Vi er vår egen lykkes smed

Gerald Causse

Førsterådgiver i Det presiderende biskopsråd

Bilde

Mine kjære brødre og søstre, i kveld føler jeg meg sterkt beæret og privilegert fordi jeg har anledning til å tale til dere. Jeg har dyp beundring for de unge voksne i Kirken, og jeg gleder meg til å tilbringe litt tid sammen med dere i kveld.

Flere tusen av dere er i dette vakre tabernaklet. Enda flere som jeg ikke kan se, er samlet i tusenvis av møtehus over hele verden. Men jeg vet at dere er oppmerksomme og ønsker å lære. Til tross for avstanden mellom oss, vet jeg at Den hellige ånd kan være tilstede uansett hvor vi måtte være. Enda mer enn satellittsendingen, er det Den hellige ånds tilstedeværelse som skaper et unikt bånd mellom oss. Jeg ber om at han vil være med oss, at han vil undervise oss og lede oss og inspirere oss i kveld.

Livet byr på mange overraskelser

Vi er i et fantastisk rom, et historisk monument som gir hyllest til de pionerers tro og flid som grunnla Salt Lake City. Jeg var i dette Tabernaklet for første gang da jeg var 16 år. Det var min første reise til USA. Min far hadde foreslått at jeg ble med ham på en av hans forretningsreiser til California. Som ung mann oppvokst i Syd-Frankrike, hoppet jeg av glede over denne invitasjonen. Endelig skulle jeg få se Amerika! Min entusiasme ble enda større fordi vår reiserute inkluderte en helg i Salt Lake City for å delta på generalkonferansen.

Jeg husker vår ankomst til Utah i vår leide Ford Mustang. I løpet av de mange timene vi brukte på veien, kjørte vi gjennom vindkast med snø, ørkener så langt øyet kunne se, storslagne oransje-fargede elvedaler og majestetiske fjell. Landskapet kjennetegnet den amerikanske Vesten for meg. Jeg hadde øynene vidåpne i håp om å se cowboyer eller indianere langs motorveien.

Neste dag, på grunn av en venns godhet, befant vi oss sittende i dette Tabernaklet på en av de første radene for å delta på konferansens møter. Jeg ble mektig imponert. Gjennom møtene prøvde jeg å klamre meg til de få engelske ordene jeg var i stand til å forstå. Jeg husker fortsatt president Ezra Taft Bensons tale – egentlig ikke ordene hans, men det dype inntrykket den gjorde på mitt hjerte som ung mann. Jeg følte at jeg levde i en drøm, et fantastisk eventyr.

Hvordan kunne jeg den gangen ha forestilt meg hva som ville skje i kveld? Kunne jeg ha forestilt meg å holde tale i dette samme tabernaklet foran en slik forsamling? Aldri i livet!

Livet byr på mange overraskelser, ikke sant? Selv for fem år siden kunne jeg aldri ha forestilt meg det. På den tiden bodde jeg i Paris sammen med familien min, og vårt liv virket fullstendig staket ut. Våre fem barn var alle født på samme klinikk i nærheten av hjemmet vårt. Vi kunne ikke forestille oss livet noe annerledes eller på noe annet sted enn i dette fredelige nabolaget i utkanten av Paris, omgitt av våre barn og snart etterlengtede barnebarn. Så en kveld ringte president Monson hjem til oss, og vårt liv ble snudd opp ned.

Siden da har min familie og jeg oppdaget gleden ved livet i Utah – Kirkens historiske steder, fotturer i fjellet, grilling i bakgården i solnedgangen, å nyte hamburgere av alle slag (de beste og de verste!), fotballkamper med Cougars ... eller Utes. Og man vet aldri, cowboyen dere ser langs motorveien i morgen, kan godt være meg!

Fremtiden er uutforsket

Mitt oppdrag som medlem av Det presiderende biskopsråd er spennende og inspirerende. Imidlertid er denne erfaringen svært forskjellig fra hva jeg hadde planlagt i min ungdom. Som barn ønsket jeg å bli arkeolog. Min bestemor hadde tatt på seg å sørge for at jeg fikk en god utdannelse. Hun ga meg en bok om den unge faraoen nå kjent som kong Tut, og dermed utviklet jeg en lidenskap for gamle sivilisasjoner. Jeg tilbragte mange helger med å tegne gamle slag, og veggene i rommet mitt var dekket av disse tegningene. Jeg hadde en drøm om en dag å reise til Egypt for å delta i utgravningene av gamle egyptiske templer og faraoenes graver.

Fire tiår senere er jeg fortsatt ikke arkeolog og vil sannsynligvis aldri bli det. Jeg har aldri vært i Egypt, og min siste jobb før jeg ble generalautoritet var innen matvaredistribusjon. Ikke særlig forbundet med mine planer fra barndommen!

Ungdommen er som regel en perfekt tid for å legge personlige planer. Hver av oss har hatt våre barndomsdrømmer. Som unge voksne skulle dere fortsatt ha drømmer for fremtiden – hver og en av dere! Kanskje det er håpet om en idrettsprestasjon, å skape et stort kunstverk eller å få et vitnemål eller en stilling i arbeidslivet som dere ønsker å oppnå ved arbeid og utholdenhet. Kanskje dere har et kjært bilde i tankene av deres fremtidige ektemann eller hustru, hans eller hennes fysiske utseende, hans eller hennes karaktertrekk, fargen på hans eller hennes øyne og hår og de vakre barna som vil velsigne deres familie.

Hvor mange av deres ønsker vil gå i oppfyllelse? Livet er fullt av usikkerhet. Overraskelser vil dukke opp langs livets vei. Hvem vet hva som vil skje i morgen, hvor dere vil være om noen år og hva dere vil gjøre? Livet er som en spenningsroman hvor handlingen er svært vanskelig å gjette.

Det vil være sentrale øyeblikk for dere som kan endre livsløpet deres på et øyeblikk. Et slikt øyeblikk kan bestå av ikke mer enn en titt eller en samtale, en uforutsett hendelse. Valérie og jeg husker det eksakte øyeblikket da vi ble forelsket i hverandre. Det var under korøvelsen i vår menighet for unge voksne i Paris. Dette var fullstendig uventet! Vi hadde kjent hverandre siden barndommen, men vi hadde aldri hatt romantiske følelser for hverandre. Den kvelden satt jeg ved pianoet, og hun sang i koret. Blikkene våre møttes, og noe skjedde. Et sekund i all evighet!

Det vil være nye muligheter som vil dukke opp i deres liv, for eksempel den siste erklæringen fra president Monson om alderen for misjonærtjeneste. Etter denne bekjentgjørelsen fra profeten er det trolig tusenvis av unge menn og unge kvinner i Kirken på dette tidspunkt som er i ferd med å endre sine planer for å reise på misjon.¹

Noen ganger kommer kursendringer i vårt liv av uventede utfordringer eller skuffelser. Jeg har lært ved erfaring at vi bare delvis kontrollerer omstendighetene i vårt liv.

Folk flest misliker imidlertid det ukjente. Usikkerheten i livet skaper i noen mangel på selvtillit, en frykt for fremtiden som tilkjennegir seg på forskjellige måter. Noen nøler med å inngå forpliktelser av frykt for å mislykkes, selv om gode muligheter byr seg. De kan for eksempel utsette ekteskap, utdannelse, å stifte familie eller å etablere seg i et stabilt yrke, fordi de foretrekker å være sammen med venner eller å ha det behagelig og trygt i sine foreldres hjem.

En annen filosofi som vil begrense oss, er illustrert ved denne leveregelen: “Spis, drikk og vær glad, for i morgen dør vi” (2 Nephi 28:7). Dette utsagnet innebærer at siden vi ikke vet hva som vil skje i morgen, og vi alle til slutt vil dø, bør vi nyte øyeblikket. Denne filosofien favoriserer umiddelbar tilfredsstillelse, uavhengig av fremtidige konsekvenser.

Følg veien til lykke

Mine kjære brødre og søstre, mitt budskap til dere i dag er at det finnes en annen vei enn frykt og tvil eller nytelsessyke – en vei som bringer fred, frimodighet og ro i livet. Dere kan ikke kontrollere alle omstendighetene i livet. Både gode og krevende ting vil skje med dere som dere aldri forventet. Jeg erklærer imidlertid at dere har kontroll over deres egen lykke. Dere skaper den.

Jeg kan fortsatt huske disse kloke ord som ble uttalt av president Dieter F. Uchtdorf på forrige generalkonferanse:

“Jo eldre vi blir, jo mer vi ser tilbake og innser at ytre omstendigheter egentlig ikke betyr noe eller bestemmer vår lykke.

… Vi bestemmer vår lykke.”²

Nei, deres lykke er egentlig ikke et resultat av omstendighetene i deres liv. Den er mye mer et resultat av deres åndelige visjon og prinsipper som dere baserer deres liv på. Disse prinsippene vil bringe dere lykke uavhengig av uventede utfordringer og overraskelser dere uunngåelig vil oppleve i løpet av deres reise her på jorden.

I kveld vil jeg gjerne gjennomgå med dere noen av disse grunnleggende prinsippene.

1. Kjenn deres egenverd

Det første prinsippet er: Kjenn deres egenverd.

I sommer tilbragte min familie og jeg noen avslappende dager i Provence, et praktfullt område i Syd-Frankrike. En kveld, like etter at solen hadde gått ned og mørket hadde innhyllet det omkringliggende landskapet, bestemte jeg meg for å gi meg selv et fredelig øyeblikk ved å legge meg på en solseng utenfor huset. Alt var så mørkt at jeg hadde problemer med å se noe som helst rundt meg. Mine øyne begynte å granske himmelen. I begynnelsen var den ugjennomtrengelig svart. Plutselig dukket et lys opp på himmelen, som en gnist, så to, så tre. Etter hvert som mine øyne tilpasset seg mørket, beundret jeg et mylder av stjerner. Det jeg hadde trodd var en mørk sky, forvandlet seg til Melkeveien.

Jeg tenkte: “Dette er litt som vårt personlige forhold til Gud. Hvor mange mennesker tror ikke at han er langt unna eller ikke-eksisterende? Disse menneskene synes at livet er svært mørkt og svart. De tar seg ikke tid eller gjør en innsats for å undersøke himmelen for å se at Han er der, så nær oss.”

Tankene mine fortsatte å vandre. Jeg tenkte på universets uoverskuelighet som presenterte seg foran øynene mine, og på min egen fysiske ubetydelighet, og jeg tenkte: “Hva er jeg sammenlignet med slik storhet og prakt?” Jeg kom til å tenke på et skriftsted. Det er et meget vakkert skriftsted, en av Davids salmer, hvis poesi alltid har inspirert meg.

“Når jeg ser din himmel, dine fingres verk, månen og stjernene som du har satt der –

hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn, at du ser til ham!” (Salmene 8:3–4).

Umiddelbart følger denne betryggende setningen:

“Du gjorde ham lite ringere enn Gud, med ære og herlighet kronte du ham” (Salmene 8:5).

Dette er skapelsens paradoks og mirakel. Universet er enormt og uendelig, men samtidig har hver av oss unik verdi, strålende og uendelig i vår Skapers øyne. Min fysiske tilstedeværelse er ubetydelig, men min egenverd er av uvurderlig betydning for min himmelske Fader.

President Uchtdorf erklærte:

“Hvor dere enn er, uansett hva deres omstendigheter måtte være, er dere ikke glemt. Uansett hvor mørke deres dager måtte virke, uansett hvor ubetydelige dere føler dere, uansett hvor overskygget dere tror dere er, har ikke deres himmelske Fader glemt dere. Han elsker dere med uendelig kjærlighet.

… Dere er kjent og husket av den største, mektigste og mest praktfulle person i hele universet! Dere er elsket av kongen av det uendelige rom og den evigvarende tid!”³

Å vite at Gud kjenner oss og elsker oss personlig, er som et lys som lyser opp vårt liv og gir det mening. Jeg husker en ung kvinne som kom for å snakke med meg etter en temakveld som jeg holdt i Roma i Italia. Stemmen hennes var full av følelser, og hun fortalte om søsteren som opplevde vanskeligheter og angst. Så stilte hun meg dette spørsmålet: “Hvordan kan jeg hjelpe henne å vite at hennes himmelske Fader elsker henne?”

Er ikke det det essensielle spørsmålet? Hvordan kan vi vite at Gud elsker oss? Ofte er følelsen vi har av vår personlige verdi, basert på den kjærlighet og interesse vi får av menneskene rundt oss. Denne kjærligheten mangler imidlertid noen ganger. Menneskenes kjærlighet er ofte mangelfull, ufullstendig eller egoistisk.

Guds kjærlighet er fullkommen, fullstendig og uselvisk. Uansett hvem jeg er, om jeg har venner eller ikke, om jeg er populær eller ikke, og selv om jeg føler meg avvist eller forfulgt av andre, har jeg en absolutt visshet om at min himmelske Fader elsker meg. Han kjenner mine behov, han forstår mine bekymringer, han ønsker å velsigne meg. Og det største uttrykk for hans kjærlighet til meg er at han “elsket verden [så] han ga sin Sønn, den enbårne” (Johannes 3:16). Han fjernet ikke Frelserens bitre kalk, og led sikkert selv mens han så sin Sønn lide i Getsemane og på korset. Kristus sonet for alle menneskers synder, og en del av den store forsoning var bestemt for meg og er forbeholdt meg i dag. Denne uendelig gave, gitt oss av Faderen og hans Sønn, bekrefter i min sjel den egenverd jeg har for dem.

Mine brødre og søstre, forestill dere hva det ville bety for dere om dere kunne se dere selv slik Gud ser dere. Hva om dere så på dere selv med samme velvilje, kjærlighet og tillit som Gud gjør? Forestill dere virkningen det vil ha på livet deres å forstå deres evige muligheter slik Gud forstår dem. Hvis dere kunne se dere selv gjennom hans øyne, hvilken innflytelse ville det ha på deres liv?

Jeg vitner om at han er der. Søk ham! Søk og studer. Be og still spørsmål. Jeg lover at Gud vil sende konkrete tegn på sin eksistens og sin kjærlighet til dere. Det kan være gjennom et svar på bønn. Det kan være Den hellige ånds milde innflytelse som trøster eller beroliger dere. Det kan være en plutselig inspirasjon eller en ny styrke som dere vet ikke kommer fra dere selv. Det kan være et familiemedlem, en venn eller en prestedømsleder som er på rett sted til rett tid for å velsigne dere. På en eller annen måte, hvis dere strekker dere etter ham, vil han fortelle dere at han er der.

2. Bli den du virkelig er

Så et annet prinsipp for lykke: Bli den du virkelig er.

Dette uttrykket, “bli den du virkelig er”, tilskrives Pindar, en av de mest berømte greske poeter.⁴ Det høres ut som et paradoks. Hvordan kan jeg bli den jeg allerede er?

La meg illustrere dette prinsippet med en historie. Jeg så nylig en film som heterAge of Reason. Denne filmen forteller historien om Marguerite, en velstående bankier som lever et hektisk liv, fylt med reiser og konferanser over hele verden. Selv om hun er gift, sier hun at hun ikke har tid til å få barn.

Den dagen hun fyller 40, mottar hun et mystisk brev som lyder: “Kjære meg, i dag er jeg syv år gammel, og jeg skriver dette brevet for å hjelpe deg å huske de løfter som jeg har gitt i forstandig alder, og også for at du skal huske hvem jeg ønsker å bli.” Marguerite forstår plutselig at brevets forfatter er ingen ringere enn henne selv da hun var syv år gammel. Deretter følger flere sider hvor den lille jenta beskriver sitt livs mål i detalj.

Marguerite innser at personen hun har blitt, ikke er i nærheten av den hun ville bli da hun var en ung jente. Når hun bestemmer seg for å gjenvinne den personen hun så for seg som barn, blir hennes nøye planlagte og organiserte liv snudd fullstendig på hodet. Hun forsoner seg med sin familie og bestemmer seg for å vie resten av sitt liv til å hjelpe mennesker i nød.⁵

Mine kjære venner, hvis dere skulle motta et brev fra deres fortid, hva ville det stå? Hva ville inngå i et brev dere kunne ha skrevet til dere selv på dåpsdagen da dere var åtte år gamle? Jeg skal gå enda lenger tilbake. Hvis det var mulig for dere å motta et brev fra det førjordiske liv, hva ville det stå? Hvilken innvirkning ville et slikt brev fra en glemt, men svært virkelige verden ha på dere hvis dere skulle få det i dag?

Dette brevet kan lyde omtrent slik: “Kjære meg, jeg skriver til deg slik at du skal huske hvem jeg ønsker å bli. Jeg ropte av glede over muligheten til å komme til jorden. Jeg vet at livet på jorden er en viktig gjennomreise for å gjøre meg i stand til å vokse til mitt fulle potensial og leve evig sammen med min himmelske Fader. Jeg håper du vil huske at mitt største ønske er å være en disippel av vår Frelser, Jesus Kristus. Jeg støtter hans plan, og når jeg er på jorden, ønsker jeg å hjelpe ham i hans frelsesverk. Husk også at jeg ønsker å være del av en familie som vil være sammen i all evighet.”

Denne siste tanken minner meg om en veldig vakker sang som finnes i Kirkens franske salmebok – en som ikke finnes i andre lands salmebøker. Den heter “Souviens-toi”, som betyr “Husk”, og er satt til musikk fra New World Symphony av Antonín Dvořák. Det er en mor eller fars sang til et nyfødt barn.

La meg lese det tredje verset for dere:
“Husk, mitt barn: Ved tidenes morgen
var vi venner som lekte i vinden.
Så en dag, i glede, valgte vi
å akseptere livets store plan fra Herren.
Den kvelden, mitt barn, lovet vi,
ved kjærlighet, ved tro, å bli gjenforenet.6

“Husk, mitt barn.” Et av livets største eventyr er å finne ut hvem vi egentlig er, hvor vi kom fra, og deretter leve gjennomført i harmoni med vår identitet og formålet med vår eksistens.

Brigham Young har sagt: “Den største lærdom dere kan oppnå, er å kjenne dere selv… Dere må komme hit for å lære dette… Ingen kan virkelig kjenne seg selv uten å forstå mer eller mindre av det som er av Gud, heller ikke kan noen lære og forstå det som hører Gud til, uten å kjenne seg selv – han må kjenne seg selv, ellers kan han aldri kjenne Gud.”⁷

Nylig viste mine døtre meg at en utmerket allegori om dette prinsippet finnes i filmen Løvenes konge. Deres generasjon vokste opp til lydene og bildene av denne filmen. Dere husker sikkert scenen der Simba får besøk av sin far, Mufasa, den avdøde kongen. Etter at hans far døde, flyktet Simba langt fra riket fordi han følte seg skyldig i farens død. Han ønsket å unnslippe sitt ansvar som arving til tronen.

Hans far viser seg for ham og advarer ham: “Du har glemt hvem du er, og derfor har du glemt meg. Se inn i deg selv, Simba. Du er mer enn hva du har blitt. Du må ta din plass i livets sirkel.” Så blir denne oppfordringen gjentatt flere ganger: “Husk hvem du er… Husk hvem du er.”

Simba blir helt rystet av denne opplevelsen, og bestemmer seg for å akseptere sin bestemmelse. Han sier til sin venn, sjaman-apen, at “det ser ut som vinden er i ferd med å snu”.

Apen svarer: “Forandring er bra.”

Og Simba sier: “Men det er ikke lett. Jeg vet hva jeg må gjøre. Men å dra tilbake betyr at jeg må møte min fortid. Jeg har rømt fra den så lenge.”

“Hvor skal du?” spør apen ham.

“Jeg skal hjem!” roper Simba.⁸

Vi kan alle ta – eller ta tilbake – vår plass i livets sirkel. Bli den dere virkelig er. Deres lykke og evne til å finne balanse i livet vil komme når dere finner, gjenkjenner og aksepterer deres sanne identitet som et barn av vår himmelske Fader, og deretter lever i samsvar med denne kunnskapen.

3. Stol på Guds løfter

Jeg gir dere nå et tredje prinsipp for lykke: Stol på Guds løfter.

Jeg elsker disse motiverende ordene av president Thomas S. Monson: “Fremtiden er like lys som deres tro.”⁹ Vår suksess og lykke i livet avhenger i stor grad av den tro på og tillit vi har til at Herren vil lede og veilede oss til å oppfylle vår bestemmelse.

Jeg har lagt merke til at menn og kvinner som utretter bemerkelsesverdige ting i livet, ofte har stor tillit til deres fremtid helt fra de tidligste årene av sin ungdom. Et eksempel på dette er Winston Churchill, den berømte britiske statsmann. Som ung mann hadde han en urokkelig tro på sin fremtid. Mens han tjenestegjorde i et kavaleriregiment i India i en alder av 23, skrev han til sin mor: “Jeg har tro på min stjerne – at jeg skal utrette noe i verden.”¹⁰ For en profetisk tanke! Han så i virkeligheten for seg at han skulle bli en sentral person i landets historie, og han ble mannen som ledet Storbritannia til seier under andre verdenskrig.

Jeg tror at hver og en av dere unge medlemmer av Jesu Kristi Kirke har langt mer enn en stjerne på himmelen til å veilede dere. Gud våker over dere og har gitt dere løfter.

Et skriftsted fra Malakis bok står sentralt i evangeliets gjengivelse, og det ble sitert av engelen Moroni under hvert av hans besøk til den unge Joseph Smith. Engelen siterte fra profeten Elijah: “Og han skal plante i barnas hjerter de løfter som ble gitt til fedrene, og barnas hjerter skal vendes til deres fedre” (Joseph Smith – Historie 1:39).

Mine unge brødre og søstre, takket være gjenopprettelsen, er dere barna i løftet. Dere vil motta som arv de løfter som ble gitt til deres fedre. Disse løftene fra Herren gjør dere til en del av en kongelig generasjon.

Mange av dere som jeg taler til, har edle pionerer blant deres forfedre, store sjeler som bidro til å etablere den gjenopprettede kirke ved sin tapperhet og oppofrelse. Generasjoner av tapre hellige har gått før dere. Andre som lytter til meg i dag, er pionerene i sine egne familier og i sine egne land. Dere er det første leddet i det som skal bli en evig kjede. Uansett hva deres historie eller arv er, som medlemmer av Kirken er dere knyttet til en åndelig familie. Deres åndelige slektsforskning gjør hver av dere til en etterkommer av fedrene, som forutsagt av profetene, og arvinger til Guds løfter til dem.

Les deres patriarkalske velsignelse om igjen. I denne velsignelsen bekrefter Herren at dere er knyttet til en av Israels tolv stammer, og på grunn av dette, ved deres trofasthet, blir dere arvinger til de enorme velsignelser som er lovet Abraham, Isak og Jakob. Gud lovet Abraham at “så mange som tar imot dette evangelium, skal kalles etter [hans] navn og skal regnes til [hans] ætt, og de skal stå frem og velsigne [ham] som sin far” (Abraham 2:10). Når dere leser deres patriarkalske velsignelse, legg spesielt merke til løftene Herren har gitt dere personlig. Reflekter over hvert enkelt av dem. Hva betyr de for dere?

Disse løftene er konkrete, og hvis vi gjør vår del, vil Gud gjøre sin. Jeg liker virkelig disse ordene som Alma uttalte den dagen han overleverte de hellige opptegnelsene til sin sønn Helaman:

“Husk, husk, min sønn Helaman …

… Hvis du holder Guds bud og behandler disse hellige ting slik Herren befaler deg, … se, da kan ingen makt på jord eller i helvete ta dem fra deg, for Gud er mektig til å oppfylle alle sine ord.

For han vil holde alle sine løfter som han skal gi til deg, for han har holdt alle sine løfter som han har gitt til våre fedre” (Alma 37:13, 16–17).

Oppfyllelsen av Guds løfter er alltid knyttet til lydighet mot de lover de er forbundet med. Herren sa: “Jeg, Herren, er forpliktet når dere gjør som jeg sier, men når dere ikke gjør som jeg sier, har dere intet løfte” (L&p 82:10).

På den annen side garanterer ikke disse løftene at alt som skjer i vårt liv, vil være i samsvar med våre forventninger og ønsker. Snarere garanterer Guds løfter at det som skjer med oss, vil være i samsvar med hans vilje. Noen ganger vil det dukke opp uventede prøvelser som vi må overvinne. Noen ganger lar lovede velsignelser vente på seg. Men tiden vil komme da vi vet at disse prøvelsene og disse forsinkelsene var til vårt beste og vår evige fremgang. Hva mer kan vi ønske oss?

Det største vi kan ønske oss i livet, er å innrette vår vilje etter Herrens vilje – å akseptere hans agenda for vårt liv. Han kjenner alt fra begynnelsen av, har et perspektiv som vi ikke har, og elsker oss med uendelig kjærlighet.

La meg illustrere dette prinsippet med en personlig erfaring. Da jeg var ung, bestemte jeg meg for å forberede meg til opptaksprøven til de beste handelshøyskolene i Frankrike. Denne forberedelsen, som varte i et år, var svært krevende og fordret personlig innsats hver dag. I begynnelsen av året besluttet jeg at uansett hvor tung oppgaven var, ville jeg aldri la mine studier hindre meg i å delta på mine søndagsmøter eller i å delta i en Institutt-klasse en gang i uken. Jeg sa til og med ja til å tjene som sekretær i min menighet for unge voksne, noe som innebar flere timers arbeid hver uke. Jeg var overbevist om at Herren ville se min trofasthet og hjelpe meg å nå mine mål.

Ved utgangen av året, da eksamen nærmet seg, følte jeg at jeg hadde gjort mitt beste. Jeg ble enda mer inderlig i mine bønner og mine faster. Da jeg kom til eksamen ved den mest anerkjente skolen, hadde jeg full tillit til at Herren ville innvilge mine ønsker. Dessverre skjedde ting på en måte som var helt annerledes enn det jeg hadde håpet. Den muntlige eksamenen i mitt sterkeste fag var en uventet katastrofe – jeg fikk en karakter som hindret meg i å komme inn på denne svært ettertraktede skolen. Jeg var helt ute av meg. Hvordan kunne Herren ha forlatt meg når jeg hadde holdt ut i min trofasthet?

Da jeg stilte til muntlig eksamen ved den andre skolen på listen min, var jeg fylt med tvil og usikkerhet. På denne skolen var den viktigste eksamenen et 45-minutters intervju med en opptaksnemnd ledet av skolens direktør. Begynnelsen av intervjuet var vanlig – helt til jeg ble stilt et tilsynelatende ubetydelig spørsmål: “Vi vet at du har studert mye for å forberede deg til denne eksamenen. Men vi vil gjerne vite hva dine aktiviteter utenfor dine studier er.” Hjertet mitt hoppet over et slag! I ett år hadde jeg bare gjort to ting: studere og gå i kirken! Så jeg visste at dette var sannhetens øyeblikk. Jeg fryktet imidlertid at opptaksnemnden ville tolke mitt medlemskap i Kirken negativt. Men på ett sekund fattet jeg beslutningen om å forbli trofast mot mine prinsipper.

Jeg sa: “Jeg er medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.” Så, i 15 minutter eller så, beskrev jeg mine aktiviteter i Kirken: Sabbatsmøter, Institutt-klasser, mine ansvarsoppgaver som menighetssekretær.

Da jeg var ferdig, sa skolens direktør: “Jeg er glad du sa det. Da jeg var ung, studerte jeg i USA. En av mine beste venner var mormon. Han var en bemerkelsesverdig ung mann, en som hadde flotte menneskelige egenskaper. Jeg ser på mormoner som svært gode mennesker.”

For en lettelse! Den dagen fikk jeg en av de beste karakterene som var mulig, og den lot meg komme inn på denne skolen med hedersplass.

Jeg takket Herren for hans kjærlighet. Den gangen kunne jeg imidlertid ikke få meg til å akseptere mitt nederlag ved den mest anerkjente skolen. I lang tid gikk jeg med en følelse av nederlag og til og med urettferdighet. Det tok meg flere år å forstå den mirakuløse velsignelse som min manglende evne til å komme inn på skolen jeg hadde drømt om, hadde vært. På den andre skolen møtte jeg viktige personer. Fordelene ved min tilknytning til dem ble tydelig gjennom hele min karriere, og den dag i dag er de viktige i mitt og min families liv. Jeg vet nå at selv da jeg var ung, ledet Herren mine skritt med forkunnskap om den misjon han ville be meg om å utføre senere i livet.

Mine brødre og søstre, når dere har gjort alt i deres makt, hvis ting ikke blir helt slik dere hadde håpet eller forventet, vær rede til å akseptere deres himmelske Faders vilje. Vi vet at han ikke vil påføre oss noe som ikke til syvende og sist er til vårt beste. Lytt etter den beroligende røsten som hvisker i våre ører: “Alt kjød er i mine hender. Vær rolige og kjenn at jeg er Gud” (L&p 101:16).

Jeg så nylig en dypt rørende film som handlet om Willies og Martins håndkjerrekompanier. I mai 1856 forlot to påfølgende grupper bestående av mer enn tusen hellige, England for å immigrere til Utah. Da de seks måneder senere kom til Saltsjødalen på slutten av sin farefulle reise, var mer enn 200 av dem borte. De fleste hadde omkommet av sykdom, sult eller utmattelse langs veien til stedet de kalte “Sion”.

En av pionerene som vises i filmen, gjorde dypt inntrykk på meg. Han overstrømmet kompaniet med sitt gode humør og sin entusiasme. Han var imidlertid ikke særlig typisk for de fleste pionerer. Han var liten av vekst og alvorlig funksjonshemmet, og han var et mirakel i seg selv! Jeg fant ut at denne tapre pioneren var Robert Pierce fra Cheltenham i England.

En av hans reisefeller beskrev ham som “en av de verste krøplinger jeg noensinne har sett ute på reise. Han var lam fra livet og ned, og kroppen hans var alvorlig deformert, men han var sterk i troen. Han var i stand til å bevege seg med overraskende hurtighet ved hjelp av krykker.”¹¹

En dag tok Robert Pierce feil vei, og mistet kompaniet av syne. Flere menn satte av sted for å finne ham, og til slutt fant de ham i en svært prekær situasjon. Jeg siterer deres ord:

“Til vår forferdelse så vi to store grå ulver som lusket rundt et tre, og et halvt dusin ørner som svevde over treet og ventet på at han skulle slutte med sine skrik og sin gestikulering med krykkene sine, slik at de kunne slå ned på ham og sluke ham i hans ubekvemme stilling under treets røtter …

Vi kom i tide til å redde ham fra hans ventende skjebne, fikk ham opp og satte ham på vognen for å kjøre tilbake til leiren.”

Og så et innblikk i Roberts godmodige karakter: “Den stakkars mannen tryglet oss om å la ham gå, ettersom han sa han hadde lovet ... da vi tok fatt på reisen, at han ville gå hver eneste fot av veien til Salt Lake City.”

Så den triste delen av historien: “Vi reddet ham imidlertid bare for å reise noen dager til, da hans problemer i denne verden var over ved slutten av den sjette dagsmarsj, og han ble gravlagt ved bredden av elven Elkhorn.”¹²

Søster Jolene Allphin, som samlet historien om Robert Pierce, sa om ham: “Det er virkelig bemerkelsesverdig at Robert Pierce allerede hadde reist 1000 km på krykkene sine, før han bukket under for reisens strabaser. Hans hjertes ønske hadde vært å samles med de hellige i Sion og ikke være til byrde for noen av sine medreisende… Robert ønsket ikke almisser eller spesialbehandling.”¹³

Brødre og søstre, jeg stilte meg selv følgende spørsmål: Hvorfor skulle Gud, som på mirakuløst vis hadde reddet denne mannen med stor tro fra ulvene og ørnene, la ham dø i veikanten bare noen få dager senere?

Hans bortgang foregikk svært fredelig. I filmen sier han like før slutten:

“Misjonærene lærte meg at jeg er viktig, og en dag vil jeg være strålende! …

Jeg har alltid ønsket en sterk kropp. Nå vil jeg få det. Tenk på meg når dere kommer til Sion.”¹⁴

Med hensyn til Robert Pierce, tenker jeg på ord fra Paulus' brev til Hebreerne:

“I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovt. Men de hadde sett det langt borte, og hilste det. Og de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden.

… De som sier slikt, gir derved til kjenne at de søker et fedreland …

Men nå er det et bedre land de lengter etter, det himmelske” (Hebreerne 11:13–14, 16).

På slutten innså Robert Pierce at hans endelige mål var himmelriket, ikke Saltsjødalen.

Slik er det med oss alle. Herrens løfter forsikrer oss om vårt endelige mål. Reiseruten for hver enkelt av oss vil variere i henhold til Guds forutviten. Omstendighetene kan forandre seg, uventede hendelser kan finne sted, utfordringer kan oppstå, men Guds løfter til oss er sikret ved vår trofasthet.

Søster Anne C. Pingree forklarte på vidunderlig vis hva det vil si å ha tro på Herrens løfter. Hun begynte med å sitere eldste Bruce R. McConkie som følger:

“‘Tro i dens fulle og rene form krever en urokkelig visshet og … absolutt tillit til at [Gud] vil høre våre bønner og besvare dem’ i sin egen beleilige tid. Ved å tro dette kan også vi ‘stå faste i troen’ i dag og i morgen.”

Så fortsatte hun:

“Det spiller ingen rolle hvor vi bor eller hvordan vår personlige situasjon er. Hver dag kan vår rettferdige livsførsel vise en tro på Jesus Kristus som går utover jordelivets sorger, skuffelser og uoppfylte løfter. Det er stort å eie en tro som gjør oss i stand til å se fremover til den dag ‘når alt som var lovet Guds barn, skal dem gives’.”¹⁵

Mine brødre og søstre, livssituasjonen min i dag er åpenbart svært forskjellig fra den jeg hadde planlagt da jeg var på deres alder. Men jeg tror aldri jeg har vært så lykkelig. Hvis noen hadde gitt meg, da jeg var 20 år gammel, en beretning om mitt liv frem til i dag, tror jeg at jeg ville ha signert på den stiplede linjen uten å nøle!

Fremtiden er like lys som deres tro

Jeg ønsker å tale på vegne av Valérie og meg. Jo mer jeg tenker på våre livsløp, jo mer tror jeg at det som har gjort forskjellen er at vi i vår ungdom delte en felles visjon om evig liv. Vi ønsket å stifte en evig familie. Vi visste hvorfor vi var på jorden og hva våre evige mål var. Vi visste at Gud elsket oss og at vi hadde stor verdi i hans øyne. Vi hadde stor tillit til at han ville besvare våre bønner på sin måte og når han fant det best. Jeg vet ikke om vi var rede til å akseptere hans vilje i alle ting, fordi det var noe vi måtte lære – og som vi fortsetter å lære. Men vi ønsket å gjøre vårt beste for å følge ham og vie oss til ham.

Jeg vitner, sammen med president Monson, om at “fremtiden er like lys som deres tro”. Deres lykke avhenger mye mer av prinsippene som dere velger å følge, enn de ytre omstendigheter i deres liv. Vær trofaste mot disse prinsippene. Gud kjenner dere og elsker dere. Hvis dere lever i harmoni med hans evige plan, og hvis dere har tro på hans løfter, da vil deres fremtid skinne!

Har dere drømmer og mål? Det er bra! Arbeid av hele deres hjerte for å oppnå dem. La så Herren gjøre resten. Han vil lede dere der dere ikke kan lede dere selv. Han vil gjøre dere til det dere ikke selv kan bli.

Godta til enhver tid hans vilje. Vær rede til å dra hvor han ber dere om å dra og å gjøre det han ber dere om å gjøre. Bli de menn og kvinner han oppfostrer dere til å bli.

Jeg ber om at dere vil føle vår himmelske Faders kjærlighet i deres liv, at dere vil vitte hvordan dere kan stole på dere selv slik han stoler på dere. Jeg ber om at dere alltid må være trofaste, til alle tider og på alle steder. Jeg vil uttrykke min kjærlighet til dere og min beundring og dype respekt for det eksempel og den styrke dere er for hele verden.

Jeg vitner om at dette livet er et fantastisk øyeblikk av evigheten. Vi er her med et strålende mål, nemlig å forberede oss til å møte Gud. Hans Sønn Jesus Kristus lever, og hans forsoning er en uendelig kjærlighetsgave som åpner døren til en evig lykke. Jesu Kristi Kirke finnes igjen på jorden i fullkommen form, med en Guds profet ved roret. Det er en enorm glede og et privilegium å tilhøre denne kirken. I Jesu Kristi navn. Amen.