latter og sorg, dype samtaler og mange inspirerte profetiske øyeblikk.
Nylig, da president Eyring og jeg skulle til å gå etter et besøk i profetens hjem, stoppet president Monson oss og sa, “Jeg er glad i Frelseren Jesus Kristus. Og jeg vet at han er glad i meg.” Hvilket følelsesladet og mektig vitnesbyrd fra Guds profet.
President Monson var i sannhet en profet for vår tid. Han var en mann for alle tider. Alt vi vet og er glad i ved president Thomas S. Monson vil fortsette. Hans ånd har gått hjem til Gud, vår Fader i himmelen, som ga ham liv. Hvor jeg enn går i denne vakre verden, vil jeg alltid ha med meg en del av min avholdte venn.
Jeg gir et hengivent farvel til vår kjære profet: Takk, president Thomas S. Monson. Må Gud være med deg til vi ses igjen. I vår Frelser og vår Forløser Jesu Kristi hellige navn. Amen.