Sjøforsvarets behov og vår families behov
Artikkelforfatteren bor i Virginia i USA.
Vi syntes at vi hadde den perfekte planen for når vi skulle få barn, men så endret ting som var utenfor vår kontroll seg.
Familieplanlegging er nok vanskelig for de fleste ektepar. Det er alltid tusenvis av ting å overveie og en million ting som foregår i livet. Når du tror at du har en god plan, kan én liten ting dukke opp og rote til alt.
Vi er en militærfamilie. Jeg er i Sjøforsvaret, og alt vi gjør er basert på “Sjøforsvarets behov.” Vi drar dit Sjøforsvaret sier vi skal dra, når de sier vi skal dra dit. For omtrent to år siden fikk min kone, Shanna, og jeg vår første datter, Isabelle. Selv om det var en stor omveltning, siden jeg fortsatt gikk på flygerskolen, var livet relativt stabilt. Omtrent ett år etter at Isabelle ble født, følte vi at tiden var inne for å prøve å få et barn til. Jeg var i ferd med å fullføre flygerskolen og skulle bli utplassert i min første skvadron.
Vi fant ut at jeg ville bli stasjonert umiddelbart, i omtrent syv måneder. Så vi pønsket ut en perfekt plan. Jeg ville bli utstasjonert og så skulle vi prøve å få barn så snart jeg kom tilbake. Det ville gi oss det tidsrommet vi ønsket mellom barna, i tillegg til at det da var veldig sannsynlig at jeg ville være hjemme en stund. Vi ba om det og følte at dette var retningen vi skulle gå i.
En mandag morgen fant jeg ut at “Sjøforsvarets behov” hadde endret seg og at jeg ville bli sendt til en annen skvadron, hvor jeg ville måtte reise nesten konstant i omtrent et år og så bli stasjonert i syv måneder til etter det. Planene våre endret seg uten forvarsel, og vi visste ikke hva vi skulle gjøre. Shanna syntes likevel at det vi hadde planlagt fortsatt var det beste for oss, men jeg sa om igjen og om igjen at det ikke ville fungere med min timeplan. Vi ville måtte vente til jeg kom hjem fra stasjoneringen, og det ville bli mye større tidsrom mellom barna enn det vi hadde ønsket.
Heldigvis stolte Shanna på at alt ville ordne seg hvis vi bare viste litt tro. Jeg fortalte henne at det var i orden for meg, men sørget for at hun forsto at hvis vi bestemte oss for å bli gravide som planlagt, ville jeg bli stasjonert kort tid etter, og hun ville da måtte ta imot barnet uten meg. Ikke bare det, men jeg ville ikke kunne være tilstede denne gangen for å hjelpe til med Isabelle. Jeg visste at min hustru var tøff, men akkurat hvor tøff hun var hadde jeg ingen anelse om.
Vi bestemte oss for å iverksette planen, og vi ble velsignet ved at Shanna ble gravid kort tid etter. Jeg var borte minst seks måneder av Shannas svangerskap. Da hun var gravid i syvende måned ble jeg utstasjonert og jeg forventet ikke å komme tilbake før babyen var fem eller seks måneder gammel.
En dag like før Shannas termin, ble flytoktet jeg skulle ut på tidlig den morgenen avlyst, så jeg gikk og la meg igjen. Noen få timer senere ringte min befalhavende offiser og ba meg om å melde meg på kontoret hans med én gang. Da jeg kom dit viste han meg en e-post fra Shanna hvor det sto at fødselen var i gang og at hun var på vei til sykehuset. Heldigvis hadde Shanna vært fornuftig nok til å sende e-post både til ham og til meg, for han får e-postmeldinger raskere enn det jeg gjør. Offiseren sa at jeg kunne bruke hans telefon, og jeg kunne snakke med Shanna på telefon under fødselsprosessen, som gikk mye raskere og smidigere med denne babyen enn med Isabelle. Shanna taklet det som en mester, alene og uten frykt på fødestuen. Alexis ble født uten noen problemer. Hvis flytoktet ikke hadde blitt avlyst eller Shanna ikke hadde sendt e-post til min befalhavende offiser, ville jeg ha gått glipp av alt, og ikke ha hørt Alexis’ første skrik.
Vi fant snart ut at jeg ville komme hjem på permisjon i noen uker. Vi var begge overlykkelige over at jeg ville få møte Alexis så mye tidligere enn forventet. Det var fantastisk å stige ut av flyet og se at familien min hadde vokst.
Shanna og jeg lærte begge en uvurderlig lekse om tro og det å legge ting i Herrens hender. Vi pønsket ut en plan som vi mente var den beste for vår familie og vår situasjon. Ting vi ikke hadde kontroll over endret seg, men Shanna lærte meg at hvis vi føler Den hellige ånds bekreftelse om at en plan er riktig, bør vi holde oss til den. Alt vi trenger å gjøre er å legge en plan sammen med Herren og vise litt tro. Det gikk ikke akkurat slik vi hadde forventet, men Herren gjorde det mulig ved å vise oss sin “milde barmhjertighet” underveis (se 1 Nephi 1:20).