2:3

Stå i Den hellige lund

Eldste Marlin K. Jensen

i De sytti

Kirkens skoleverks andakt for unge voksne • 6. mai 2012 • Sacramento, California

God kveld, brødre og søstre. Jeg føler meg veldig takknemlig, men også veldig ydmyk, fordi jeg har fått i oppdrag av Det første presidentskap å tale til dere i kveld. Jeg vil begynne med å si at jeg en gang var rynkefri, mørkhåret og full av liv som dere – en del av det Skriftene kaller “oppvoksende generasjoner”. Jeg er ikke sikker på hva det rette antonymet eller motsetningen til oppvoksende er – kanskje “forfallende” eller “dalende” – men uansett hva det er, beskriver det den fasen av livet jeg nå er i, og det høres ikke særlig lovende ut!

Selv om jeg taler til dere fra et vakkert møtehus nær Sacramento California tempel, kan jeg se for mitt indre øye de titusener av dere – som snakker nesten 40 forskjellige språk – som er forsamlet over hele verden. Jeg har blitt velsignet med å få besøke mange av deres land, høre dere snakke og bære vitnesbyrd på deres morsmål og få førstehåndskjennskap til deres tro og hengivenhet til Herren. Jeg elsker og berømmer dere for deres rettferdighet. Jeg vet at livet i deres alder kan være krevende, og jeg vet at vi noen ganger feiler og har behov for å omvende oss. Men jeg takker dere oppriktig for at dere prøver å stå fast i troen på Kristus og hans gjengitte evangelium. Mitt inderligste ønske i kveld er at jeg kan bli velsignet med å tale med Den hellige ånds kraft og dermed bidra til å styrke deres tro.

Hellige steder

Det finnes steder på denne jorden som har blitt gjort hellige av det som skjedde der. Ifølge Det gamle testamente er et av disse stedene Sinai, Horeb eller “Guds berg” (2 Mosebok 3:1; se også 2 Mosebok 3:12; 34:2), hvor Herren viste seg for Moses i den brennende busken. Da Moses nærmet seg busken, sa Herren til ham: “Kom ikke nærmere! Dra dine sko av føttene! For det sted du står på, er hellig grunn” (2 Mosebok 3:5).

Min familie og jeg ble en gang velsignet med å bo på et hellig sted. I 1993 – fire år etter at jeg ble kalt til De sytti – ble vi bedt om å tjene i to år i Kirkens New York Rochester misjon. Misjonen omfatter byen Palmyra (hvor Joseph Smith og hans familie bodde under store deler av 1820-tallet) og Fayette (der Kirken ble organisert i april 1830). Cirka 18 mil syd for Palmyra, i delstaten Pennsylvania, ligger Harmony (hvor Joseph Smith møtte Emma Hale, og hvor de levde som nygift par mens mye av Mormons bok ble oversatt på slutten 1820-tallet). Dette generelle området er kjent som “gjenopprettelsens vugge”, ettersom det var her Kirken ble født. Det er et pittoresk landskap preget av bølgende, skogkledde åser, klare innsjøer og bekker og varme, fargerike mennesker. Det er også et sted som ble gjort hellig av det som skjedde der.

Den hellige lund

I en lund av høye bøketrær, eiketrær, lønnetrær og andre trær cirka 400 meter vest for Joseph og Lucy Mack Smiths familiehjem i nærheten av Palmyra, så 14 år gamle Joseph Smith i et syn Gud Faderen og hans Sønn, Jesus Kristus, våren 1820. Denne guddommelige tilkjennegivelsen, som kom som svar på Josephs bønn om å få vite sannheten om religion og hvordan han kunne få tilgivelse for sine synder, innledet evangeliets gjengivelse i denne siste evangelieutdeling. Den gjorde også denne lunden til et spesielt sted i vår kirkes historie – et sted vi hedrer med navnet “Den hellige lund”.

Mens jeg virket som misjonspresident, ble jeg og min familie glad i dette skogholtet og vi følte dets hellighet. Vi dro dit ofte. Hver måned når nye misjonærer kom, og før de skulle reise hjem fra sin misjon, tok vi dem med dit. Vi pleide å samles ved inngangen til lunden og etter å ha sunget kveldens åpningssalme – “Hvilken skjønn og yndig morgen”¹ – oppfordret vi eldstene og søstrene til hver for seg å finne en bortgjemt plass i lunden der de kunne kommunisere med Gud i bønn og avlegge rapport om sine personlige forpliktelser til ham. Disse besøkene til Den hellige lund var og forblir verdifulle opplevelser for alle som var velsignet med å oppleve dem.

Jeg innser imidlertid at bare et fåtall av dere noensinne vil være i stand til å besøke Den hellige lund personlig. Derfor ønsker jeg nå, våren 2012 – 192 år etter Joseph Smiths første syn – at dere virtuelt skal bli med meg inn i Den hellige lund. Stå sammen med meg der, mens jeg deler med dere noen visuelle scener fra lunden, grunnene til at jeg elsker dette hellige stedet og de verdifulle livslærdommer man kan lære der.

Jeg står i gjeld til bror Robert Parrott, skogvokter og naturalist, ansatt av Kirken, som bor i Palmyra, for at han gjorde meg oppmerksom på en del av det jeg skal fortelle dere om Den hellige lund. Selv om han ennå ikke er medlem av vår tro, holder bror Parrott Den hellige lund i ære og gir den kjærlig og meget profesjonell omsorg.

Billedbruk i Skriftene som innbefatter trær

Når jeg ærbødig har gått gjennom Den hellige lund eller sittet tankefull på benkene som står der, har jeg ofte reflektert over hvor mye av Skriftenes billedbruk som involverer trær, grener, røtter, frø, frukt og skoger. Adam og Eva, våre første foreldre, mottok utvilsomt den første leksjonen i trebruk. Profeten Jakob siterer Zenos i Mormons bok og forteller en intrikat allegori eller fortelling om dyrkede og ville oliventrær for å undervise om Israels adspredelse og innsamling (se Jakobs bok 5). Og hvem blant oss har ikke lest, lest om igjen og ydmykt grunnet på troens frø som Alma oppfordrer oss til å så, som med tålmodig pleie og riktig næring blir et “tre som vokser frem til evig liv”? (Alma 32:41; se vers 27–43).

Slik er det også med Den hellige lund. En ivrig iakttager av naturen – spesielt når han blir ledsaget av en naturalist av bror Robert Parrotts kaliber – kan lære noen viktige lærdommer av økosystemet der. Jeg ønsker kort å dele fire av disse lærdommene med dere i kveld:

Livslærdommer fra Den hellige lund

Lærdom nummer 1: Trær vokser alltid mot lyset.

Et interessant fenomen man kan se i Den hellige lund, er trærne som vokser i utkanten av den opprinnelige skogen, samt de som står langs mange av de indre gangstiene. De har ofte vokst seg utover for å unnslippe det altoverskyggende bladverket ovenfor dem, og deretter oppover for å absorbere mest mulig sollys. Deres krokete stammer og grener står i sterk kontrast til andre trær i nærheten som vokser nesten helt rett. Trær, som nesten alle levende organismer, trenger lys for å overleve og trives. De vil gjøre alt i sin makt for å suge til seg så mye sollys som mulig for å fremme fotosyntesen – prosessen med å konvertere lysenergi til kjemisk energi eller det “drivstoff” som brukes av nesten alle levende organismer.

Jeg er sikker på at deres unge, skarpe sinn allerede vet hvor denne metaforen fra Den hellige lund bringer oss! Lys er en enda viktigere katalysator i den åndelige verden enn det er i naturen. Dette er slik fordi lys er avgjørende for vår åndelige vekst og realisering av vårt fulle potensial som Guds sønner og døtre.

Mørke er det motsatte av lys og representerer krefter i verden som prøver å skille oss fra Gud og å forpurre hans guddommelige plan for våre liv. Det er vanligvis etter mørkets frembrudd eller på mørke steder at de onde kreftene utøver sin største innflytelse. På deres scene i livet foregår brudd på kyskhetsloven, tyveri, gambling, brudd på Visdomsordet og annen adferd som vår himmelske Fader har forbudt, som regel i ly av mørket. Selv når vi velger å gjøre noe galt i fullt dagslys – for eksempel ved å jukse på en eksamen, ved å plagiere en skriftlig oppgave, ondsinnet sladre om noen, banne eller lyve – kan vi ikke unngå en følelse av mørke.

Heldigvis har vi Kristi ånd som “gir lys til hvert menneske som kommer til verden, og Ånden opplyser hvert menneske i verden som lytter til Åndens røst.

Og enhver som lytter til Åndens røst, kommer til Gud, ja, Faderen” (L&p 84:46–47).

Dette sitatet fra Lære og pakter beskriver vakkert menneskets oppadgående rekkevidde, det naturlige, gudgitte åndelige instinkt vi alle har – hvis vi ikke kveler det – til å gå mot lyset og på den måten nærme oss Gud og hans Sønn og bli mer lik dem. Jesus Kristus selv sa: “Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys” (Johannes 8:12).

Når man prøver å forstå Skriftene, kan man si mye om et ord ut fra dets selskap. I deres skriftstudium skulle dere legge merke til hvor ofte ordene lys, Ånd, sannhet og Jesus Kristus finnes i umiddelbar nærhet av hverandre. De er nesten synonyme, og alle trekker oss oppover til en høyere og mer hellig levemåte.

Av hele mitt hjerte ber jeg dere unngå syndens mørke i alle dets skammelige former, og fylle deres liv med Ånd, sannhet og vår Frelser Jesu Kristi lys. Dere kan gjøre dette ved å søke etter gode venner, inspirerende musikk og kunst, kunnskap fra de beste bøkene (spesielt Skriftene), stunder med oppriktig bønn, rolige stunder i naturen, sunne aktiviteter og samtaler og et liv sentrert om Kristus og hans læresetninger om kjærlighet og tjeneste. Husk alltid, og spesielt når dere søker en evig ledsager, Herrens erklæring om at “sannhet omfavner sannhet, dyd elsker dyd, lys klynger seg til lys” (L&p 88:40). Dette prinsippet om at godhet blir tiltrukket av godhet gir håp om at hvis vi lever et liv i lys av evangeliet, vil vi til slutt finne en ledsager som går på en parallell vei av rettferdighet. Jeg vet at jo mer vi søker å fylle vårt eget liv med lys, jo mindre plass er det for mørket og jo nærmere vil vi etter hvert komme å være lik Kristus, Verdens lys.

På grunn av den spesielle velsignelsen som er min i kveld, å få tale til dere eksepsjonelle unge siste-dagers-hellige, ønsker jeg å heve en advarselsrøst, men også en stemme til oppmuntring og håp angående det mørket som uunngåelig vil invadere deres liv hvis dere befatter dere med pornografi. Bruk av pornografisk materiale på noen måte krenker Gud og bryter hans bud om at vi ikke skal drive hor “eller gjøre noe lignende” (L&p 59:6). Bruk av pornografi fører nesten alltid til flere brudd på kyskhetsloven. Gjentatt eksponering for pornografisk materiale og deltagelse i de former for seksuell overtredelse som vanligvis følger, kan skape en avhengighet som må takles og behandles med samme grundighet som blir viet avhengighet av alkohol eller narkotika.

Hvis pornografi allerede har hjemsøkt deres liv og er et vedvarende og tilbakevendende problem, ber jeg dere søke både kirkelig og profesjonell hjelp. Vær oppmerksom på at pornografiavhengighet ikke bare er “et lite problem” som dere kan overvinne i hemmelighet med bønn, skriftstudium og større selvkontroll.

Ettersom pornografiavhengighet kan redusere deres viljestyrke til å velge godt fremfor ondt, vil dere trenge saktmodighet og ydmykhet til å omfavne Jesu Kristi forsoning og bli velsignet med forsoningens styrkende kraft. Det dette betyr i praksis, er at hvis dere gjør deres aller beste – noe som innbefatter å gå gjennom en omvendelsesprosess med biskopens eller grenspresidentens hjelp for å få tilgivelse for synd, og å gå gjennom en rehabiliteringsprosess som involverer profesjonell rådgivning og eventuelt gruppestøtte for å overvinne deres avhengighet – vil forsoningens kraft (som Bible Dictionary beskriver som et guddommelig middel til hjelp eller styrke²) hjelpe dere å overvinne trangen til pornografiavhengighet og med tiden å bli leget for dens nedbrytende virkning. Gjennom forsoningens kraft er både tilgivelse for synd og rehabilitering for avhengighet mulig, og begge er fantastiske.

Vær så snill å sky mørket og, i likhet med trær, alltid søke å vokse mot lyset.

Lærdom nummer 2: Trær krever motstand for å oppfylle målet for sin skapelse.

Ulike teorier om skogforvaltning har blitt fulgt opp gjennom årene i omsorgen for Den hellige lund. En gang ble det valgt ut et prøveområde, og en praksis kjent som “frigjørende tynning” ble anvendt. Den fungerte slik: Skogvokterne utpekte det de mente potensielt var de største og sunneste unge trærne i prøveområdet, og så hugget og luket de ut de mindre lovende trærne og den konkurrerende undervegetasjonen. Antagelsen var at ved å fjerne mye av konkurransen om vann, sollys og jordnæringsstoffer, ville de utvalgte trærne bli “frigjort” og kunne vokse og utvikle seg på usedvanlig vis.

Etter noen år ble det klart at det stikk motsatte fant sted. Da de ble frigjort fra konkurransen, ble de utvalgte trærne selvtilfredse. Istedenfor å strekke seg oppover mot lyset, bremset de sin vertikale vekst, la ut mange lavere grener som etter hvert ville bli ubrukelige når løvtaket ble lukket, og ble fetere. I mellomtiden vokste trærne som ble fjernet, som flerstammede busker som ikke ville bli levedyktige trær, men fortsatte å bruke vann og næringsstoffer. Disse busklignende trærne fortsatte å konkurrere med de utvalgte trærne, men ikke på en måte som ville skape positiv vekst i noen av dem. Som følge av dette kunne ingen av trærne i prøveområdet sammenlignes i størrelse eller vitalitet med trærne som fikk vokse mer naturlig, og som måtte konkurrere og overvinne motstand for å overleve og trives.

Som dere vet, er en av de viktigste læresetningene i Mormons bok at det må være en motsetning i alle ting. En verden med motsetninger gir valg mellom godt og ondt, slik at handlefriheten kan fungere. Like viktig er imidlertid prinsippet om at motstand må finnes for at åndelig vekst skal finne sted – eller som far Lehi sa det, for at “hellighet” kan tilveiebringes (2 Nephi 2:11). Jeg vil understreke at det å forstå dette prinsippet – at åndelig vekst krever motstand og motgang – og til og med omfavne dette prinsippet i deres alder, er en nøkkel til å akseptere og generelt være tilfreds med livet. Det er også avgjørende for å kunne oppleve nødvendig personlig vekst og utvikling.

Før eller senere vil vi alle møte motstand og motgang. Noe av det kommer rett og slett som et resultat av å være her i dødeligheten i en fallen verden. Det er alle menneskers felles skjebne. Denne motstanden kan ta mange former. Den kan innebære naturkrefter. Den kan bestå av sykdom og plager. (Jeg synes å kunne pådra meg influensa selv om jeg er vaksinert mot det!) Den kan komme i form av fristelser. For noen vil det bety uoppfylte forventninger. (Jeg skulle gjerne vært 195 cm høy, men jeg har lært å være fornøyd med de 175 cm som jeg ble tildelt – og med den uunngåelige senkingen av prekestolen når jeg skal holde tale.) Den kan komme i form av ensomhet eller fysiske eller psykiske skavanker og funksjonshemninger – listen over motstridende krefter er nesten endeløs, og det samme er velsignelsene i form av personlig vekst og utvikling hvis vi har tro til å ha det lange perspektivet og utholde alt vel. Jeg finner stor trøst i Herrens ord til Joseph Smith i Liberty fengsel i en tid da Josephs byrder var nesten uutholdelige: “Vit da, min sønn, at alle disse ting skal gi deg erfaring og være til ditt gode” (L&p 122:7).

Noen ganger kommer motsetning og motgang på grunn av våre egne villfarne valg. Den dårlig helse eller skade som kan oppstå på grunn av en uvøren livsstil, angst og sorg som kommer av å bryte Guds lover, angeren vi senere føler når vi ikke klarer å utnytte vår tid eller våre talenter – alle disse forholdene er selvforskyldte. Hvor takknemlige vi alle skulle være til vår Frelser, hvis forsoning gir oss en måte å reparere alt som er ødelagt.

Jeg har merket at når vi møter motstand, spør vi ofte “hvorfor” – Hvorfor meg? Hvorfor nå? Hvorfor dette? – når det ville vært mer konstruktivt å spørre “hva”. En gang sendte jeg et brev for å trøste et par som led fordi mannen var i ferd med å dø av en uhelbredelig sykdom. Deres svar gjorde meg ydmyk: De ramset opp de velsignelser Gud hadde gitt dem gjennom deres mange år sammen, og deretter undret de trofast på “hva” det var Gud prøvde å lære dem i denne endelige leksjonen.

Det finnes trær i Den hellige lund som bror Parrott kaller “karaktertrær”. Dette er trær som viser at motstand kan virke til vår fordel, og at det ofte er mye å hente i våre ytterpunkter. Disse trærne har måttet reagere og tilpasse seg og noen ganger komme seg etter ulike former for motstand eller motgang – et lynnedslag, et kraftig vindkast, en tung oppsamling av snø eller is, uforsiktige menneskers inntrengning og overgrep, og noen ganger til og med aggresjon fra et nabotre! Ut av disse vanskelige omstendighetene har det kommet noen av de mest slitesterke og mest visuelt interessante trærne i lunden. Det de kan mangle i symmetrisk skjønnhet, mer enn oppveier de med besluttsomhet og karakter.

Av egen livserfaring kan jeg vitne om at motstand, besvær og motgang frembringer karakter og vekst. Noen av de mest utfordrende og krevende opplevelser i mitt eget liv – følelser av utilstrekkelighet og selvbevissthet under oppveksten, min misjon til Tyskland som ung mann, å lære det tyske språk, jusstudier og å bestå juridisk embedseksamen, mine anstrengelser for å være en akseptabel ektemann og far og å forsørge vår familie med åtte barn både åndelig og timelig, tap av mine foreldre og andre kjære, til og med min offentlige og ofte stressende tjeneste som generalautoritet (herunder å forberede og holde denne talen til dere i kveld) – alt dette og mer til har vært krevende og vanskelig, men har gitt meg erfaring og vært til mitt gode!

Jeg vet det ikke er enkelt å overbevise dere unge om at litt smerte er bra for dere, men det er det virkelig. Hvis vi noensinne skal kunne motta “alt som [Faderen] har” (L&p 84:38), kommer det ikke til å skje uten at vi gir alt det vi har til gjengjeld. Vår himmelske Fader ønsker edle sønner og døtre, og som Lehi forkynte, kan hellighet bare tilveiebringes gjennom motgang og prøvelser. I likhet med trær trenger mennesker motstand for å oppfylle målet for sin skapelse.

Lærdom nummer 3: Trær vokser best i skoger, ikke isolert.

Hvis dere tenker etter, er det veldig uvanlig å se et tre som står alene i naturen. De samler seg nesten alltid i lunder, og med tiden kan lunder bli til skoger. Den hellige lund, derimot, er mye mer enn bare en gruppe trær. Det er et komplisert økosystem som omfatter mange arter av flora og fauna. Det er en observerbar sammenkobling mellom alle de forskjellige varianter av ville blomster, busker, trær, sopp, moser, fugler, gnagere, kaniner, hjort og andre skapninger som finnes der. Disse artene samhandler og er avhengige av hverandre for mat, ly og et synergistisk og sosialt miljø hvor de alle kan oppleve sin livssyklus.

Guds plan for vårt liv forutsetter en tilsvarende sammenkobling og sosialitet for oss. Vi skal utarbeide vår frelse sammen, ikke i isolasjon. Kirken bygger møtehus, ikke eremittboliger. Vi er bedt om å delta i en bestemt menighet eller gren – ikke å velge og vrake vår menighet som i enkelte trosretninger. Dette kloke prinsippet krever at vi må lære å komme overens med hverandre og å være ansvarlige overfor vår biskop eller grenspresident for vår adferd, og ikke løpe og gjemme oss når det blir vanskelig! Vi er befalt å elske vår neste (noe som inkluderer våre familiemedlemmer), og å lære å elske dem som står oss nærmest, er ofte mye vanskeligere enn å elske “hele verden” på avstand. Siden begynnelsen av gjenopprettelsen har befalingen vært at de hellige skulle “komme til Sion” og samles i samfunn der vi kan lære å leve i harmoni og gjensidig støtte hverandre ved å hedre vår dåpspakt om å “bære hverandres byrder ... sørge med dem som sørger ... og trøste dem som trenger trøst” (Mosiah 18:8–9). Som Guds barn, kan vi ikke lykkes i isolasjon mer enn et enslig tre kan. Friske trær trenger et økosystem. Friske mennesker trenger hverandre.

Heldigvis er det i oss alle en lengsel etter sosialitet, etter kameratskap, etter lojale venner. Som medlemmer av Guds evige familie, lengter vi alle etter den tilfredshet og trygghet som nære og varige relasjoner kan gi. Dere vil lære at slike relasjoner etableres over tid, ved innsats og en overflod av kjærlighet. Som Mormon uttrykte det: “Kjærligheten ... søker ikke sitt eget” (Moroni 7:45) – ikke sin egen agenda, ikke sine egne interesser og absolutt ikke sin egen nytelse. Selv om Internett og nettsamfunn utvilsomt sørger for en form for sosialitet, er de ingen erstatning for den ærlige, åpne og direkte kommunikasjonen som må finne sted for at autentiske og varige relasjoner kan etableres.

Det første og beste laboratorium for å lære å komme overens med andre, er utvilsomt hjemmet. Det er hjemme vi lærer de lærdommer om tjeneste, uselviskhet, tilgivelse og tålmodighet som er avgjørende for å danne varige relasjoner til andre. Jeg tror det er av denne grunn at en del av å være “tempelverdig” er kravet om at vi lever i kjærlighet og harmoni med medlemmer av vår familie.

Heldigvis gir Kirkens inspirerte organisasjon også muligheter og rammer hvor vi kan utvikle oss sosialt. Fra våre yngste til våre eldste år tilhører vi en menighet eller gren og er i situasjoner der relasjoner til andre og sosialitet kan blomstre. I kirkekall, møter, klasser, quorumer, råd, aktiviteter og en rekke andre anledninger til å omgås, utvikler vi de egenskaper og sosiale ferdigheter som er med på å forberede oss for den sosiale orden som vil eksistere i himmelen. Om denne høyere orden sa Herren gjennom Joseph Smith: “Og den samme sosiale omgang som finnes blant oss her, vil finnes blant oss der, men der vil den være ledsaget av evig herlighet, en herlighet vi ikke nyter godt av nå” (L&p 130:2).

Hvis vi håper å nyte himmelens sosiale omgang og dens tilhørende herlighet i den kommende verden, må vi kontinuerlig modnes sosialt så vel som åndelig mens vi er her på jorden. I likhet med trær vokser mennesker best i samfunn, ikke isolert.

Lærdom nummer 4: Trær henter styrke fra næringsstoffer skapt av tidligere generasjoner av trær.

Det var en periode i omsorgen for Den hellige lund da de ansvarlige bestemte at lunden skulle se velstelt ut. Tjenesteprosjekter for ungdom og misjonærer ble periodevis organisert for å rydde bort falne trær og grener, undervegetasjon og til og med stubber og døde blader. Mens dette pågikk, var det ikke lenge før lundens vitalitet begynte å avta. Trærne vokste saktere, færre nye trær spiret, noen arter av ville blomster og planter begynte å forsvinne, og antall dyr og fugler gikk ned.

Da bror Parrott overtok omsorgen for lunden for noen år siden, anbefalte han at lunden skulle få være i en så naturlig tilstand som mulig. Nedfalne trær og grener fikk ligge for å dekomponere og berike jordsmonnet. Bladene ble liggende der de falt. Besøkende ble bedt om å holde seg på merkede stier, slik at lunden ville bli mindre forstyrret og jordsmonnet i lunden mindre komprimert. I løpet av få år begynte lunden å regenerere og fornye seg på en bemerkelsesverdig måte. I dag blomstrer den i en nesten uberørt tilstand, med frodig vegetasjon og et rikt dyreliv.

Den lærdom som kan hentes av denne erfaringen med skogforvaltning, står mitt hjerte nær. I syv år nå har det vært mitt privilegium å tjene som Kirkens historiker og opptegnelsesfører. Dette er et embede som ble opprettet av profeten Joseph Smith som følge av Herrens befaling til ham den dagen Kirken ble organisert: “Se, det skal føres en opptegnelse blant dere” (L&p 21:1). Siden den dagen – fra Oliver Cowdery ble utnevnt som Kirkens første historiker og opptegnelsesfører og frem til vår tid – har en bemerkelsesverdig opptegnelse av vår kirkes historie blitt ført. John Whitmer erstattet Oliver Cowdery og ble bedt av Herren om å føre en historie om “av alle de viktige ting ... som vil være til gavn for kirken og for kommende generasjoner som skal vokse opp i Sions land” (L&p 69:3, 8).

Hvorfor har opptegnelsesføring og innsamling, bevaring og deling av historie en så viktig plass i Jesu Kristi Kirke? Hvorfor er det avgjørende for dere som en del av dagens “oppvoksende generasjoner” å være oppmerksomme på og hente styrke fra tidligere generasjoner?

Som svar vil jeg mene at det er umulig å leve fullt ut i nåtiden – langt mindre å planlegge for vår fremtidige skjebne – uten fortiden som grunnvoll. Denne sannheten ble kraftfullt bragt til min oppmerksomhet for noen måneder siden i møte med et fantastisk par som hadde opplevd en ytterst uvanlig prøvelse, som jeg formidler med tillatelse. Etter noen års ekteskap og etter å ha født flere barn, havnet hustruen i en alvorlig ulykke. Hun ble liggende på sykehuset i flere uker i bevisstløs tilstand. Da hun våknet, hadde hun fullstendig mistet sin hukommelse! Hun hadde i realiteten ingen historie. Uten minne om sin fortid, hadde hun ingen referansepunkter. Hun kjente ikke sin mann, sine barn eller sine foreldre! Da mannen fortalte meg denne historien, sa han at i de første månedene etter ulykken var han bekymret for at hans hustru skulle vandre av sted hvis hun ikke ble holdt under oppsyn. Han fryktet også at hans hustru ikke ville forelske seg i ham igjen. Da han gjorde kur til henne, hadde han vært en veltrent, atletisk ung mann med masse hår på hodet. Nå, midt i livet, var han mer korpulent og hadde mye mindre hår!

Heldigvis for alle involverte hadde i det minste en delvis opptegnelse blitt ført. Mannen hadde spart på brev skrevet av hustruen før og under sin misjon. Disse viste at de to faktisk hadde vært forelsket. Han hadde også skrevet en dagbok som inneholdt nyttige oppføringer. Gradvis, i løpet av noen år, fikk hans hustru mye av sin fortid gjengitt ved at hennes nærmeste fortalte henne denne historien.

Denne unike og gripende situasjonen illustrerer godt det viktige forholdet mellom fortid, nåtid og fremtid. Den hjelper oss å sette større pris på Herrens definisjon av sannhet som ble åpenbart til Joseph Smith: “Sannhet er kunnskap om ting som de er og som de var og som de skal bli” (L&p 93:24). Kunnskapen vi har om vår fortid på grunn av de opptegnelser som har blitt ført, og om vår fremtid på grunn av Skriftene og levende profeters profetiske læresetninger, gir oss den sammenheng som tillater fornuftig bruk av handlefrihet under vår nåværende eksistens. I praksis gir denne kunnskapen oss et mer gudfryktig perspektiv fordi det bringer oss nærmere Hans evne til å ha “alle ting ... synlige for [hans] øyne” (L&p 38:2).

Som medlemmer av Kirken fra mange nasjoner, har vi alle Kirkens tidlige historie felles. Det er viktig for oss alle å bli kjent med vår kirkes historie, særlig det jeg vil kalle dens “grunnleggende historier”. Disse historiene – Joseph Smiths første syn, Mormons boks fremkomst, englebesøk fra døperen Johannes, Peter, Jakob og Johannes, Elijah, Elias og andre – inneholder de grunnleggende sannheter hvorpå gjengivelsen av evangeliet bygger.

Dessverre, i denne teknologiske tidsalder hvor informasjon finnes i overflod – noe av den kritisk til hendelser og personer i Kirkens historie – blir noen siste-dagers-hellige rokket i sin tro og begynner å stille spørsmål ved rotfestede oppfatninger. Til slike tvilende personer gir jeg kjærlighet og forståelse og forsikring om at hvis de vil følge evangeliets prinsipper og ydmykt studere Kirkens historie – studere tilstrekkelig til å få en mer omfattende snarere enn en fragmentarisk eller ufullstendig kunnskap – vil Den hellige ånd bekrefte deres tro på de essensielle hendelsene i Kirkens historie ved å tale fred til deres sinn. På denne måten kan de bli faste i sin overbevisning om den gjenopprettede kirkes historie og ikke mer “la [seg] kaste og drive omkring av hver lærdoms vind” (Efeserne 4:14). Jeg har staket ut hele min livskurs på nettopp slike følelser av fred om Joseph Smiths første syn og de andre betydningsfulle hendelsene i det gjengitte evangelium, slik mange av dere også har, og jeg vet at vi aldri vil bli skuffet.

Historien i sin mest grunnleggende form er en oversikt over mennesker og deres liv, og fra disse liv kommer historier og lærdommer som kan forsterke det vi tror på, det vi står for og det vi skulle gjøre i møte med motgang. Ikke alle historiene som utgjør vår historie, er av den episke natur som Joseph Smiths første syn eller Wilford Woodruffs misjon til England. Faktisk kommer noen virkelig bemerkelsesverdige historier fra livet til svært vanlige siste-dagers-hellige, som de fleste av oss er. De er spesielt kjære og nyttige for oss når historiene involverer våre egne forfedre.

I 1920 ble for eksempel min bestefar og bestemor Jensen – til tross for å ha strevd lange timer – tvunget til å gi tilbake til selgeren en gård de skulle kjøpe og hvor de bodde i delstaten Idaho. De ønsket å vende tilbake med sine små barn til sin hjemby i Utah, men kunne ikke forlate Idaho før de hadde betalt en gjeld på 350 dollar. Dette virker som et lite beløp i dag, men det var betydelig den gangen. Bestefar prøvde å låne pengene fra menn som hadde, men uten å lykkes. Å låne av en bank var uaktuelt på grunn av deres trange kår. Han og bestemor ba om hjelp hver dag. En søndag morgen på prestedømsmøtet kom en mann bestefar knapt kjente, bort til ham og sa at han hadde hørt om hans problemer og ville låne bestefar de 350 dollarene med en forventning om at når han kom tilbake til Utah, ville han betale mannen så snart som mulig. Deres avtale ble fullbyrdet med et håndtrykk, og bestefar holdt sitt ord.

Denne enkle historien som ble nedtegnet av min bestemor Jensen, er en familieskatt. Den inspirerer meg ved å illustrere egenskapene hardt arbeid, ærlighet, å overvinne motgang, familiesolidaritet, og ikke minst viser den Guds hånd i mine trofaste besteforeldres liv. Jeg finner stor styrke og oppmuntring i deres eksempel og lærdom i andres, både store og alminnelige, i tidligere generasjoner.

Dere kan finne lignende historier i deres eget land og i deres egen familie. Der de finnes, oppfordrer jeg dere til å samle disse historiene, bevare dem og dele dem med andre. Pass på å gi dem videre fra en generasjon til en annen. Mine barn (og nå for det meste mine barnebarn) elsker alltid når jeg forteller dem historier om “da jeg var liten gutt”! Jeg har hørt det sagt at et folk ikke kan være større enn sine historier, og jeg tror det samme gjelder for familier. Gode historier – hvis de er sanne – utgjør en god historie. Husk at mennesker, i likhet med trær, henter styrke fra næringsstoffene skapt av tidligere generasjoner.

Konklusjon

Som avslutning vil jeg at dere skal bli med meg tilbake til Den hellige lund og stå sammen med meg der nær et av de såkalte “vitnetrærne”. Dette er trær som vokste i lunden for 192 år siden da Joseph Smiths første syn fant sted. Det er tre av dem som fremdeles lever i lunden, og tre døde vitnetrær som forblir stående på grunn av bror Parrotts drevne konserveringsarbeid.

Da vi var på misjon nær Palmyra, pleide jeg noen ganger å gå i Den hellige lund alene og stå i ærbødighet ved siden av mitt favorittvitnetre. Jeg pleide å tenke at dersom det treet kunne snakke, ville det fortelle meg hva det var vitne til den vårdagen i 1820. Men jeg trengte egentlig ikke å høre det fra treet – jeg visste det allerede. I kraft av åndelige opplevelser og følelser som begynte i min ungdom og har fortsatt til denne stund, har jeg fått vite, uavhengig av enhver annen person, at Gud vår Fader lever. Jeg vet også at hans Sønn, Jesus Kristus, er alle menneskers Frelser og Forløser. Jeg vet at disse to herliggjorte personer viste seg for Joseph Smith i Den hellige lund våren 1820. De reiste Joseph opp som den grunnleggende profet i denne, den endelige evangelieutdeling. Under deres guddommelige ledelse oversatte Joseph Mormons bok, mottok prestedømmets nøkler og myndighet og organiserte Kristi kirke igjen i disse siste dager. Vi er enormt velsignet ved at vi lever på denne tiden og er medlemmer av Kristi kirke.

Disse strålende sannheter som jeg har vitnet om, har sin begynnelse i Den hellige lund. Slik dere billedlig sto med meg i Den hellige lund i kveld, skulle dere alltid i deres sinn og deres hjerte stå på dette hellige sted og leve trofast mot de sannheter som Gud begynte å åpenbare der.

Husk også de livslærdommer som Den hellige lund lærer oss:

Når mørkets makter forsøker å ødelegge dere – slik de en gang gjorde med den spørrende unge Joseph Smith, stå i Den hellige lund og husk lysstøtten, klarere enn solen (se Joseph Smith–Historie 1:15–17).
Når motstand og motgang kommer i deres vei og håpet svinner, stå i Den hellige lund og husk at “alle disse ting skal gi deg erfaring og være til ditt gode” (L&p 122:7).
Når ensomhet og isolasjon er deres lodd, og dere sliter med å etablere tilfredsstillende relasjoner til andre, stå i Den hellige lund med fellesskapet av siste-dagers-hellige som har inngått pakt om å hjelpe dere å bære deres byrder og trøste dere i deres nød.
Og når erfaringer eller mennesker eller motstridende sannhetskrav utfordrer deres tro og skaper tvil om gjengivelsen av Jesu Kristi evangelium, stå i Den hellige lund og hent styrke og oppmuntring fra de generasjoner av trofaste siste-dagers-hellige som standhaftig har stått der før dere.

Dette er min bønn for dere, mine unge venner, og jeg sier det med kjærlighet og i Jesu Kristi navn. Amen.