1 På denne dag kom, ifølge åpenbaring, en rådsforsamling bestående av fire og tyve høyprester sammen til rådsmøte i Joseph Smith juniors hjem, og organiserte høyrådet i Kristi kirke, som skulle bestå av tolv høyprester og én eller tre presidenter ettersom omstendighetene måtte gjøre det nødvendig.

2 Høyrådet ble utpekt ved åpenbaring for å ta stilling til viktige, vanskelige spørsmål som kunne oppstå i kirken og som kirken eller biskopens råd ikke kunne løse til partenes tilfredshet.

3 Joseph Smith jr., Sidney Rigdon og Frederick G. Williams ble ved rådets stemmegivning godtatt som presidenter, og Joseph Smith sen., John Smith, Joseph Coe, John Johnson, Martin Harris, John S. Carter, Jared Carter, Oliver Cowdery, Samuel H. Smith, Orson Hyde, Sylvester Smith og Luke Johnson, alle høyprester, ble av rådet enstemmig valgt til å være et fast råd i kirken.

4 Ovennevnte rådsmedlemmer ble deretter spurt om de godtok sine utnevnelser og om de ville virke i dette embede ifølge himmelens lov. Til det svarte de alle at de godtok sine utnevnelser, og at de ville tjene i sine kall ifølge den Guds nåde som var skjenket dem.

5 Antallet som utgjorde det råd som stemte for kirken og i dens navn med hensyn til å utnevne ovennevnte rådsmedlemmer, var tre og førti – ni høyprester, sytten eldster, fire prester og tretten medlemmer.

6 Vedtak: Høyrådet er ikke beslutningsdyktig uten at syv av ovennevnte rådsmedlemmer eller deres rettmessig utnevnte stedfortredere er tilstede.

7 Disse syv skal ha myndighet til å utpeke andre høyprester som de anser som verdige og istand til å handle når medlemmer av rådet er fraværende.

8 Vedtak: Når som helst noen av ovennevnte rådsmedlemmers plass blir ledig ved dødsfall, noen blir fjernet fra sitt embede på grunn av overtredelse eller flytter utenfor denne kirkes forvaltningsområde, skal plassen fylles av den som presidenten eller presidentene nominerer, og nominasjonen må godkjennes av en rådsforsamling av høyprester som er sammenkalt i dette øyemed for å handle i kirkens navn.

9 Kirkens president, som også er rådets president, blir utpekt ved åpenbaring og godkjent i sitt kall til å presidere ved kirkens stemme.

10 Og det er i overensstemmelse med hans ærverdige embede at han presiderer over kirkens rådsforsamling, og det er hans privilegium å bli assistert av to andre presidenter, kalt på samme måte som han selv ble kalt.

11 Og i tilfelle den ene eller begge som er kalt til å assistere ham, er fraværende, har han myndighet til å presidere over rådsforsamlingen uten assistent, og i tilfelle han selv er fraværende, har de andre presidentene myndighet til å presidere i hans sted, begge sammen eller alene.

12 Når et høyråd i Kristi kirke er behørig organisert etter ovennevnte mønster, er de tolv medlemmene av rådet forpliktet til å kaste lodd, for derved å fastsette hvem av de tolv som først skal uttale seg, ved å begynne med nummer én og fortsette oppover til nummer tolv.

13 Når dette råd kommer sammen for å behandle en sak, skal de tolv medlemmene av rådet vurdere om saken er vanskelig eller ikke, hvis den ikke er vanskelig, skal bare to av rådsmedlemmene uttale seg om den i henhold til det som er skrevet ovenfor.

14 Men hvis den betraktes som vanskelig, skal fire utpekes, og hvis den er vanskeligere, skal seks utpekes, men under ingen omstendigheter skal flere enn seks uttale seg.

15 Den anklagede har i alle tilfeller rett til halvparten av rådsmedlemmene for å unngå fornærmelser eller urettferdighet.

16 Og de rådsmedlemmer som skal uttale seg for rådet, skal fremlegge saken for rådet i dens sanne lys etter at alle opplysninger i saken er vurdert, og enhver skal uttale seg upartisk og rettferdig.

17 De rådsmedlemmer som trekker partall – eller med andre ord, 2, 4, 6, 8, 10 og 12 – skal tale anklagedes sak og forhindre fornærmelser og urettferdighet.

18 I alle saker skal anklager og den anklagede ha det privilegium å uttale seg for rådet etter at alle vitneutsagn er hørt, og de rådsmedlemmer som er utpekt til å uttale seg i saken, har avsluttet sine bemerkninger.

19 Etter at vitneutsagn og bevisførsel er hørt, og rådsmedlemmene, anklageren og den anklagede har uttalt seg, skal presidenten avsi en kjennelse ifølge den forståelse han har av saken, og anmode de tolv medlemmene av rådet om å gi sitt samtykke ved stemmegivning.

20 Men hvis de øvrige rådsmedlemmene, som ikke har uttalt seg, eller noen av dem, etter å ha hørt vitneutsagn og bevisførsel og en upartisk fremstilling, oppdager feil i presidentens kjennelse, kan de gi uttrykk for dette, og saken skal gjenopptas.

21 Og hvis det etter en grundig gjenopptakelse kommer nye momenter i saken, skal kjennelsen forandres i overensstemmelse med disse.

22 Men hvis det ikke kommer nye momenter i saken, skal den første kjennelsen bli stående, og et flertall i rådet har myndighet til å ta denne avgjørelsen.

23 I tilfelle det oppstår vanskeligheter med hensyn til lære eller prinsipp og ikke tilstrekkelig står skrevet til at rådsmedlemmene synes saken er klar, kan presidenten adspørre Herren og ved åpenbaring få vite hans vilje.

24 Høyprestene har på sine reiser myndighet til å sammenkalle og organisere et råd etter mønster av det som er nevnt ovenfor, for å avgjøre vanskelige spørsmål når begge parter eller den ene av dem ber om det.

25 Og det nevnte råd av høyprester skal for anledningen ha myndighet til å utpeke én blant dem til å presidere over et slikt råd.

26 Det nevnte råd skal være forpliktet til straks å oversende en avskrift av rettsforhandlingene ledsaget av en fullstendig beretning om grunnlaget for kjennelsen, og den skal sendes til høyrådet på det sted hvor hovedsetet for Kirkens Første Presidentskap ligger.

27 Skulle begge parter, eller den ene av dem, være misfornøyd med den kjennelse rådet er kommet frem til, kan saken innankes for høyrådet på det sted hvor hovedsetet for Kirkens Første Presidentskap ligger, for å få saken gjenopptatt. I så fall skal den behandles i henhold til det tidligere foreskrevne mønster som om ingen tidligere kjennelse var blitt avsagt.

28 Dette omreisende råd av høyprester skal bare sammenkalles i de vanskeligste saker som angår kirken. Ingen vanlig eller ordinær sak er tilstrekkelig grunn til å sammenkalle et slikt råd.

29 De omreisende eller fastboende høyprester har myndighet til å avgjøre om det er nødvendig å sammenkalle et slikt råd.

30 Det er en forskjell mellom de kjennelser som blir avsagt av de omreisende høypresters høyråd, og de kjennelser som blir avsagt av det omreisende høyråd som består av de tolv apostler.

31 Det førstnevntes råds kjennelser kan ankes, men ikke kjennelser avsagt av det sistnevnte råd.

32 De sistnevnte kan det bare reises tvil om av kirkens generalautoriteter hvis det foreligger en overtredelse.

33 Besluttet: At presidenten eller presidentene i Kirkens Første Presidentskap skal ha myndighet til å avgjøre om en slik sak som er anket, virkelig har krav på å bli gjenopptatt, etter å ha gransket anken med alle vedlagte uttalelser og bevis.

34 De tolv rådsmedlemmene kastet deretter lodd for å avgjøre hvem som skulle uttale seg først, og resultatet ble som følger: 1, Oliver Cowdery; 2, Joseph Coe; 3, Samuel H. Smith; 4, Luke Johnson; 5, John S. Carter; 6, Sylvester Smith; 7, John Johnson; 8, Orson Hyde; 9, Jared Carter; 10, Joseph Smith sen.; 11, John Smith; 12, Martin Harris.Konferansen ble deretter avsluttet med bønn.