Den rette mengden “nokhet”
“Det hun sa var sant: Jeg var for kort, og jeg kunne ikke danse. Ville jeg noensinne være bra nok?”
“Det er synd du er så kort at du må stå foran,” sa læreren min. “Du er den dårligste til å danse i hele klassen.”
Disse ordene ble sagt til meg foran hele klassekoret i videregående skole. Det ble sagt humoristisk, og jeg svarte med en liten, anstrengt latter, men sannheten er at jeg ble kjempeflau. Læreren min hadde koreografert noen enkle dansetrinn vi skulle gjøre under et av våre konsertinnslag. Uheldigvis har jeg alltid vært klossete, så jeg strevde med å få til trinnene. Og ordene hennes tok langt på vei kverken på min allerede bittelille antydning til selvtillit. Det hun sa var sant: Jeg var for kort, og jeg kunne ikke danse. Jeg lurte på om jeg noensinne ville være bra nok.
Den opplevelsen var bare en av mange ganger jeg ikke følte meg “bra nok.” I de øyeblikkene fokuserer jeg bare på det jeg ikke har eller det jeg ikke kan gjøre, i stedet for det jeg har og det jeg kan gjøre. Det er et av Satans mest effektive verktøy, som han bruker på meg og mange andre.
Jeg var svært motløs etter at korlæreren min sa at jeg var så elendig til å danse. Jeg hadde alltid prøvd å hevde meg ved å være god i det de andre briljerte i. Og jeg mislyktes hver gang. Jeg kunne ikke bli kvitt tanken at mitt eneste talent var å være flink til å sitte på reservebenken. Jeg følte at Gud hadde glemt å gi meg den rette mengden “nokhet”, som det virket som han hadde gitt til alle andre.
En dag i seminarklassen ga læreren min meg en lekse om Guds skaperverk. Han viste oss fantastiske bilder fra verdensrommet. Jeg husker at jeg stirret på alle galaksene, stjernene og planetene – hver av dem unik, mystisk og vakker på hver sin måte.
Og det var da jeg skjønte noe.
Blant alle disse fenomenale og utrolige tingene Gud hadde skapt, hadde han tatt seg tid til å lage meg. Et lite, tilsynelatende ubetydelig og vanlig menneske, som ikke forsto hvor spesiell hun faktisk var. Et unikt menneske, adskilt fra alle andre. Et menneske som hadde fått sin egen, spesifikke plan. Et menneske med et uendelig potensial og gudommelige muligheter.
Meg.
Det var i dette øyeblikket jeg omsider helt og fullt trodde at “sjeler er av stor verdi i Guds øyne” (L&p 18:10). Det gikk opp for meg at han virkelig elsker meg, og at jeg har akkurat riktig mengde “nokhet” i hans øyne.
Jeg ble aldri flink til å danse. Jeg kan med hånden på hjertet og uten skam si at jeg virkelig er elendig til å danse. Men det er greit! For i løpet av årene har jeg oppdaget mange talenter og sterke sider inni meg som jeg ikke visste jeg hadde. De har blitt åpenbart over tid, idet jeg har stolt på Herren og hatt tro på at han vet at jeg er god nok. Ja, vi blir alle mismodige av og til, men når vi tar et skritt tilbake og virkelig innser betydningen av hvem vi er, våre spesielle sterke sider, våre unike evner og Herrens hånd som leder vårt liv, blir vi bedre i stand til å utholde dette livet med tro, håp og eksepsjonell frimodighet.