“Takknemlig for å bringe dem hjem”, Liahona, april 2024.
Eksempler på tro
Takknemlig for å bringe dem hjem
Min fars trygge hjemkomst under 2. verdenskrig hjalp meg å verdsette mirakelet med slektshistorisk arbeid etter at jeg sluttet meg til Kirken.
Over: Artikkelforfatteren sammen med barnebarnet Jordan Stanford og datteren Marie-Laure Stanford.
Fotografier gjengitt med tillatelse fra artikkelforfatteren
Paris i Frankrike var på mange måter et mørkt sted i 1939. Våre soldaters nederlag hadde allerede begynt, og en strøm av parisere begynte å forlate byen. Sommeren 1940 hadde Tyskland okkupert Frankrike.
Min far ble rekvirert under Service du Travail Obligatoire (Tvangstjeneste) og sendt til Tyskland for å arbeide på en fabrikk. Mamma og jeg holdt sammen og tok merkelige jobber for å få endene til å møtes gjennom de vanskelige årene av okkupasjon.
En dag på vei hjem fra jobb sommeren 1944 syklet jeg gjennom Place de la Concorde og befant meg plutselig midt i en kamp. Tyske stridsvogner fylte torget, og forvirring rådet da det kom skudd fra alle kanter, også fra hustak. En tysk soldat grep meg i armen og dyttet meg bak stridsvognen sin og reddet livet mitt.
Deretter kom forandringen raskt. De allierte hærstyrker kom snart inn og gjenerobret Paris. Frankrike feiret, men mamma og jeg kunne ikke delta i det generelle utbruddet av glede. Vi hadde ikke hørt noe nytt om pappa. Franske fanger vendte langsomt tilbake, men vi lurte på hvordan de som hadde arbeidet i tyske fabrikker, hadde klart seg.
En kveld, uten forvarsel, kom pappa utkjørt og ubarbert. Han fortalte oss om sin mirakuløse flukt fra Tyskland og sin reise til fots, med sykkel og via tog gjennom Ungarn og Tsjekkoslovakia.
Familien vår var sammen igjen, og vår glede var fullkommen.
Gisèle som ung kvinne.
Uangripelige svar
Mange år senere ble den evige betydningen av å ha – og bringe – familien vår sammen klar for meg etter at jeg tok imot læresetningene til to unge menn som banket på døren til min manns sjokoladefabrikk. De presenterte seg som misjonærer fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
Min mann Gerard hadde avtalt å møte dem hjemme etter jobb, men han glemte å fortelle meg det. Da jeg så disse to unge komme, fikk jeg dem til å sette seg i stuen og vente på Gerard. Jeg var ikke særlig snill mot dem.
Jeg var religiøs, men min tro krevde ikke mye av meg. Jeg hadde levd lykksalig uten behov for å studere eller stille spørsmål. Tanken på å stille spørsmål ved min tro plaget meg, og jeg følte meg ikke modig nok til å forandre min religion.
I lang tid gikk Gerard i kirken uten meg. Den lille grenen han deltok i, holdt møter i en husvogn mens Kirkens første møtehus i Frankrike ble bygget. Gerard hjalp til og med til med å grave grunnen.
Han kom lykkelig hjem og prøvde å dele sine inntrykk med meg. Til slutt tok jeg misjonærleksjonene og stilte for det meste spørsmål som hadde til hensikt å gjøre de to stakkars misjonærene forlegne. Med stor tålmodighet og fullstendig ærlighet innrømmet de sin uvitenhet på visse doktrinære punkter, tilbød seg å granske mine spørsmål og komme tilbake uken etter med uangripelige svar.
Da en besøkende sogneprest fant ut at vi tok imot misjonærene, prøvde han å avsløre Kirkens læresetninger som falske. Hans innsats hadde imidlertid motsatt virkning. Selv da han prøvde å male Kirkens medlemmer i det verst tenkelige lys, bestemte jeg meg for å godta prinsippene misjonærene underviste og bli døpt.
Gerard hadde vært klar for dåp i lang tid, men ønsket ikke å bli døpt uten meg. I mai 1964 satte misjonærene opp et bærbart lerretsbasseng midt i stuen i leiligheten og fylte det med vann fra et rør som rant fra en vask. Alle våre venner fra Kirken var der. Jeg var så følelsesladet at jeg var redd tårene mine ville få bassenget til å renne over!
Gisèle sammen med sin mann Gerard og deres to døtre i Bern Sveits tempel.
Sammenføyet for evigheten
Ett år senere, i Bern Sveits tempel, ble min mann og jeg beseglet til hverandre, og så ble våre to døtre beseglet til oss. Mens vi var der, utførte vi tempelarbeid for våre forfedre. Jeg elsker det Kirken underviser om slektshistorie og beseglinger og Israels innsamling. Jeg elsker fokuset på å bringe familier sammen.
Gisèle sammen med døtrene Marie-Laure Stanford og Isabelle Horne.
Det var ikke lett å gjøre slektshistorie i Frankrike den gangen, men jeg følte meg inspirert til å gjøre det. Ingen digitaliserte opptegnelser fantes, så jeg reiste ofte til hjembyen til en slektning for å be om fysiske opptegnelser. Det føltes så spesielt når jeg hadde dokumenter skrevet av ydmyke mennesker som hadde vært til stede ved fødselen, vielsen eller dødsfallet til en av mine forfedre.
“Jeg elsker det Kirken underviser om slektshistorie og beseglinger og Israels innsamling.”
Jeg er litt begrenset nå av alder, men jeg er så takknemlig for at jeg kan fortsette å arbeide for mine forfedre gjennom FamilySearch, både ved å indeksere og finne nye navn. Med verktøyene som er tilgjengelige for oss, har jeg indeksert mer enn 35 000 navn og funnet mer enn 5000 navn å ta med til tempelet.
Den lykke vi finner i evangeliet er fullstendig når vi kan nyte den sammen med vår familie. Jeg er takknemlig for muligheten til å bringe dem sammen – for å bringe dem hjem for evig.