Min venn hadde spørsmål om evangeliet: Hva om jeg ikke hadde svarene?
Jeg visste ikke om jeg hadde noen svar som ville hjelpe min romkamerat, men Ånden hjalp meg å finne svarene jeg trengte.
“Jeg tror ikke jeg noensinne har følt Ånden eller Guds kjærlighet til meg.”
Jeg ble knust av disse ordene fra romkameraten min på universitetet. Vi var dypt inne i en samtale om evangeliet der hun syntes å ha flere spørsmål enn jeg kunne besvare.
Hvordan kunne jeg forklare hvordan jeg følte Guds kjærlighet til noen som trodde de aldri hadde følt det? Hvordan kunne jeg hjelpe henne å finne svar på spørsmål om evangeliet, når jeg heller ikke hadde alle svarene? Hva om jeg delte noe som kunne misforstås?
Jeg følte meg desperat etter å hjelpe henne og holdt en stille bønn om hjelp. Etter hvert som samtalen utviklet seg, strømmet flere skriftsteder knyttet til et emne inn i mitt sinn (jeg var svært takknemlig for mitt skriftstudium og Institutt-klasse i det øyeblikket). Mitt hjerte og sinn var fylt med så mange sannheter at jeg vurderte å dele dem alle med henne, fordi jeg så inderlig ønsket å legge frem bevis og overbevise henne om evangeliets sannhet. Men jeg følte Ånden tilskynde meg til å velge å dele bare et par ting, som best gjaldt hennes spørsmål.
Jeg fortalte henne om noen av mine egne erfaringer for å sette svarene mine i sammenheng, og på en måte var jeg også i stand til å bære vitnesbyrdet mitt. Det var noen spørsmål jeg ikke følte meg kvalifisert til å svare på, og jeg innrømmet overfor henne at jeg ikke visste alt, men at jeg hadde tro.
Følelse av utilstrekkelighet
Det virket som en vellykket samtale, men resten av kvelden stilte jeg spørsmål ved min innsats. Jeg følte meg utilstrekkelig. Jeg visste virkelig ikke alle svarene, og følte at jeg ikke hadde gjort nok for å hjelpe henne.
Men før jeg la meg, leste jeg Lære og pakter 100. Jeg la spesielt merke til vers 6 og 7. Der sto det:
“for det skal bli gitt dere i samme stund, ja, i samme øyeblikk, hva dere skal si.
… dere [skal] forkynne i mitt navn, i hjertets andektighet og i saktmodighetens ånd, i alle ting.
Jeg reflekterte over samtalen vår, og var faktisk forundret over hvor raskt Skriftene og sitatene hadde kommet til meg. Ånden talte til mitt hjerte, og jeg visste at jeg hadde blitt ledet av ham til å vite hva jeg skulle si. Jeg følte meg trygg på at jeg hadde svart “i hjertets andektighet og i saktmodighetens ånd.” Jeg visste at jeg gjorde rett da jeg stoppet meg selv i å forsøke å bruke fakta og bevis for å overbevise henne, og bare dele sannhetene jeg tenkte hun burde høre da.
Denne opplevelsen hjalp meg å forstå hvor mye Gud bryr seg om romkameraten min og om oss alle.
Vi kan stole på at Ånden vil formidle sannhet
Denne samtalen forandret kanskje ikke drastisk noe i hennes liv, men det gjorde en forskjell i mitt. Jeg forventet ikke at ordene mine skulle lede romkameraten min til et umiddelbart, urokkelig vitnesbyrd. Og det gjorde de ikke. Men jeg vet at hun nå forstår bedre enkelte aspekter av evangeliet og føler mer fred.
Jeg visste at svarene mine ikke var fullkomne. Men jeg visste også at vår himmelske Fader kjenner og elsker hvert av sine barn, og han ledet meg til å si det som ville hjelpe henne mest. President Henry B. Eyring, annenrådgiver i Det første presidentskap, har sagt: “Ved bare å høre ordene i læren kan troens frø bli sådd i hjertet.”1
Så selv om romkameraten min fortsatt har spørsmål, kan sannhetene jeg delte med henne, bidra til å styrke og hjelpe hennes vitnesbyrd til å vokse, mer enn jeg noensinne vil få vite. Og for meg, å dele disse sannhetene styrket mitt vitnesbyrd om hvor høyt Gud elsker sine barn. Jeg vet at når vi har mot til å dele det som er i vårt hjerte og stoler på Ånden, vil han veilede oss til å vite hva vi skal si, for å dele Jesu Kristi kjærlighet og lys med noen, spesielt med dem som søker sannhet.