1 Nå lot Gud Herren hungersnøden bli meget stor i landet Ur, så stor at min bror Haran døde, men Tarah, min far, bodde fremdeles i kaldeernes land Ur.

2 Og det skjedde at jeg, Abraham, tok Sarai til hustru, og Nakor, min bror giftet seg med Milka som var Harans datter.

3 Nå hadde Herren sagt til meg: Abraham, dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til et land som jeg vil vise deg.

4 Derfor forlot jeg kaldeernes land Ur for å dra til Kana’ans land, og jeg tok med meg Lot, min brors sønn, og hans hustru, og min hustru Sarai, og også min far fulgte etter meg til det land som vi kalte Karan.

5 Og hungersnøden avtok og min far ble igjen i Karan og bodde der, for det var mye småfe i Karan, og min far vendte seg igjen til sin avgudsdyrkelse, derfor ble han værende i Karan.

6 Men jeg, Abraham, og Lot, min brors sønn, ba til Herren, og Herren viste seg for meg og sa til meg: Bryt opp og ta Lot med deg, for jeg har til hensikt å føre deg ut av Karan og gjøre deg til en tjener for å bære frem mitt navn i et fremmed land som jeg vil gi din etterslekt til evig eie, hvis de lytter til min røst.

7 For jeg er Herren din Gud, jeg bor i himmelen, jorden er min fotskammel, jeg rekker min hånd ut over havet og det adlyder min røst, jeg gjør vinden og ilden til min stridsvogn, jeg sier til fjellene: Vik bort, og se, i samme stund, plutselig, blir de tatt av en hvirvelvind.

8 Mitt navn er Jehova, og jeg kjenner enden fra begynnelsen, derfor skal min hånd være over deg.

9 Og jeg vil gjøre deg til en stor nasjon, og jeg vil velsigne deg overmåte og gjøre ditt navn stort blant alle nasjoner, og du skal være en velsignelse for din ætt etter deg, så de i sine hender skal bære denne tjenestegjerning og dette prestedømme ut til alle nasjoner.

10 Og jeg vil velsigne dem gjennom ditt navn, for så mange som tar imot dette evangelium, skal kalles etter ditt navn og skal regnes til din ætt, og de skal stå frem og velsigne deg som sin far.

11 Og jeg vil velsigne dem som velsigner deg og forbanne dem som forbanner deg, og i deg (det vil si i ditt prestedømme) og i din ætt (det vil si ditt prestedømme) – for jeg gir deg det løfte at denne rettighet skal fortsette i deg og i din ætt etter deg (det vil si de direkte eller kjødelige etterkommere) – skal alle jordens familier velsignes, ja, med evangeliets velsignelser som er frelsens velsignelser, ja, det evige livs velsignelser.

12 Nå, etter at Herren hadde endt sin tale til meg og trukket sitt åsyn bort fra meg, sa jeg i mitt hjerte: Din tjener har søkt deg oppriktig, nå har jeg funnet deg.

13 Du sendte din engel for å befri meg fra Elkenas guder, og jeg vil gjøre vel i å lytte til din røst, la derfor din tjener bryte opp og dra bort i fred.

14 Så jeg, Abraham, dro bort som Herren hadde sagt til meg, og Lot dro sammen med meg, og jeg, Abraham, var to og seksti år gammel da jeg dro ut av Karan.

15 Og jeg tok med meg Sarai som jeg tok til hustru da jeg var i Ur i Kaldea – og Lot min brors sønn og alle våre eiendeler som vi hadde samlet og de sjeler som vi hadde vunnet i Karan – og dro avsted til Kana’ans land og bodde i telt mens vi var underveis,

16 derfor var evigheten vårt dekke og vår klippe og vår frelse mens vi reiste fra Karan gjennom Jershon for å komme til Kana’ans land.

17 Nå bygget jeg, Abraham, et alter i landet Jershon og ofret til Herren og ba om at hungersnøden måtte vendes bort fra min fars hus for at de ikke skulle omkomme.

18 Og deretter dro vi fra Jershon gjennom landet til stedet Sikem som lå på Mores sletter, og vi hadde allerede kommet til grensen mot kana’anittenes land, og der på Mores sletter ofret jeg og påkalte Herren i inderlig bønn fordi vi allerede hadde kommet inn i landet til denne avgudsdyrkende nasjon.

19 Og Herren viste seg for meg som svar på mine bønner og sa til meg: Til din ætt vil jeg gi dette land.

20 Og jeg, Abraham, brøt opp fra det sted hvor jeg hadde bygget alteret til Herren og dro videre til et fjell øst for Betel, og der slo jeg opp mitt telt – med Betel i vest og Ai i øst – og der bygget jeg nok et alter til Herren og påkalte igjen Herrens navn.

21 Og jeg, Abraham, reiste fortsatt videre mot syd, og det var fremdeles hungersnød i landet, og jeg, Abraham, besluttet å dra ned til Egypt for å oppholde meg der, for hungersnøden ble meget stor.

22 Og det skjedde da det var like før jeg skulle inn i Egypt at Herren sa til meg: Se, Sarai din hustru er en meget vakker kvinne å se på,

23 derfor skal det skje at når egypterne får se henne, vil de si: Hun er hans hustru, og de vil slå deg ihjel, men vil la henne få leve, se derfor til at du gjør således:

24 La henne si til egypterne at hun er din søster, og din sjel skal leve.

25 Og det skjedde at jeg, Abraham, fortalte Sarai, min hustru, alt Herren hadde sagt til meg – derfor ber jeg deg si til dem at du er min søster, så det kan gå meg vel for din skyld og min sjel skal leve på grunn av deg.