Hvorfor vi trenger Jesus Kristus
Av eldste D. Todd Christofferson
i De tolv apostlers quorum
Fra andakten “A Message at Christmas” [Et budskap i julen], holdt ved Brigham Young University 12. desember 2017.
Demp støyen denne julen og reflekter over Guds Sønns underverk og storhet.
Adoration of the Shepherds [Hyrdenes beundring], av Michelangelo Merisi da Caravaggio, Bridgeman Images
Jeg er takknemlig for at i tillegg til jul, gir desember anledning til å overveie profeten Joseph Smiths liv og bidrag, da hans fødselsdag er 23. desember. Det er vanskelig fullt ut å verdsette det han oppnådde som et redskap i Herrens hender i omgivelser med konstant motstand, forfølgelse og utfordringer. I en kommende tid vil vi se profeten Joseph hedret som den verdige leder av denne store og siste evangelieutdeling – den eneste evangelieutdeling som er bestemt til å lykkes selv om alle tidligere evangelieutdelinger har endt i frafall.
Jeg antar at ingen i denne evangelieutdeling har lært å frykte Gud og ikke mennesker bedre enn profeten (se Lære og pakter 3:7–8). Herren krevde noen svært vanskelige ting av Joseph. Han utførte dem, og vi nyter alle godt av dem.
Oversettelsen og utgivelsen av Mormons bok var en bemerkelsesverdig prestasjon som var grunnleggende for at Herrens sak skulle lykkes i denne siste evangelieutdeling. Gjennom Mormons bok og ved sine syner og åpenbaringer har Joseph åpenbart Jesus Kristus for den moderne æra i sin sanne karakter som Guds enbårne Sønn og menneskehetens Forløser.
Spesielt i denne tiden minnes vi profetens personlige forhold til Frelseren og det “vitnesbyrd som [han ga] om [Kristus], det siste av dem alle: At han lever!” (Lære og pakter 76:22). Josephs vitnesbyrd om den levende Kristus minner meg om president Gordon B. Hinckleys (1910–2008) uttalelse: “Det ville ikke vært noen jul hvis det ikke var noen påske. Jesus-barnet i Betlehem ville bare være som et hvilket som helst annet barn, uten den forløsende Kristus i Getsemane og på Golgata, oppstandelsens triumferende kjensgjerning.”1
Hvorfor trenger vi Jesus Kristus?
For en tid siden spurte en person som har vært medlem av Kirken i mange år, meg: “Hvorfor trenger jeg Jesus Kristus? Jeg holder budene. Jeg er et godt menneske. Hvorfor trenger jeg en Frelser?” Jeg må si at dette medlemmets manglende forståelse av denne mest grunnleggende delen av vår lære, dette grunnleggende elementet i frelsesplanen, tok pusten fra meg.
“For det første”, svarte jeg, “er det en liten sak som kalles døden. Jeg antar at du ikke vil at din død skal bli din endelige status, og uten Jesus Kristus ville det ikke vært noen oppstandelse.”
Jeg snakket om andre ting, for eksempel det behov selv de beste mennesker har for den tilgivelse og renselse som bare er mulig gjennom Frelserens nåde og forsoning.
På et annet nivå kan imidlertid spørsmålet være: “Kan ikke Gud gjøre hva han vil og frelse oss bare fordi han elsker oss, uten behov for en Frelser?” Uttrykt på denne måten ville ganske mange i dagens samfunn stilt det samme spørsmålet. De tror på Gud og en etterjordisk tilværelse, men antar at fordi Gud elsker oss, spiller det ingen rolle hva vi gjør eller ikke gjør. Han tar seg bare av ting.
Denne filosofien har gamle røtter. Nehor, for eksempel, “vitnet også for folket at hele menneskeheten skulle bli frelst på den siste dag, og at de ikke behøvde å frykte eller beve, men at de kunne løfte sine hoder og fryde seg, for Herren hadde skapt alle mennesker og hadde også forløst alle mennesker. Og til slutt skulle alle mennesker få evig liv” (Alma 1:4).
Dere gjenkjenner i Nehors lære en tilnærming til frelse som ble fremsatt av Lucifer, en “morgenrødens sønn”, utvilsomt den mest tragiske av alle tragiske personer noensinne (Jesaja 14:12; se også Lære og pakter 76:25–27). Slik Gud en gang forklarte, er Lucifer “den samme som var fra begynnelsen, og han kom til meg og sa: Se, her er jeg, send meg, jeg vil være din sønn, og jeg vil forløse hele menneskeheten så ikke en eneste sjel går tapt, og jeg vil visselig gjøre det, gi meg derfor din ære.
Men se, min elskede Sønn, som var min elskede og utvalgte fra begynnelsen, sa til meg: Fader, din vilje skje, og herligheten være din evindelig” (Moses 4:1–2).
Dette var ikke bare et tilfelle hvor Jesus støttet Faderens plan og Lucifer foreslo en liten endring. Lucifers forslag ville ha ødelagt planen ved å eliminere vår mulighet til å handle selvstendig. Lucifers plan tok utgangspunkt i tvang, noe som i bunn og grunn gjorde alle Guds øvrige sønner og døtre – alle oss – til hans marionetter. Faderen sammenfatter det slik:
“Derfor, fordi Satan gjorde opprør mot meg og søkte å ødelegge menneskets handlefrihet som jeg, Gud Herren, hadde gitt det, og også ville at jeg skulle gi ham min egen makt, bød jeg at han ved min Enbårnes makt skulle kastes ned.
Og han ble Satan, ja, djevelen, all løgnens far, for å bedra og forblinde menneskene, og for å føre dem fanget etter sin vilje, ja, så mange som ikke ville lytte til min røst” (Moses 4:3–4; uthevelse tilføyd).
Til sammenligning gir det å gjøre det på Faderens måte oss en nødvendig jordisk erfaring. Med “jordisk erfaring” mener jeg å velge vår egen kurs og “smake det bitre, så [vi] kan vite å verdsette det gode” (Moses 6:55), lære, omvende oss og vokse, bli skapninger som er i stand til å handle på egenhånd istedenfor bare å bli “påvirket” (2 Nephi 2:13), og til slutt overvinne det onde og vise vårt ønske og vår evne til å etterleve en celestial lov.
Dette krever kunnskap om godt og ondt fra vår side, med evne og mulighet til å velge mellom de to. Og det krever ansvarlighet for valg som tas – ellers er det egentlig ikke valg. Valg krever i sin tur en lov, eller forutsigbare resultater. Vi må ved en bestemt handling eller et bestemt valg kunne forårsake et bestemt utfall eller resultat – og ved det motsatte valget skape det motsatte utfallet. Hvis handlinger ikke har faste konsekvenser, har man ingen kontroll over utfallet, og valgene blir meningsløse.
ONE BY ONE [EN ETTER EN]: Walter Rane
Lov og rettferdighet
Alma bruker rettferdighet som et synonym for loven og sier: “Nå [kan] ikke rettferdighetens verk [dvs. lovens virkemåte] ødelegges, i så fall ville Gud opphøre å være Gud” (Alma 42:13). Det er Hans fullkomne forståelse og bruk av loven – eller med andre ord Hans rettferdighet – som gir Gud Hans kraft. Vi trenger Guds rettferdighet, et system med faste og uforanderlige lover som han selv følger og anvender, slik at vi kan ha og utøve handlefrihet.2 Denne rettferdigheten er grunnlaget for vår frihet til å handle, og er vår eneste vei til den høyeste lykke.
Herren forteller oss: “Det som styres ved lov, blir også bevart ved lov og blir fullkommengjort og helliggjort ved den” (Lære og pakter 88:34). Vi må imidlertid innrømme at ingen av oss alltid og usvikelig har blitt “[styrt] ved lov”. Og vi kan virkelig ikke regne med at loven eller rettferdigheten vil bevare og fullkommengjøre oss når vi har brutt loven (se 2 Nephi 2:5). Så vår himmelske Fader skapte barmhjertighet fordi han var rettferdig, men også motivert av kjærlighet. Han gjorde dette ved å tilby sin enbårne Sønn som en soning for vår synd, en person som med sin forsoning kunne tilfredsstille rettferdigheten for oss og få oss på rett side av loven, slik at den igjen støtter og bevarer oss, ikke fordømmer oss. Alma forklarer:
“Og nå kunne ikke barmhjertighetens plan tilveiebringes uten at en forsoning skulle bli utført. Derfor soner Gud selv for verdens synder for å tilveiebringe barmhjertighetens plan og tilfredsstille rettferdighetens krav, så Gud kunne være en fullkommen og rettferdig Gud og også en barmhjertig Gud …
Men en lov er gitt, og en straff [eller konsekvens] er fastsatt, og en omvendelse innrømmet, og barmhjertigheten krever denne omvendelse, ellers gjør rettferdigheten krav på mennesket og fullbyrder loven, og loven anvender straffen. Om det ikke var slik, ville rettferdighetens verk bli ødelagt, og Gud ville opphøre å være Gud.
Men Gud opphører ikke å være Gud, og barmhjertigheten gjør krav på den som angrer, og barmhjertigheten kommer på grunn av forsoningen” (Alma 42:15, 22–23).
De angrende er naturligvis de som tar ansvar og tar imot hans barmhjertighet ved å omvende seg.3 Eller med andre ord, omvendelse er det vi trenger å gjøre for å gjøre krav på den nådige gaven tilgivelse som bare vår himmelske Fader kan tilby oss fordi hans elskede Sønn sonet for våre synder.
CHRIST PRAYING IN THE GARDEN OF GETHSEMANE [Kristus ber i Getsemane hage]: Hermann Clementz
Jesu Kristi forsoning
På grunn av Jesu Kristi forsoning kan vi komme oss etter dårlige valg. På grunn av Jesu Kristi forsoning blir virkningen av andres synder og feiltrinn og enhver annen urettferdighet på oss, rettet opp. For å bli helbredet og gjort hellige, trenger vi en Frelser. Svaret på vårt spørsmål er: “Nei, Gud kan ikke gjøre hva han vil for å frelse en person. Han kan ikke være vilkårlig og samtidig rettferdig. Og hvis han ikke er rettferdig, er han ikke Gud.” Derfor må frelse og opphøyelse oppnås på en måte som opprettholder og overholder uforanderlig lov og rettferdighet. Og Gud være lovet, han har opprettholdt rettferdigheten ved å sørge for en Frelser.
Legg merke til at i det store førjordiske råd meldte ikke Lucifer seg frivillig til å være vår frelser. Han var ikke interessert i å lide eller dø eller utgyte noe av sitt blod på våre vegne. Han søkte ikke å bli legemliggjørelsen av rettferdighet, men å bli sin egen lov.4 Det er min oppfatning at da Lucifer sa til Faderen: “Gi meg … din ære” (Moses 4:1), sa han: “Gi meg rett til å regjere”, i den hensikt å utøve denne makten lunefullt. Loven ville være hva han enn sa den var til enhver tid. På den måten kunne ingen være en uavhengig deltager. Lucifer ville være enerådende, og ingen andre kunne ha fremgang.
Jesus, på den annen side, forsto at både uforanderlig rettferdighet og barmhjertighet ville være nødvendig for at hans brødre og søstre skulle utvikle seg. Sammen med Faderen ønsket han ikke å tvinge og dominere oss, men å frigjøre og løfte oss slik at vi kunne “være over alle ting” og ha “all makt” hos Faderen (Lære og pakter 132:20).
Som vi skulle fryde oss over at denne førstefødte Sønn i ånden var villig til å bli den enbårne Sønn i kjødet, for å lide ufattelig og dø på vanærende vis for å forløse oss. Han forener rettferdigheten og barmhjertigheten fullkomment. Han frelser oss fra – ikke i, men fra – våre synder (se Helaman 5:10–11; se også Matteus 1:21).
Og han forløser oss også fra fallet, fra åndelig og fysisk død. Han åpner døren til udødelighet og evig liv. Det ville være umulig å forstå dybden i hans kjærlighet. “Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret …
Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom” (Jesaja 53:4–5).
Adoration of the Infant Jesus [Beundring av den nyfødte Jesus], av Matthias Stomer, Bridgeman Images
Ære være Gud
Når julen nærmer seg, vet jeg at noen kan ha bekymringer og kanskje litt engstelse for fremtiden. Det kan være mye “støy” i livet ditt, mer eller mindre konstant engasjement på nettet uten opphold, uten tid til å være stille og reflektere og tenke, uten tid til å se inni deg selv og skjelne hvor du er og hvor du skal gå. Du er kanskje påvirket av urealistiske forventninger, for eksempel at “fullkommenhet burde være umiddelbar” eller “uavbrutt lykke og fremgang burde være normen i livet”.
Jeg håper du vil legge disse misforståelsene til side, dempe “støyen” og bruke litt tid denne julen, minst en time, om ikke mer – til å reflektere over “Guds Sønns underverk og storhet”.5 La det være en time med oppmuntring og fornyelse for deg.
En tidligere jul skrev jeg dette budskapet:
“Når vi snakker om Jesu Kristi fødsel, er det passende å reflektere over det som skulle følge. Hans fødsel var uendelig viktig på grunn av det han skulle oppleve og lide for at han bedre kunne hjelpe oss – som alt sammen kulminerte i hans korsfestelse og oppstandelse (se Alma 7:11–12) …
“[Men jeg syns også] det er passende på denne tiden av året å tenke på barnet i krybben. Vær ikke altfor overveldet eller opptatt av det som skal komme … Finn et rolig og fredelig øyeblikk til å grunne på begynnelsen av hans liv – kulminasjonen av himmelske profetier, men den jordiske begynnelsen for ham.
Ta deg tid til å slappe av, føle fred og se for deg dette lille barnet. Vær ikke for opptatt … av det som [kanskje] kan komme senere i hans eller ditt eget liv. Finn i stedet et fredelig øyeblikk til å tenke på kanskje det mest fredfulle øyeblikket i verdens historie – da hele himmelen frydet seg over budskapet ‘Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag’ (Lukas 2:14).”6