Bare digitalt: Unge voksne
Kan jeg virkelig etterleve kyskhetsloven?
Da jeg ble undervist om Kirken og kyskhetsloven var jeg usikker på om dette var noe jeg kunne – eller ville – etterleve.
Fordi jeg hadde vokst opp utenfor Kirken, var kyskhetsloven noe jeg ikke alltid etterlevde – og var heller ikke noe jeg kjente til. Moren min underviste aldri min tvillingbror og meg om å holde noen moralske normer. Vi, i likhet med vår yngre bror, var alle født utenfor ekteskapet. Vår far ville ofte flytte inn hos en kvinne med det samme de begynte å gå ut sammen.
Etterhvert som jeg ble eldre, var mine samtaler med venner ofte fylt med nedsettende språk. På videregående begynte jeg å gå ut med en gutt som heller ikke etterlevde Kirkens normer, og å gjøre ting utenfor kyskhetsloven føltes som et normalt “overgangsritual” inn i voksen alder.
Men da jeg som 18-åring begynte å ha leksjoner med misjonærene, underviste de meg om hvordan jeg skulle ha rene tanker, et godt språk og handlinger som gjenspeilet Kristi lære. Til å begynne med følte jeg meg motløs. Jeg hadde levd et liv uten kyskhetsloven og jeg følte det som om jeg var ødelagt – at det hadde gått for langt. Jeg følte at selv om jeg oppriktig omvendte meg, ville jeg aldri være fullstendig tilgitt for mine synder. Jeg sa til meg selv at Kristus ville hjemsøke meg med påminnelser om mine synder. Stadig tenkte jeg på hvordan jeg hadde skuffet ham – uten at jeg engang visste det. Ikke bare følte jeg dette, men også at å følge kyskhetsloven var uoppnåelig.
Spørsmål fra motstanderen strømmet til mitt sinn, og fikk meg til å tvile på det jeg lærte om kyskhet. Da jeg begynte å ha leksjoner med misjonærene, var jeg i et forhold der vi ikke prioriterte å holde oss moralsk rene, og jeg trodde at å bli medlem av Kirken ville endre forholdet. Kanskje Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige ikke passet helt for meg. Jeg husker at jeg tenkte: “Jeg har allerede gitt slipp på så mye. Og nå dette?” Det fikk meg til å lure på om det var verdt å bli medlem av Kirken.
Men jeg kunne ikke fornekte sannheten jeg hadde funnet i Kirken. Hvis jeg visste at Joseph Smith var en profet, så betød det at kyskhetsloven i sannhet måtte være et bud fra Herren. Det var ufravikelig. Jeg visste at min neste utfordring ville bli å anvende loven i mitt liv og søke å bli bedre for hver dag.
Det var ikke noe jeg ville kunne endre på over natten. Enkelte ganger kom jeg til kort. Jeg følte det som en uendelig syklus: Jeg forsøkte mitt ytterste for å være bedre, men falt så tilbake til gamle vaner. Da jeg endelig kom til et punkt hvor jeg etterlevde kyskhetsloven og følte at jeg kunne se min Skaper i øynene og si: “Jeg prøver, jeg gjør mitt beste med et villig hjerte”, husket jeg fremdeles alle de gangene jeg hadde “rotet det til”. Jeg måtte minne meg selv om at jeg i mitt hjerte visste at Herren tilgir, når vi oppriktig omvender oss, noe jeg hadde gjort. Men det hindret meg ikke fra å føle at jeg var en skuffelse.
Siden den gangen har jeg innsett at Herren vil tilgi oss, men vi må også lære å tilgi oss selv. Vår himmelske Fader ønsker at vi skal innrømme våre feiltrinn, omvende oss, søke å gjøre det bedre og gå fremover. Satan ønsker imidlertid at vi skal være lenket til våre synder. Følelsene av å mislykkes var Satan som sa: “Du klarer ikke dette. Du er gal som tror at du kan.” Men jeg vet at Herren elsker meg og ønsker å se at jeg vokser i min tro. Han ønsker dette for alle sine barn.
Nå, etter å ha vært medlem av Kirken i litt over et år, har jeg sett velsignelsene som kommer av å etterleve kyskhetsloven. Jeg føler meg ikke lenger ødelagt og forvirret. Ja, jeg har fremdeles øyeblikk da Satan søker å friste meg med den midlertidige tilfredsstillelsen av umoralsk oppførsel, men jeg har erfart at ekte tilfredsstillelse bare kommer gjennom Kristus. Jeg vet at Han velsigner oss når vi følger hans bud.
Jeg har også erfart at ingen er for langt unna til å motta evangeliets velsignelser. Vår himmelske Fader ønsker oss velkommen tilbake med åpne armer. Tvilen jeg hadde kommer ikke fra Kristus eller vår himmelske Fader. Han ga oss kyskhetsloven for å beskytte og veilede oss på paktens sti. Å lære om denne loven har styrket mitt vitnesbyrd om Frelserens forsoning enormt. Herren elsker hver enkelt av oss. Kanskje roter vi det til, men vi har også anledning til å lære og vokse av våre feiltrinn – og omvende oss. Han har ikke gitt oss budene for å gjøre livet vanskelig, men fordi han elsker oss.1
Jeg er svært takknemlig for kyskhetsloven og alt jeg har lært gjennom den. Jeg har sett hvordan den har velsignet mitt liv og jeg vet at den også vil velsigne andre.