Til minne om
President Thomas S. Monson: Profet og venn
“Frykt ikke. Vær ved godt mot. Fremtiden er like lys som deres tro.”1
Forsiden, omslag, foto: Scott G. Winterton, Deseret News
Pasienten på akuttavdelingen så ut til å være klar for utskrivning, men en lege i Salt Lake City og staben hans nølte. Selv om mannens behandling og bedring så ut til å være fullført, vakte hans uflidde fremtoning og ustabile levevilkår bekymring. “Har du noen familiemedlemmer, noen venner som kan hjelpe deg å følge opp behandlingen?” spurte legen. “Ikke egentlig”, svarte pasienten, men så husket han: “Jeg har faktisk en venn som tar vare på meg en gang iblant. Han heter Tom Monson.”2
President Thomas Spencer Monson var “en av folket” og venn av dem som “ikke hadde det så bra”, som en livslang venn uttrykte det.3 Gjennom hele sitt liv, også i mer enn tre tiår med store ansvarsoppgaver som et medlem av Det første presidentskap, ga han besøk til eldre venner og fremmede høyeste prioritet, og, når han ble tilskyndet av Ånden til det, gikk han til og med ut av viktige møter for å gi prestedømsvelsignelser til syke barn. Når han var tilstede på profesjonelle sportsbegivenheter, tok han med seg venner fra barneårene i beskjedne kår, istedenfor å invitere høytstående bekjente eller embedsmenn til å delta sammen med ham. Han deltok på alle gjenforeninger West High School arrangerte, der han hadde på seg navneskiltet “Tom Monson”. Denne samme Thomas Monson, var, ifølge en av hans sønner, “fullstendig ikke-diskriminerende når det gjaldt en persons offentlige status, personlighet, eller andre utmerkede prestasjoner: En ydmyk venn fra 50 år tilbake ville få den samme – eller mer – oppmerksomhet enn en guvernør, senator eller fremtredende forretningsmann.”4
Mennesker med høy eller lav posisjon i samfunnet, sammen med millioner av venner og etterfølgere både innenfor og utenfor Kirken, mistet en lojal venn ved bortgangen av den 16. presidenten for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Etter å ha holdt fast ved at “Jeg har alltid hatt behov for Herrens hjelp, og jeg har alltid bedt om den”,5 etterlot president Monson seg en administrasjon preget av en utstrakt hånd til verden forøvrig gjennom humanitær bistand, Kirkens nettsider som skapte større åpenhet og hjalp medlemmene å forstå komplekse problemstillinger, PR-kampanjer for å hjelpe verden å forstå Kirken, og mange nyvinninger med sikte på å fremme frelsesverket. Blant disse var å senke alderen for unge menn og unge kvinner som skulle reise på heltidsmisjon, en utvidelse av metodene misjonærene kunne nå ut til andre på (blant annet gjennom bruk av teknologi), og nettbaserte forumer som bragte Kirkens ledere og medlemmer sammen over hele verden i virtuelle ansikt til ansikt-drøftinger. Under hans virke ga Kirken ut en ny håndbok som la vekt på kristent disippelskap. Slektshistorisk arbeid ble forenklet, så det ble enklere å utføre slektsforskning og sende navn til templet for stedfortredende dåp og andre frelsende ordinanser.
President Monson gratulerer sin venn, Thelma Fetzer, da hun feiret sin hundreårsdag i 2010. President Monson besøkte ofte aldrende venner og fremmede.
Til tross for alle de betydningsfulle tingene han oppnådde, vil ingen være uenige i at president Monsons viktigste arv består av hans mektige personlige eksempel. Et av hans favorittskriftsteder, som finnes i Apostlenes gjerninger 10:38, beskriver Jesus fra Nasaret som en som “gikk omkring og gjorde vel”. President Monson gjorde alltid godt på måter Frelseren formante oss: Gi de sultne mat, snakke med fremmede, kle de nakne, besøke de syke, og gå inn i ensomhetens og fortvilelsens fengsel som ofte omgir den som er forlatt. (se Matteus 25:34-40). Hans humanisme, vektlegging av mennesker fremfor programmer og engasjement for å følge Ånden fikk en reporter som skrev om president Monson i flere tiår til å skrive: “Jeg har møtt få mennesker som gjør så stor innsats for å løfte og bringe trøst, støtte og oppmuntring til andre.”6 Et liv fylt av familie, vanskeligheter, muligheter og selvfølgelig tjeneste, bidro til å skape Thomas S Monsons eksemplariske Kristus-lignende arv av personlig tjeneste.
Et gavmildt hjem
På hjørnet av 500 South og 200 West, ikke langt fra jernbanesporene som går gjennom Salt Lake City, oppdro George Spencer og Gladys Condie Monson en familie gjennom den store depresjonen omgitt av Gladys’ slektninger, etterkommere av pionerer fra Skottland. Georges besteforeldre hadde sluttet seg til Kirken i Sverige og England før de emigrerte til Amerika og bosatte seg i Salt Lake City. Den 21. august 1927 ble den første sønnen og det andre barnet til George og Gladys født, Thomas Spencer Monson, oppkalt etter sin bestefar på morssiden, Thomas Sharp Condie, og sin far.
De var omgitt av familie, men familien Monson uttrykte sin kjærlighet til mange andre også. Besøk fra sultne gjennomreisende på vei gjennom byen var ikke uvanlig i nabolaget, og Gladys Monson mottok dem og ga dem mat “som om hver hadde vært en invitert gjest”, mintes president Monson senere.7 Hun sendte også søndagsmiddag hver uke til “gamle Bob” nede i gaten, som jevnlig tilbød Tom 10 cent for leveransen. “Jeg kan ikke ta imot pengene,” svarte Tom ettertenksomt. “Mor ville gitt meg ris.”8 På søndager bar Toms far ofte onkel Elias – broren hans som var forkrøplet av leddgikt – til sin 1928 Oldsmobile, med Tom på slep, og kjørte en tur rundt i byen.
“Under denne perioden av mitt liv var jeg svært imponert over min mors og fars handlinger”, sa president Monson. “Det slo meg ikke at de sjelden gikk i kirken.”9 Han husker også en atmosfære av toleranse og velvillighet: “Jeg hørte aldri min far si et negativt ord til en annen person. Han ville faktisk ikke oppholde seg i samme rom hvis noen snakket respektløst eller negativt til en annen.”10
Ikke overraskende begynte disse holdningene å smitte over på Tom. En jul var han overlykkelig over å ha fått et elektrisk togsett, men allikevel bønnfalt han moren sin om – og fikk – en ekstra vogn fra et mindre imponerende togsett som skulle være en gave til sønnen til en enke nede i gaten. Senere, da Tom og moren hans leverte gaven og Tom så guttens begeistring over det lille togsettet, fikk han skyldfølelse. Han løp hjem for å hente ikke bare den vognen han hadde tatt fra settet, men også en av sine egne.11 Tom ga senere sine to kaniner som julemiddag til en venns familie som aldri hadde smakt kalkun eller kylling.12 Og da en kvinne mislikte at baseballen til Tom og kameratene hans havnet i hagen hennes da de spilte baseball (hun tok ofte disse baseballene og beholdt dem), bestemte Tom seg for å gjøre noe med situasjonen. Uten at et ord ble utvekslet mellom dem, vannet han jevnlig hagen hennes om sommeren, og rakte løvet på plenen om høsten. Så en dag inviterte hun ham på melk og småkaker – og rakte ham en eske fylt med baseballer.13
Likevel erkjente president Monson med jevne mellomrom at sammen med hans gode gjerninger i barndommen fant han også på skøyerstreker som noen ganger førte til en skjennepreken. Han og et søskenbarn samlet en gang sammen naboenes løse hunder og satte dem i et kull-skur i bakgården, og seks av dem løp ned Toms far da han gikk for å åpne døren.14 En ettermiddag trakk en Primær-president Tom til siden og sa at hun ble lei seg av den uærbødige oppførselen til mange av guttene under åpningsposten i Primær. Tom tilbød seg å hjelpe. “Disiplin-problemene i Primær”, mintes han, “opphørte i det øyeblikket.”15 Likevel vedvarte fristelsene. En gang overtalte han en venn til å skulke ettermiddagens Primær-klasse sammen med ham. De skulle stikke av like etter at Tom skulle ta en penny fra lommen og legge den i donasjonsesken til Primary Children’s Hospital. De skulle deretter bruke den 10 cent-mynten han hadde i lommen for å dra til Hatch Dairy og kjøpe iskrem. Planen gikk imidlertid i vasken da guttene oppdaget at Tom uforvarende hadde donert 10 cent-mynten istedenfor pennyen. Så de gikk begge tilbake, og Tom donerte nedslått pennyen også. “I lang tid etterpå”, sa han senere, “følte jeg at jeg kanskje hadde gjort den største investeringen i Primary Children’s Hospital.”16
Jevnlige besøk til familiens hytte i Provo Canyon ga en livslang kjærlighet til andejakt, camping, fisking og svømming i elven, der Tom til og med en gang reddet en pike som ble tatt av en farlig strøm.17 Han fortalte om en opplevelse han hadde da han og en venn uklokt satte fyr på noe ugress nær familiens hytte. Som alltid brukte han historien som et rammeverk for å dele et viktig prinsipp i evangeliet.18
Besøk flere ganger i uken til Chapman offentlige bibliotek, som lå i samme gate som hans hjem i Salt Lake City, ga ham en kjærlighet til bøker og forfattere, noe som senere gjorde ham i stand til å gjengi lange sitater fra favorittpoeter som for eksempel Wordsworth, Longfellow, Bryant, Tennyson, og Shakespeare.19
En spesiell interesse, dueoppdrett, som ble utviklet i unge år og fortsatte i voksen alder, lærte Tom en lekse om forvaltning da en veileder i Det aronske prestedømmes quorum ga ham en due som stadig vendte tilbake til veilederens hjem, og dermed ga mulighet for et ukentlig prestedømsintervju med gutten.20 Det var imidlertid en kjær søndagsskolelærer, Lucy Gertsch, som Tom ga æren for å ha gitt ham et fundament for sitt vitnesbyrd om Jesus Kristus. Hennes kjærlighet til en klasse med vanskelige gutter forvandlet deres uærbødige oppførsel når de lyttet til søster Gertschs åndelige leksjoner fra Bibelen.21
Ungdomsår
De økonomiske begrensningene under den store depresjonen forårsaket at Tom, i en alder av 12 år, måtte begynne å arbeide for sin far, som var leder for et trykkeri.22 Konsekvensene av 2. verdenskrig truet imidlertid mer enn depresjonen mens Tom gikk på videregående skole. “Enhver ung mann visste at hvis [krigen] fortsatte, ville han havne i militæret”, sa president Monson om tenårene sine.23 Som en utmerket elev med forkjærlighet for historie, begynte han på University of Utah i en alder av 17 år.24 Han vurderte sterkt å bli historielærer, men valgte isteden å bli siviløkonom, mens han samtidig hadde glede av Institutt-klasser som ble undervist av dr. Lowell Bennion og dr. T. Edgar Lyon.25
Mens han gikk på universitetet møtte han sitt livs kjærlighet. Etter å ha blitt presentert for Frances Johnson på en bli-kjent-dans, begynte Tom i ettertid å gå ut med henne. Han reflekterte senere over at “jeg var ikke forberedt på den verdighet og stillhet som fantes [i hennes hjem],” da han sammenlignet sitt eget støyete hjem med Johnsons.26 Frances’ far la merke til Monsons navn og ga, med tårer i øynene, Tom en klem etter at det gikk opp for dem at det var Toms grandonkel Elias som hadde introdusert familien Johnson til evangeliet i Sverige.27 Både Tom og Frances elsket storband og gikk på dansetilstelninger med band-ledere som Tommy Dorsey og Glenn Miller.28
I 1945 vervet Tom seg i det amerikanske sjøforsvaret. Om de første tre ukene på rekruttskolen, sa han spøkefullt senere “var jeg overbevist om at mitt liv sto i fare. Sjøforsvaret ville ikke trene meg opp, de ville drepe meg.” Men åndelige opplevelser fulgte de vanskelige tidene. Etter at en sjefsoffiser under oppstilling en søndag hadde ledet katolikkene, jødene, og protestantene til sine møtesteder, henvendte han seg til Tom og spurte: “Og hva kaller så dere gutter dere selv?”
“Før dette øyeblikket”, mintes president Monson senere, “hadde jeg ikke ant at det var noen ved siden av meg eller bak meg på eksersérplassen. Nesten unisont svarte hver og én: ‘Mormoner!’”29
En natt like før jul, begynte Toms siste-dagers-hellige venn Leland Merrill, som lå i en køye ved siden av ham, å stønne av smerte. I desperasjon hvisket han, “Monson, Monson, er ikke du en eldste?” og ba om en prestedømsvelsignelse – noe Tom aldri hadde utført før. Mens han stille ba om hjelp, fikk Tom et svar: “Se på bunnen av skipssekken”, der han klokken to om natten fant en misjonærhåndbok, som ga instruksjoner om hvordan han skulle velsigne syke. “Mens rundt 60 nysgjerrige matroser så på, ga jeg velsignelsen”, sa han senere. Før jeg hadde fått lagt alt tilbake i sekken, sov Leland Merrill som et barn.”30 Tom lærte også av andre under militærtjenesten og beundret en ung katolikk som knelte ned for å be hver kveld mens “vi mormon-gutter ba mens vi lå i køyene våre”.31
Tom var i tjeneste i ett år og vendte hjem og ble uteksaminert med gode karakterer fra University of Utah, og begynte å arbeide som annonseansvarlig for det Kirke-eide Deseret News. Flere måneder etter uteksamineringen, ble han viet til Frances Johnson i Salt Lake tempel den 7. oktober 1948. “Jeg lærte tidlig å stå på mine egne ben”, sa søster Monson om deres første år sammen.32 Nesten umiddelbart ba Herren unge bror og søster Monson om å begynne sin utrettelige deltagelse i oppbyggingen av Guds rike.
Etter militærtjenesten (til venstre), møtte Thomas, og deretter giftet seg med, Frances Johnson. De fikk tre barn: Thomas Lee, Clark Spencer og Ann Frances.
En personlig tjenestegjerning
I mai 1950 ble John R. Burt, Tom og Frances’ biskop, kalt til stavspresidentskapet. Da han ble spurt om hvem som burde virke som biskop i hans sted, var biskop Burt stille i flere minutter: “Jeg prøvde å finne ut hvordan jeg skulle forklare for [stavspresidenten] hvorfor jeg trodde at en 22 år gammel guttunge skulle erstatte meg som biskop.”33 Slik begynte unge Thomas S. Monsons tjenestegjerning i Temple View sjette-syvende menighet, med dets 85 enker og det største behov for velferdstjenester i Kirken på den tiden. Å virke som biskop i denne spesielle menigheten forsterket og intensiverte Toms allerede sterke nestekjærlige instinkter. Han besøkte alle enkene ved juletider, og hadde med seg gaver som sukkertøy, bøker eller gryteklare kyllinger.34 Han ble så knyttet til “enkene sine” at han dro på årlige besøk til mange av dem i lang tid etter at han ble avløst som biskop, og klarte til og med å holde tale i alle 85 begravelsene under sitt virke som generalautoritet.35 “Min utilstrekkelighet ydmyket meg”, mintes han om de fem årene han virket som biskop, men han var takknemlig for at “jeg tidlig i livet utviklet medfølelse for andre som kunne være i nød, uansett alder eller omstendighet.”36 Han utførte tjeneste til alle innenfor menighetens grenser, inkludert dem med en annen tro, og oppsøkte mindre aktive medlemmer selv om det innebar å dra til en bensinstasjon en søndag morgen der han oppfordret en ung mann som arbeidet i en smøregrav om å komme tilbake til sine quorumsmøter.37
Dette bestemte kallet lærte ham også en vanskelig lekse. Da han deltok på et lederskapsmøte på stavsplan, følte biskop Monson en sterk tilskyndelse om at han skulle dra med én gang for å besøke et eldre medlem av menigheten som var innlagt på veteransykehuset. Uheldigvis var det stavspresidenten som talte, så den unge biskopen ventet utålmodig helt til han var ferdig før han skyndte seg til sykehuset. Da han løp til mannens rom ble han stoppet av en sykepleier. Hun spurte, “Er du biskop Monson?” og fortsatte med å fortelle ham at “pasienten spurte etter deg like før han døde”.38 Biskop Monson kjørte hjem den kvelden og lovet at han aldri mer skulle unnlate å reagere på Den hellige ånds tilskyndelser, et løfte som gjenspeilet seg om og om igjen i resten av hans tjeneste i Kirken.
Deretter virket han som rådgiver i stavspresidentskapet i en alder av 27 år og som misjonspresident i Canada i 1959, i en alder av 31 år. Misjonærer under hans ledelse minnes en leder som var så lydhør for Ånden at han ofte fulgte inspirasjon om å besøke en misjonærs leilighet like før misjonæren var i ferd med å gjøre noe galt.39 Han fokuserte på misjonærene ved å lære alle navnene deres, rådførte seg med dem om deres problemer og bekymringer, og gjorde i bunn og grunn alt han kunne for å forhindre tidlige hjemreiser og disiplinærråd. På denne tiden hadde familien Monson vokst med to små barn, Thomas Lee og Ann Frances. Et tredje barn, Clark Spencer, ble født i Canada. Familien kunne glede seg over mer tid sammen på dette misjonsoppdraget enn de var vant til, og Tom utviklet en lojalitet til Canada som fremdeles var merkbar i 2010 da han, som president for Kirken, innviet Vancouver Canada tempel med det kanadiske flagg på jakkeslaget og endret åpningssangen til “O Canada.”40
Etter at han kom hjem til Salt Lake City, ble Tom daglig leder av Deseret Press, og Frances holdt seg opptatt med oppdragelse av barn, tjeneste i kall i menigheten og støtte til ektemannen når han virket i forskjellige prestedømsutvalg på generalplan.
Toms omfattende engasjement i Kirkens utvalg som for eksempel korrelasjon av voksne, misjonærer eller genealogi ledet ham faktisk til å tro at en invitasjon til president David O. McKays kontor på en eller annen måte var tilknyttet hans daværende engasjement. Det var det ikke. President McKay kalte ham til å tjene som et medlem av De tolv apostlers quorum, som eldste N. Eldon Tanners etterfølger, som var blitt kalt som rådgiver i Det første presidentskap. Tom følte seg så overveldet og overrasket at han ikke kunne snakke. Til slutt forsikret han president McKay om at “alle talenter jeg måtte ha blitt velsignet med vil bli brukt i Mesterens tjeneste og jeg vil ofre mitt liv om det skulle bli nødvendig.”41
President Monson sa seg enig i å holde dette hellige kallet konfidensielt overfor alle unntatt sin kone, og sov ikke i det hele tatt natten før generalkonferansen den 4. oktober 1963. Da han kom til konferansen, satte han seg blant medlemmene av prestedømmets hjemmeundervisningskomité, der han virket. En venn som satt ved siden av ham, Hugh Smith, fortalte ham om et pussig sammentreff: De to siste gangene en generalautoritet hadde blitt kalt, hadde den mannen sittet ved siden av Hugh.42 Etter at Thomas Monsons navn var blitt uttalt, “så Hugh Smith på meg og sa ganske enkelt, ‘Lynet har slått ned for tredje gang’. Jeg tror at veien fra forsamlingen og til forhøyningen var den lengste jeg har gått i hele mitt liv.”43
Tjeneste som medlem av De tolv apostlers quorum
Thomas S. Monson ble i en alder av 36 år den yngste mann som var kalt til De tolv apostlers quorum siden 1910, da Joseph Fielding Smith ble medlem av quorumet 33 år gammel. Hans virke sammen med De tolv strakte seg over 22 år, fra 1963 og til han ble kalt til Det første presidentskap under president Ezra Taft Benson i 1985, og innbefattet tjeneste i alle store utvalg i Kirken, ofte som leder.44 I løpet av denne tiden, utviklet Kirkens medlemsmasse seg fra å være en homogen gruppe sentrert i det vestlige USA, til et verdensomspennende og svært variert samfunn.45 Han ble kalt til apostelembedet av president David O. McKay men virket etter det under president Joseph Fielding Smith fra 1970 til 1972, og deretter under Harold B. Lee fra 1972 til 1973. Det var under president Spencer W. Kimballs virke, fra 1973 til 1985, at president Monson ledet et Skriftenes publikasjonsutvalg som i 1979 produserte en 2400-siders utgave av King James versjonen av Bibelen som inneholdt Topical Guide, Bible Dictionary og et banebrytende fotnote-system. President Monson deltok også sammen med president Kimball i den historiske åpenbaringen om at alle verdige mannlige medlemmer skulle motta prestedømmet.46
Men for medlemmer som befant seg bak jernteppet i årene som fulgte etter andre verdenskrig, var president Monsons største prestasjon som medlem av De tolv apostlers quorum, hans tilsyn med de østeuropeiske hellige. “De faktiske velsignelser han bragte til vår land og til Europa”; sa det tyske medlemmet av Det første presidentskap, Dieter F. Uchtdorf, “er så ekte og så betydningsfulle og så enestående i sin verdi at jeg virkelig tror Herren hadde utvalgt ham til å være et instrument for å endre Tysklands historie.”47 Den kommunistiske regjeringen i Den tyske demokratiske republikk undertrykte sterkt religionsutøvelse, men medlemmer av Kirken fortsatte trofast til tross for diskriminering, tap av jobb og utdanningsmuligheter, og hyppig overvåking når de møtte sammen. President Monson besøkte dem ofte, og en gang studerte han hele Kirkens håndbok i den hensikt å skrive av hele boken etter å ha kommet inn i Øst-Tyskland, fordi det ikke var tillatt å ta Kirkens materiale inn i landet. Han dro til et grenskontor og begynte på sin oppgave, og etter å ha skrevet flere sider kikket han rundt seg og oppdaget et eksemplar av håndboken på en hylle bak seg.48 Han arbeidet utrettelig med øst-tyske myndigheter for at i det minste noen få hellige skulle kunne få være tilstede på generalkonferansen og besøke templet utenfor landet, men allikevel lengtet de øst-tyske hellige etter de samme muligheter som andre medlemmer rundt om i verden hadde.
Så, i 1978, ga president Kimball et løfte til president Monson om at “Herren vil ikke holde tilbake templets velsignelser for disse verdige [øst-tyske] medlemmene” og la til med et smil, “Du finner ut hvordan”.49 Da president Monson og en av Kirkens ledere i Øst-Tyskland, Henry Burkhardt, fortsatte å søke til myndighetene om tillatelse til at seks par om gangen kunne reise til templet i Sveits, fikk de et forbløffende forslag fra myndighetslederne: “Hvorfor bygger dere ikke et tempel her?” I oktober 1982 annonserte Det første presidentskap at et tempel ville bli oppført i Freiberg, Den tyske demokratiske republikk, det første tempel som noen gang er blitt oppført i et kommunistisk land. Denne kunngjøringen var nesten like utenkelig som den mirakuløse avtalen president Monson, daværende eldste Russell M. Nelson i De tolv apostlers quorum og øst-tyske ledere i Kirken senere inngikk med myndighetsledere og statsoverhode Erich Honecker om å tillate misjonærer å komme inn i og forlate landet før Berlinmurens fall.50 “Jeg er et levende vitne”, skrev president Monson, “til hvordan Herrens hånd har blitt tilkjennegitt i tjenesten for medlemmene av Kirken i det som en gang var kommuniststyrte land”.51
Ledere samlet for å ta bilde sammen med eldste Monson etter et prestedømsmøte i den nylig opprettede Dresden misjon i Øst-Tyskland.
Midt mellom verdensendrende begivenheter og overveldende administrative oppgaver fortsatte allikevel president Monson sin tjenestegjerning ved å konsentrere seg om Den hellige ånds tilskyndelser og å nå ut til den ene. Etter å ha gitt en velsignelse til en venn på et sykehus for veteraner, følte president Monson at han hadde “utrettet mer godt under det besøket enn i løpet av en uke med møter ved Kirkens hovedkvarter.”52 Det finnes mange historier om omveier fra en generalautoritets plikter når president Monson dro til sykehuset, pleiehjemmet og ensomme sykesenger for å besøke de syke og ensomme som ventet på ham. Da timeplanen for stavsmøtene i Shreveport, Louisiana, ikke ga president Monson mulighet til å besøke en uhelbredelig syk pike som hadde bedt om en velsignelse fra ham, var han allikevel forberedt da han, under lørdagens lederskapsmøte “hørte en røst tale til min ånd”, sa han. “Budskapet var kort, ordene kjente: ‘La de små barn komme til meg, hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til’ (Markus 10:14).’”53 Han tok den 13 mil lange turen til Christal Methvins hjem neste morgen, velsignet henne i en familiesammenkomst med Ånden tilstede, før hun døde fire dager senere.
Da han traff fattige øst-tyske medlemmer, ga president Monson bort dressen sin, skoene, kalkulatoren og til og med et sett merkede Skrifter.54 Og han glemte aldri sine medhellige fra Sixth-Seventh Ward, han passet på eldre og lavtlønnede venner som Ed Erickson, som president Monson inviterte til familiesammenkomster og tok initiativ til bursdagsfeiringer for. I en tale i 2009 sa han: “Ha mot til å avholde dere fra å dømme og kritisere mennesker rundt dere, og ha mot til å passe på at alle inkluderes og føler seg elsket og verdsatt.”55
President Monsons ærlighet og vennlighet skapte brobygging og velvilje for Kirken blant forskjellige religioner, samfunnsorganisasjoner og samfunnsledere. Han hadde vokst opp i et mangfoldig nabolag, hadde hatt nære slektninger med forskjellige trosretninger, og mente virkelig, “Jeg tror det finnes gode mennesker overalt.”56 Han hadde lett for å omgås andre, “mange av dem er ikke nødvendigvis medlemmer av Kirken”, bemerket han, “men de er samfunnsengasjerte og medborgerlige personer”.57 Samfunnsledere som en tidligere utgiver av Salt Lake Tribune, en katolikk, uttrykte sin takknemlighet: “Hvis han noen gang har truffet deg, er Tom Monson din venn… Kirken bidro meget til samhold i vårt lokalsamfunn da Tom Monson ble kalt til Det første presidentskap.”58 En talsmann for samfunnet i Salt Lake bemerket en gang, “Jeg vet ikke om folk vet hvor mye SDH-kirken involverer seg i veldedighet. President Monson er veldig oppmerksom på hva behovene er.”59 En leder for en annen trosretning skrev til president Monson: “Du åpner alltid hjertet ditt for å dekke behovene og forespørslene fra Frelsesarmeen. Du og medarbeiderne dine har overveldet oss med deres varme og vennlige ånd.”60 Han var tilstede og talte under aktiviteter som ble holdt i tilknytning til innvielsen av den restaurerte Cathedral of the Madeleine i Salt Lake City i 1993 og talte også ved katolske begravelser for nære venner.61
Hobbyer som dueoppdrett ga et pusterom fra det presset president Monsons plikter ga, og inspirerte oldebarna hans til å kalle ham “bestefar Birdie”. Hans lidenskap for dueoppdrett ble synliggjort gjennom et ferdighetsmerke for dueoppdrett som Boy Scouts of America tilbød sine speidere for en tid. Hans virke i speidernes nasjonale styre begynte i 1969 og fortsatte opp gjennom årene og han mottok også Sølvbever-prisen, Sølvbøffel-prisen, og den internasjonale speiderbevegelsens høyeste utmerkelse, Bronseulven, i 1993. En tidligere speiderleder, Roy Williams, sa imidlertid spøkefullt at president Monson ikke helt klarte å komme over speidernes avgjørelse om å gå bort fra ferdighetsmerket for dueoppdrett.62
President Monsons interesser varierte bredt. Mens han var medlem av De tolv apostlers quorum, mottok han en mastergrad i forretningsledelse, og under sine reiser likte han å besøke militære kirkegårder – hellige steder som fremkaller, sa han, tanker om “knuste drømmer, uoppfylte forhåpninger, hjerter fylt av sorg og liv forkortet av krigens skarpe ljå”.63 Han likte å studere om andre verdenskrig og, noe litt mindre alvorlig, gledet seg over Perry Masons repriser på fjernsyn om kvelden, selv om han noen ganger sovnet og gikk glipp av slutten.64 Han var også glad i musikaler. “Jeg er det min hustru, Frances, kaller en ‘show-oholiker’”, sa han en gang til forsamlingen på generalkonferansen.65 Han likte også å se sin del av de amerikanske fotballkampene 1. nyttårsdag, og han sa “jeg kan se på to amerikanske fotballag og være nøytral i utgangspunktet, men etter få minutter har jeg valgt det laget jeg synes bør vinne.”66 Han kunne snakke med en medreisende om kyllinger på en hel flyreise, og på en økumenisk frokost for Boy Scouts of America i Det hvite hus i 1989 fant han en felles forkjærlighet til engelske springer spaniels med USAs president George Bush.67
Hans største interesse var selvfølgelig hans familie, som hadde vokst med åtte barnebarn og tolv oldebarn. Selv om tiden hans hjemme var begrenset, husker barna hans at de spilte spill, fisket, jaktet på ender, luket ugress, gikk på kino, svømte og kjørte slede sammen med sin far.68 To konkrete minner skiller seg ut for sønnen Tom, da han som ung gutt spilte sjakk med sin far, og da faren fløy til Louisville, Kentucky, for å gi ham en velsignelse siden han hadde pådratt seg lungebetennelse under rekruttskolen i militæret.69 Datteren Ann gledet seg over søndagenes kveldssamtaler som faren hadde med familien etter å ha kommet hjem fra oppdrag i Kirken. Og Clark verdsatte særlig den dagen faren hans kjørte en omvei på 65 kilometer slik at han og Clark kunne undersøke et haukerede i nærheten av Randolph, Utah.70 President Monson likte å klippe plenen og delta i familiens ping-pong turnering i kjelleren hjemme.71
Medlem av Det første presidentskap
President Monson virket som rådgiver for tre av Kirkens presidenter, inkludert presidentene Gordon B. Hinckley og Ezra Taft Benson. I en alder av 10 år ga han sin første tale fra denne talerstolen (over til høyre). Siden 2008 var hans rådgiverne i Det første presidentskap Henry B. Eyring og Dieter F. Uchtdorf.
Thomas S. Monson virket i 22 år i Det første presidentskap, fra 1985 som annenrådgiver til president Ezra Taft Benson og fortsatte i denne rollen med president Howard W. Hunter i 1994. Tretten av disse årene, fra 1995 til 2008, var ved president Gordon B. Hinckleys side, som kalte president Monson som sin førsterådgiver.72 President Monsons virke i Det første presidentskap dro nytte av hans varierte bakgrunn i Kirkens administrasjon og ga ham en tung arbeidsbyrde som gjorde det vanskelig å forlate kontoret. President Hinckley ble den mest bereiste president i Kirkens historie, og akkurat denne administrasjonen var svært travel. Mindre templer gjorde at oppføringen av templer økte raskt, et enormt, nytt konferansesenter ble oppført for at tusener av medlemmer skulle få overvære generalkonferansen og andre funksjoner, verdensomspennende opplæringsmøter via satellittsendinger tok til, og Day of Celebration på Rice-Eccles Stadium på University of Utah hedret profeten Joseph Smiths 200-årsdag, med fremføring fra 42 000 ungdommer fra Salt Lake Valley og Wyoming.73
Allikevel, som alltid, med eldste Ronald A. Rasband i De tolv apostlers quorums ord, var president Monson “aldri for opptatt for mennesker”,74 og vinteren i 2000 var hans hustru en av dem han tok seg tid til. Etter at hun hadde hatt et alvorlig fall, tok han over flere uker med seg papirarbeidet sitt til sykehuset helt til Frances endelig ble våken nok til å si sine første ord: “Jeg glemte å sende den kvartalsvise skattebetalingen.”75 En annen som fikk oppleve hans vennlighet var Church News’ reporter Gerry Avant, som ofte dekket president Monsons reiser, og som en gang ble invitert til å være med familien Monson på sightseeing fordi, som president Monson sa til henne, “du har arbeidet hardt.”76
Kirkens president
President Gordon B. Hinckley gikk bort den 27. januar 2008. Det første presidentskap ble oppløst og president Monson gikk tilbake til sin plass som president for De tolv apostlers quorum. Mannen som vokste opp i nærheten av jernbanesporene, oppmuntret til barnestreker i Primær, og villig delte sine enkle eiendeler selv under den store depresjonen, ville snart bli leder for millioner av siste-dagers-hellige verden over. “Jeg spekulerte aldri på hva som kunne ligge foran meg på livets vei”, sa han i et intervju kort tid før han ble oppholdt som Kirkens president i en høytidelig forsamling under generalkonferansen i april 2008. “Det kunne jo være at president Hinckley ville leve lengre enn meg.” Han sa, “Jeg har alltid fulgt filosofien, ‘tjen der du er kalt, ikke der du har vært eller der du kommer til å være. Tjen der du er kalt.’”77
Thomas S. Monson ble beskikket som Kirkens 16. president den 3. februar 2008, og han valgte president Henry B. Eyring som sin førsterådgiver. Som sin annenrådgiver valgte han president Dieter F. Uchtdorf, en flerspråklig tysk konvertitt til Kirken og et medlem av De tolv apostlers quorum siden 2004. Dette nye første presidentskap symboliserte den voksende Kirkens globale natur.78 På en pressekonferanse den 4. februar 2008, sa president Monson til reporterne, “Som kirke henvender vi oss ikke bare til vårt eget folk, men også til velvillige mennesker over hele verden i den brorskapsånd som kommer fra Herren Jesus Kristus”.79
Denne broderskapsånd og å nå ut til andre, ble kjennetegnet på president Monsons lederskap. Kirkens ledere samarbeidet regelmessig med katolikker, evangelisk kristne og andre religiøse- og samfunnsgrupper i humanitærarbeid, og for å gi støtte i moralske saker. Kirkens ledere inviterte ledere i andre trossamfunn til å tale på Kirkens utdannelsesinstitusjoner, og fremmet støtte til religionsfrihet gjennom nettbaserte tjenester.80 President Monson og medlemmer av De tolv apostlers quorum oppfordret også Kirkens medlemmer til utadrettet virksomhet mot andre trossamfunn i tjeneste og samfunnsbygging, og styrket allerede eksisterende humanitære forbindelser med andre institusjoner for å dekke de svimlende behov blant mennesker som var rammet av naturens og menneskeskapte katastrofer over hele verden. Under de første syv årene av president Monsons virke, bidro Kirken med nødhjelp i etterdønningene av jordskjelv i Haiti og Nepal, en japansk tsunami og flommer i Thailand. Den tilbød også hjelp til å vaksinere mennesker i utviklingsland, skaffe rent vann til fjerne landsbyer, lette matkriser internasjonalt og tilby katastrofehjelp i USA. Denne globale hjelpen og innflytelsen ble lagt merke til av Slate.com, som i 2009 rangerte president Monson øverst på en liste over de 80 mektigste personer i åttiårene i Amerika.”81
Under president Monsons ledelse begynte også Kirkens PR-avdeling med utadrettet virksomhet for å hjelpe andre å bedre forstå mangfoldet blant siste-dagers-hellige. “Jeg er mormon”-kampanjen viste siste-dagers-hellige som arbeidet for så forskjellige organisasjoner som Harley Davidson, Library of Congress og rockeband. Kirkens hovedkvarter opprettet også nettsider for ungdom og andre, og den kirkeeide BYUtv-kanalen og nettsiden begynte å produsere høykvalitetsprogrammer programmer som appellerte til et bredere publikum. På Kirkens nettside begynte det å komme en serie med høykvalitetsvideoer med scener fra Det nye testamente som kunne bli verdsatt av mennesker fra mange trossamfunn. Andre nettbaserte ressurser inkluderte utgivelsen av mange artikler om emner innenfor evangeliet, laget for å behandle sammensatte emner på en grei og vitenskapelig måte, og nettsiden Mormon and Gay som ga relevante læresetninger fra Kirken og viste personlige historier fra homofile siste-dagers-hellige og deres familier.
Kanskje de viktigste endringene som skjedde under president Monsons tjenestetid, fant imidlertid sted i den historiske administrative utviklingen. Betydelige endringer påvirket måten Kirken ledes på, hvordan den fungerer, hvordan det undervises og proselytteres. I 2009 ga Kirken ut en DVD og et hefte om velferdsprinsipper og i 2010 ga den ut en ny håndbok med instruksjoner til Kirkens ledere, sammen med to verdensomspennende opplæringssendinger. Den nye håndboken understreket det å arbeide i råd gjennom åpne og ærlige drøftelser, og avlaste biskopen gjennom delegering, og viktigst av alt, å hjelpe Kirkens medlemmer til å bli sanne Jesu Kristi disipler. I 2010 begynte også den internasjonale opplæringen ved medlemmer av De tolv apostlers quorum å gjennomføre prestedømmets lederkonferanser og gjennomgang av områder, noe som innbefattet en omfattende oversikt over humanitær tjeneste, velferdsbehov, misjonærarbeid og tempelarbeid.
En av de mest oppsiktsvekkende utviklingstrekkene som fant sted under president Monsons ledelse, ble annonsert på generalkonferansen i oktober 2012, da president Monson erklærte at menn kunne begynne sin heltidsmisjon i en alder av 18 år og kvinner i en alder av 19 år. Denne banebrytende endringen av retningslinjene som senket alderskravet, førte til en iver i misjonærarbeidet som resulterte i et historisk antall menn og spesielt kvinner som reiser på heltidsmisjon. Opprettelsen av flere misjonæropplæringssentre og nye misjoner kom som følge av det økende antall misjonærer, som nådde 85 000 ved slutten av 2014. Medlemmer ble også en del av “fremskynd arbeidet” ved at de bedre forberedte sine sønner og døtre i hjemmet til en misjon, og deltok mer i deres lokale misjonærprogram. Teknologi og proselyttering via Internett, så vel som opprettelsen av “søster-opplærings-ledere” – en lederrolle for søstermisjonærer – kom i tillegg til den spennende følelsen av fremgang og nyskapning som kunngjøringen av senkningen av alderskravet for misjonærer skapte.
Å gjøre det mulig for unge kvinner å reise på misjon i yngre alder, samsvarte med en kontinuerlig innsats under president Monsons virke for å involvere kvinner mer i lederskapsroller, beslutningsprosesser og deltagelse i menighets- og stavsråd. For å bedre hjelpe siste-dagers-hellige kvinner og menn å verdsette den avgjørende rolle søstre har hatt i evangeliet i hver evangelieutdeling – spesielt under Frelserens tjenestegjerning og under gjenopprettelsen fra 1830 og til i dag – utga Kirken Døtre i mitt rike, og oppfordret til at den skulle brukes i hjemmet, i Hjelpeforeningen og Unge kvinner og i quorumer. I 2014 erstattet kvinnenes fellesmøte på generalkonferansen Hjelpeforeningens og Unge kvinners hovedmøter, der alle kvinner i alderen 8 år og oppover var invitert til å være tilstede på dette møtet som skulle finne sted to ganger i året.
Bedre og mer interaktive læringsmetoder, spesielt når det gjelder å hjelpe ungdom til å bli fullverdige deltagere i evangeliet, ble også en prioritet for president Monsons nytenkning rundt det administrative. Innføringen i 2013 av Kom, følg med meg, et pensum for ungdom som skulle “velsigne de unge i deres innsats for å bli fullstendig omvendt til Jesu Kristi evangelium”,82 ga både lærere og ungdom på lik linje bedre måter å undervise som Jesus Kristus gjorde. Det brukte Internett-ressurser, deltagelse av ungdom og drøftelser inspirert av Ånden i oppbyggingen av tro og forståelse av evangeliet. Lignende innsats for å forbedre all undervisning i Kirken kom i 2016 med den nye ressursen Undervisning på Frelserens måte og innføringen av månedlige lærerrådsmøter i menighetene.
President Monson tilfører sement til en hjørnesten på et tempel sammen med en pike
Filippinske medlemmer gledet seg over å høre president Monson spille piano på hjørnestensseremonien da Cebu City Filippinene tempel skulle oppføres.
Under president Monsons administrasjon, fortsatte også kunngjøringen av nye templer som skulle oppføres over hele verden. Innvielser av templer og gjeninnvielser førte til at president Monson reiste til flere steder rundt om i verden, deriblant Cebu City, Filippinene; Curitiba, Brasil; Kiev, Ukraina; Panama City, Panama og Kansas City, Missouri. I 2013 førte innføringen av Internett-ressurser for å hjelpe medlemmer til å finne sine forfedre til 11 prosent økning i familienavn som ble sendt inn av medlemmer til tempelordinanser, i det som ble kalt “et eksepsjonelt år for slektshistorie.”83
Til tross for alt som gjorde krav på hans tid, forble president Monson, Thomas Monson, den lederen i Kirken som, med eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum sine ord, “vil dukke opp, sannsynligvis uanmeldt, i begravelsen til en helt vanlig ansatt. Jeg kan ikke tenke meg noe som eksemplifiserer president Monsons tjenestegjerning mer enn den slags individuell oppmerksomhet.”84
President og søster Monson sammen med sin datter på vei ut fra et generalkonferansemøte.
Den 23. mai 2013, presiderte han i begravelsen til sin egen kjære hustru, Frances, etter hennes bortgang den 17. mai på et sykehus i Salt Lake City. “Hun har vært støttende fra den dagen vi giftet oss”, sa president Monson i begravelsen, og kalte henne “den ideelle hustru og mor”.85 Han fullførte resten av sitt presidentskap som enkemann, ofte ledsaget til spesielle begivenheter av sin datter, Ann.
Under president Monsons tjenestetid ble forbedring av helligholdelse av sabbatsdagen fremhevet som en måte å øke troen på vår himmelske Fader og Jesus Kristus. I 2015 begynte en koordinert og vedvarende innsats på alle Kirkens nivåer og i hjemmet som oppfordret medlemmene til å “gjøre sabbaten til en lyst” (se Jesaja 58:13) ved å fokusere på Herren og deres pakter med Ham for å høste de velsignelser som er lovet de trofaste.
President Monson fortsatte også å være oppmerksom på dem som vandret bort fra Kirken og behandlet dem aldri som uskikket for riket. Da en eldre mann som ikke hadde vært involvert i Kirken på 20 år kom til en generalautoritet for å få råd om hvordan han skulle komme tilbake, tok han frem et brev som hadde motivert ham til å få et ønske om å vende tilbake: “Du har vært borte lenge nok, og det er på tide å komme tilbake. Tom.”86 Ifølge president Monson, “Jeg tror det er litt hellighet i alle, og jeg ser etter den.”87
Selv som Kirkens president beholdt han sitt kameratskap med andre, sa eldste L. Tom Perry (1922-2015) i De tolv apostlers quorum: “Han snakker om BYUs kamper eller basketballaget Jazz, han er svært interessert i sport. Deretter vil han komme til saken.”88 Og han beholdt alltid sin sans for humor. I 2009, under en sammenkomst med medlemmene av Mormon Tabernacle Choir, satte han seg ned ved det store orglet og ga sin gjengivelse av “To a Birthday Party” fra en lærebok for nybegynnere.89 I 2013 feiret Kirken dens “100 år med speiding” med et program som også ga heder til president Monsons livslange støtte til speiderprogrammet – bare én av mange interesser som holdt ham knyttet til sine medmennesker, som han gledet seg over å trøste og glede, da han inviterte alle speidere, uavhengig av religiøs tilknytning til å delta.
“Å føle Herrens lille dytt, tilskyndelsene”, sa president Monson i et intervju i 1997, ga ham den største glede, særlig i situasjoner som da han besøkte sin far på sykehuset da han etterpå skyndte seg til sitt neste møte, og likevel følte at han skulle vente ved heisen. En familie ba ham om å gi en velsignelse til deres mor, som kjempet mellom liv og død, og han sa ja. Senere den dagen, fikk han beskjed om at hvert familiemedlem hadde kysset moren og sagt fredfylt farvel etter velsignelsen og før hun døde.90
“Slikt har skjedd med meg hele mitt liv i den grad at jeg prøver å holde antennen oppe”, sa president Monson. Og utallige enkeltpersoner – noen hvis historier har blitt fortalt, men mange flere hvis møter med Thomas Monson forblir ukjente – kan bekrefte denne bemerkelsesverdige mannens forbindelse med det guddommelige. “Du utvikler en takknemlighet for at vår himmelske Fader vet hvem du er”, reflekterte president Monson. “Han sier, ‘Her, gå og gjør dette for meg’. Jeg takker ham alltid.”91
Og hans vitnesbyrd til verden var urokkelig. “Av hele mitt hjerte og hele min sjel”, sa president Monson, “oppløfter jeg min røst i vitnesbyrd som et spesielt vitne og erklærer at Gud virkelig lever. Jesus er hans Sønn, Faderens enbårne i kjødet. Han er vår Forløser, han er vår Mellommann hos Faderen. Han døde på korset for å sone for våre synder. Han ble oppstandelsens førstegrøde. Fordi han døde, skal alle leve igjen. ‘I glede synges disse ord: “Han lever, min Forløser stor!”’ [Salmer, nr. 66] Måtte hele verden vite det og etterleve denne kunnskapen.”92