Jeg lærte å sette min lit til Gud og hans profet istedenfor meg selv
En dykkeøkt lærte meg at vår himmelske Fader vet bedre enn oss hva som er best for oss.
Da jeg gikk på Brigham Young University–Hawaii, bestemte jeg meg for å ta dykkersertifikat slik at jeg kunne utforske havet som omga det vakre universitetsområdet. Som siste del av sertifiseringen utførte jeg og gruppen min et 20-minutters dykk utenfor Kewalo Basin havn i Honolulu.
Dykkerinstruktøren vår sa at hvis vi hadde kommet så langt, hadde vi lært hvordan vi skulle være trygge og kunne ha det gøy. Vi måtte selvfølgelig fortsatt følge grunnleggende regler som å bruke kompissystemet, men han fortalte oss at vi kunne fokusere mer på å se oss rundt enn å vise bestemte ferdigheter.
Det siste dykket var fantastisk, og jeg likte å se på haier og havskilpadder. Ingenting har fått meg til å verdsette denne vakre jorden som Herren skapte for oss like mye som å kunne se opp til overflaten og innse at jeg puster under vann.
Jeg forlot veilederen
Da økten nærmet seg slutten, virket dykkerinstruktøren fascinert av en stein på størrelse med en pute. Det så ut som om han prøvde å løfte det, men jeg ble utålmodig. “Vi har bare noen få minutter,” tenkte jeg for meg selv. “Jeg vil ikke kaste bort tiden min på å se på en stein.”
Jeg dro for å utforske noen koraller i nærheten da jeg plutselig hørte mange dempede, opprømte undersjøiske stemmer på én gang. Jeg kikket bort og så gruppen min stirre på noe, men med regulatoren i munnen kunne jeg ikke spørre hva som hadde skjedd.
Gruppen vår svømte tilbake til overflaten og kom oss ombord i båten. Etter at vi hadde tatt av oss utstyret, begynte alle å snakke begeistret om det de hadde sett. Kompisen min sa: “Jeg prøvde å få oppmerksomheten din slik at du kunne se den svømme av gårde!”
Instruktøren hadde sett en blekksprut under en stein, så han hadde flyttet steinen til beste for klassen. Hver gang instruktøren flyttet steinen, flyktet blekkspruten tilbake, til den hadde lekt nok gjemsel, og den sprutet blekk og svømte bort.
Jeg hadde snorklet og dykket flere ganger og sett mye dyreliv, men aldri en blekksprut. Og på grunn av min utålmodighet hadde jeg gått glipp av en sjelden mulighet.
Jeg grunnet på denne opplevelsen i vår timelange kjøretur hjem, og innså at jeg hadde lært en viktig lærdom i evangeliet om å holde budene og følge profeten. Jeg hadde ikke vært ulydig mot dykkerinstruktøren som ledet oss. Men jeg hadde blindt bestemt at veilederen min ikke hadde mitt beste i tankene.
Jeg hadde stolt mer på meg selv enn læreren min.
Vi kan stole på Guds profet
Hvis jeg hadde stolt på veilederen min, ville jeg hatt en mer givende opplevelse. Og det samme prinsippet kan gjelde for å stole på vår himmelske Fader ved å stole på hans profet.
Vi vet at vår hensikt i dette liv er å forberede oss til å møte Gud ved å inngå og holde hellige pakter, men det er ikke den eneste grunnen til at vi er her. Lehi underviste at vi er her slik at vi kan “ha glede” (2 Nephi 2:25).
For å hjelpe oss å oppleve denne gleden og oppfylle vår skapelses mål, har Gud kalt profeter og apostler, og de tjener som hans talerør til vårt beste. Han gir oss også bud slik at vi kan motta og bevare denne evige gleden.
På en måte kan profeter og apostler betraktes som våre dykkerguider og bud som våre “dykkerregler”, fordi de har til hensikt å holde oss trygge og sikre vår lykke.
Når vi tror vi vet bedre, slik jeg gjorde med dykkerinstruktøren min, risikerer vi å ta til takke med en mindre jordisk opplevelse og vise vår Himmelske Fader at vi ikke tror at han ønsker det beste for oss.
Eldste Neil L. Andersen i De tolv apostlers quorum underviste:
“Hvorfor følger vi profeten? Fordi vår Herre Jesus Kristus har kalt ham og utpekt ham til sin vekter i tårnet …
Hvis vi velger å sette hans råd til side og mener at vi vet bedre, blir vår tro skadelidende og vårt evige perspektiv fordunkles. Jeg lover dere at hvis dere er standhaftige med hensyn til å følge profeten, vil deres tro på Frelseren øke.”1
Vi er velsignet ved å leve i en tid da Guds ord er lett tilgjengelig for oss. Istedenfor å tvile på hans ønske om at vi skal oppleve evig glede, kan vi ha tro på ham og “tenke på hvor velsignet og lykkelige de er som holder Guds befalinger” (Mosiah 2:41).
Jeg vet at når vi stoler på Gud ved å følge hans profet og ha tro på de lovede velsignelsene ved å holde våre pakter og hans bud, vil han veilede oss til fantastiske opplevelser og fylle vårt liv med glede.