Den gavmilde

Av president Dieter F. Uchtdorf

Annenrådgiver i Det første presidentskap

Er det ikke et fantastisk privilegium å nyte denne skjønne kvelden i nærvær av vår kjære profet, president Thomas S. Monson?

Julen er den sjeldne tiden på året da vi ser andre med nye øyne, da vi åpner vårt hjerte litt mer for skjønnheten rundt oss og strekker oss ut til andre med litt mer vennlighet og medfølelse.

Som voksne kan vi, hvis vi er heldige, nå og da få et kort glimt av hvordan det føles å være barn igjen.

Tanken på at noen vi er glad i, gjør noe spesielt for oss – og vår begeistring for den spesielle tingen vi planlegger å gjøre for dem – varmer vårt hjerte og fyller oss med kjærlighet og forventning. Legg så til de funklende lysene, de herlige dekorasjonene, de opphøyde scenene fra Kristi fødsel, så er det ikke rart at julen er slik en avholdt tid på året.

Og så er det naturligvis sangen og musikken. Ingenting understreker den dype meningen og den milde ånden som en julesang. Enten melodiene er muntre, reflekterende eller nostalgiske, er det noe med julen som inspirerer til strålende musikk. Disse fantastiske juleharmoniene oppløfter vår ånd og minner oss om grunnen til vår glede.

I dag er vi så heldige å få høre den himmelske musikken som fremføres av Orkesteret på Temple Square og Tabernakelkoret.

Den sang og musikk som fremføres av denne gruppen, er så opphøyet at jeg ofte forestiller meg at himmelens engler fra tid til annen lener seg frem for å lytte og til og med synge med.

Carol of the Bells

Koret sang nettopp en av de vakreste julemelodiene som noensinne er skrevet, den fortryllende “Carol of the Bells”, som første gang ble fremført i USA i 1921.

Opprinnelig var det ingen julesang i det hele tatt. Den er basert på en flere hundre år gammel ukrainsk folkesang kjent som “Shchedryk”, ofte oversatt med “Den gavmilde”.

Ukrainske familier pleide å synge denne sangen på begynnelsen av det nye året. Den opprinnelige teksten forteller om en svale som flyr inn i huset til en familie og forutsier den vidunderlige lykke som venter dem i året som kommer.¹

Jeg liker følelsen denne historien gir meg.

Jeg elsker dens budskap om håp og optimisme.

Er ikke dette julens budskap? Selv når verden kan virke ganske mørk – når ting ikke går så bra, når vi overveldes av skuffelse og bekymring, til og med midt i bedrøvelse og sorg – synger vi om “et gledesbud til verden” og “i mennesker Guds velbehag”² på grunn av Kristus, som kom “for å gi lys til dem som sitter i mørke”.³

En tid med gavmildhet

Hvor passende er det ikke da at den avholdte julesangen vi nettopp har hørt, opprinnelig hadde tittelen “Den gavmilde”. Julen er tross alt en tid med gavmildhet.

Inspirert av denne ånden bruker vi noen ganger flere timer på å lete etter den perfekte gaven å gi venner og familie. Vi prøver å være mer hjelpsomme og oppmuntrende. Vi blir tilskyndet til å bruke litt mer tid sammen med dem vi er glad i. Vi blir mer oppmerksomme på de trengende, og ofte strekker vi oss lenger for å hjelpe dem. Alt dette er vårt ufullkomne, men dyptfølte ekko av vår Frelsers gavmildhet, hvis fødsel vi ønsker å hedre.

Men vi vet alle at julens ånd altfor ofte kan bli overskygget og til og med forsvinne helt i det febrilske tempoet og presset som skapes av innkjøp, regninger og en fullpakket timeplan.

Jeg ønsker ikke å oppmuntre til Grinchen-lignende adferd, men la meg si at noen av mine kjæreste juleminner handler om utveksling av gaver, å forsvinne i folkemengdens travelhet og delta på gledesfylte arrangementer, små og store, som bringer folk sammen på denne tiden av året.

Ja, det er mange grunner til å nyte disse tingene. Men det er selvfølgelig så mye mer.

Derfor oppfordrer jeg hver enkelt av oss denne julehøytiden til å finne et øyeblikks stillhet i vår sjel til å anerkjenne og uttrykke dyptfølt takknemlighet til “Den gavmilde”.

La oss overveie vår himmelske Faders medfølende, avholdte og grenseløse barmhjertighet.

Når vi kjøper gaver – og når vi gir og mottar dem – måtte vi også ta oss tid hver for oss til å overveie de mange gavene Gud har overøst oss, sine barn, med.

Takknemlighetens gave

Det ligger vel i menneskets natur å ta ting for gitt – også ting av stor verdi. Dette er noe av det vi lærer av historien om de ti spedalske på Jesu tid. Rammet av en overveldende sykdom som hadde skilt dem fra venner, familie og selve livet, tryglet disse lidende spedalske om og mottok Guds Sønns helbredelse.

Etter dette strålende miraklet gikk, som dere vet, ni av de spedalske av sted og gledet seg over sitt store hell.

Bare én kom tilbake.

Bare én av ti tok seg tid til å uttrykke takknemlighet. Bare én av de ti “vendte tilbake da han så at han var blitt helbredet, og priste Gud med høy røst. Og han falt ned på sitt ansikt for hans føtter og takket ham”.⁴

Slike ydmyke uttrykk for rendyrket takknemlighet kan virke like sjeldne i dag som de var i denne historien. Men når de finner sted, rører de ved vårt hjerte og inspirerer oss til å telle våre egne velsignelser.

Ett eksempel jeg har hørt, handler om en mann som bodde i Afrika. På grunn av en funksjonshemning hadde denne mannen aldri vært i stand til å gå. Han var tvunget til å tilbringe mesteparten av sin tid i sine foreldres hjem. Han kunne ikke arbeide. Han kunne ikke gå ut med vennene sine. Han kunne ikke engang gjøre de enkle tingene som vi tar for gitt.

Så fikk han høre noe bemerkelsesverdig! Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige skulle komme med rullestoler til et arrangement ikke langt fra hans hjem!

En venn kjørte ham til arrangementet, og der fulgte han med mens en rekke funksjonshemmede menn, kvinner og barn ble løftet opp i nye, glinsende rullestoler.

Å, som han ønsket å sitte i en av de stolene! Livet hans ville umiddelbart bli forandret om han kunne bevege seg rundt på egen hånd!

Han ventet i kø til det endelig ble hans tur.

To menn løftet ham opp i en stol, og for første gang i sitt liv, var han i stand til å bevege seg fritt!

Til å begynne med beveget han seg nølende. Men etter hvert som han ble vant til rullestolen, beveget han seg mer fryktløst.

Han snudde, vippet og spurtet. Han vinket iherdig med begge hender idet han fór forbi vennen sin.

Han fløy!

Ansiktet hans strålte av glede.

Etter en stund trillet han imidlertid langsomt stolen tilbake til de andre, og med et uttrykk av rolig resignasjon, forberedte han seg til å bli hjulpet opp.

“Hva gjør du?” spurte vennen hans.

Mannen smilte og trakk på skuldrene. “Det er en annens tur nå,” sa han.

Kirkens humanitærmisjonær knelte ved siden av ham og sa: “Denne rullestolen er din.”

Mannen kunne ikke tro det. Han hadde antatt at dette arrangementet bare var for å vise hvordan det var å sitte i rullestol.

“Er den virkelig min?” spurte han.

“Ja.”

“Men jeg har ikke penger.”

“Den er din. Det er en gave fra folk som er glad i deg.”

Da det endelig gikk opp for ham hva som foregikk, så denne ydmyke mannen på sin venn.

Han så på misjonæren.

Han prøvde å holde igjen tårene, men det nyttet ikke. Og mens han gråt, lo han av ren glede over det han følte.

Hans venn og misjonæren gråt sammen med ham.

“Takk,” hvisket han.

Han ga dem begge en klem, satte seg til rette i stolen, og med et lite hyl føk han av sted igjen med et stort smil.

“Jeg kan fly!” ropte han idet han trillet frem og tilbake på fortauet.

Denne mannen forsto takknemlighet.

Guds nåde

Har vi noen gang følt en så ren og grenseløs takknemlighet? Denne julen og gjennom hele året ber jeg om at vi må huske på Den gavmilde – vår Gud, vår Fader, våre kjære Hyrde og Rådgiver.

For han er gavens Giver!

Han er Den gavmilde!

Når vi, hans barn, ber om brød, gir han oss ikke en stein.⁵ Han gir oss tvert imot gaver som er så opphøyde og dyrebare at de overgår vår evne til fullt ut å forstå og til og med forestille oss dem. Han gir oss:

Fred.
Lykke.
Overflod.
Beskyttelse.
Forskrifter.
Velvilje.
Håp.
Selvtillit.
Kjærlighet.
Frelse.
Evig liv.

Denne julen feirer vi den største av alle gaver, den som gjør alle andre gaver mulig – barnet som ble født i Betlehem. På grunn av ham “har ikke graven noen seier, og dødens brodd er oppslukt i Kristus. Han er verdens lys og liv, ja, et lys som er uendelig som aldri kan fordunkles.”⁶

Jeg takker i glede Gud for hans gavmildhet.

Han frelser oss fra ensomhet, tomhet og uverdighet.

Han åpner våre øyne og våre ører. Han forvandler mørke til lys, sorg til håp og ensomhet til kjærlighet.

Han befrir oss fra en fortid i slaveri og selviskhet og åpner veien til en meningsfylt nåtid og en givende fremtid.

Det er Ham vi tilber.

Dette er vår Gud.

Dette er Den gavmilde.

Det er han som elsker sine barn så fullstendig at han ga sin enbårne Sønn for at alle som følger ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.⁷

På grunn av Jesus Kristus trenger vi aldri å føle oss som fremmede igjen. Vi skal stige opp sammen med de rettferdige når han kommer tilbake! Og på grunn av hans fullkomne liv og evige offer, kan vi en dag stå sammen med englene i himmelen og motta en gave som er evig.⁸

Måtte vi denne julen minnes vår gavmilde himmelske Fader og gi vår inderlige og dyptfølte takknemlighet til vår allmektige Gud, som har gitt alle sine barn vinger å fly med. Dette er min ydmyke og oppriktige bønn, og min dyptfølte velsignelse nå i julen og alltid, i vår elskede Frelser Jesu Kristi navn. Amen.