Jeg overvant min frykt for å få barn
Artikkelforfatteren bor i Texas i USA.
Det å få barn var ikke en livsendring jeg gledet meg til.
Barn var aldri min greie. Jeg var den yngste i min familie, hadde ingen erfaring med spedbarn og ble skremt når en smårolling så på meg. Så da jeg giftet meg, var det å få barn naturlig nok ikke en livsendring jeg så veldig frem til.
Mannen min ville gjerne starte en familie fra dag én, men jeg insisterte på å vente. “La oss snakke om det om et års tid,” kunne ha vært mottoet mitt de første månedene.
Selv om dette kanskje ikke er grunnen til hvorfor andre strever med avgjørelsen om å få barn, visste jeg hva som holdt meg tilbake: Frykt og egoisme rett og slett. Når jeg tenkte på det å bli mor, ble ikke sinnet mitt fylt med søte smil og kjær latter. Istedenfor tenkte jeg på søvnløse netter og begrenset fritid. For ikke å nevne smerte og ubehag. Jeg kan fremdeles huske den første gangen jeg hørte om det å føde. Jeg besluttet der og da at jeg skulle adoptere.
Hele livet mitt hadde jeg følt meg ubekvem rundt barn, så da jeg tenkte på å få mitt eget kunne jeg ikke forstå hvordan det ville være mulig. Hvordan ville jeg være i stand til å gi opp alt for dem?
De første åtte til ni månedene av ekteskapet vårt forløp uten store forandringer. Hver gang jeg spurte “Vet du hva?”, pleide mannen min å vitse og svare “Ja, du er gravid!” Jeg himlet med øynene og fortsatte videre, med mange unnskyldninger for hvorfor det å få barn ikke kom til å skje i nærmeste fremtid.
Ikke misforstå, jeg følte meg ikke presset til å få barn. Mannen min og jeg snakket sammen og ble enige om å ta ting ett skritt om gangen. Men i mitt stille sinn var det å få barn noe som ikke kom til å skje på lenge.
Likevel visste jeg at min himmelske Fader vet mer om hvordan livet mitt kan og burde bli. Derfor, på tross av min sterke overbevisning om å vente med å få barn, fortsatte jeg å be om avgjørelsen både alene og sammen med mannen min. Vi fortalte vår himmelske Fader om planen vår, men innrømmet at vi ville akseptere en annen plan hvis det var hans vilje. Det var et viktig skritt i den gradvise forandringen som fant sted i mitt hjerte.
Forandringen skjedde ikke på én gang. Jeg kan faktisk ikke huske akkurat når den begynte. Men gradvis ble jeg mindre motvillig mot tanken på å starte en familie. Jeg hadde faktisk begynt å overveie det, spesielt da unnskyldningene begynte å ta slutt. Jeg hadde ønsket å vente til jeg var ferdig med skolen – jeg skulle snart bli uteksaminert. Jeg ønsket at vi skulle vite hvor vi skulle være det neste året – mannen min hadde fått et jobbtilbud. Sakte, men sikkert begynte ting å falle på plass.
Jeg trodde det ville være skremmende å gå tom for unnskyldningene jeg hadde holdt fast ved så lenge. Men det var det ikke. Jeg var ikke redd. Frykten jeg hadde holdt på de siste 10 årene var ikke der lenger. Eller den var i det minste ledsaget av en fred sterk nok til å overvinne den.
Så da vår første bryllupsdag kom, hadde jeg ikke lenger noen grunn til å si nei til å starte en familie lenger. Herren hadde forandret hjertet mitt og stilnet frykten.
Senere spurte en venn meg hvordan jeg visste at tiden var inne. Jeg måtte innrømme at det var ikke gjennom en storslagen følelse av mot eller kjærlighet til barn, ingen brennende følelse i hjertet. Det var bare gjennom fravær av frykt. Det er som Gud sa til de tidlige siste-dagers-hellige: “Hvis dere er beredt, skal dere ikke frykte” (Lære og pakter 38:30). For meg var fraværet av frykt svaret fra Herren som sa: “Ja, du er klar.”
Det var fryktelig spennende den første gangen jeg endelig kunne le og svare ja til min manns replikk: “Du er gravid!”
Nå har jeg et lite barn i armene. Jeg holder fremdeles på å lære hvordan jeg skal være mamma, og jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal gjøre rundt andres barn. Men jeg vet at uansett hvilke mangler jeg måtte ha når det gjelder barn, heier min himmelske Fader på meg. Han forberedte meg til denne tiden. Jeg har følt hans guddommelige hjelp, selv i tider med vedvarende følelser av tvil og frykt. De søvnløse nettene og mangelen på fritid har vært små ofre i forhold til den glede jeg og min familie har fått. Jeg vet at vår himmelske Fader er oppmerksom på vår frykt og våre omstendigheter. Og hvis vi søker hans hjelp, kan han hjelpe oss til å overvinne dem og gå videre i tro.