3 Og det skjedde at Abram falt på sitt ansikt og påkalte Herrens navn.

4 Og Gud talte med ham og sa: Mitt folk har kommet på avveie fra mine formaninger og har ikke holdt mine ordinanser som jeg ga til deres fedre,

5 og de har ikke aktet på min salvelse, og begravelsen eller dåpen hvorved jeg har befalt dem,

6 men de har vendt seg bort fra befalingen og selv tatt til med tvettingen av barn og med blodstenkning,

7 og har sagt at den rettferdige Abels blod ble utgytt for synder, og har ikke visst i hva de står til regnskap for overfor meg.

8 Men for deg, se, jeg vil opprette en pakt med deg, og du skal bli far til mange nasjoner.

9 Og denne pakt oppretter jeg for at dine barn skal bli kjent blant alle nasjoner. Ditt navn skal ikke mer være Abram, men ditt navn skal bli kalt Abraham, for jeg gjør deg til far for en mengde folk.

10 Jeg vil gjøre deg overmåte fruktbar, jeg vil gjøre deg til mange folk, og konger skal utgå fra deg og fra din ætt.

11 Og jeg vil innstifte en omskjæringens pakt med deg, og den skal være min pakt mellom meg og deg og din ætt etter deg i deres generasjoner, så du kan vite for alltid at barn ikke er ansvarlige for meg før de er åtte år gamle.

12 Og du skal akte deg så du holder alle mine pakter som jeg inngikk med dine fedre, og du skal holde de bud som jeg har gitt deg ved min egen munn, og jeg vil være en Gud for deg og din ætt etter deg.

23 Da falt Abram på sitt ansikt og frydet seg og sa i sitt hjerte: Det skal bli født et barn til ham som er hundre år gammel, og Sarah som er nitti år gammel skal føde.

24 Og Abraham sa til Gud: Måtte bare Ismael leve rettskaffent for ditt åsyn!