Himmelske gaver
Ung gutt
Ingen liten gutt gledet seg mer til jul enn jeg gjorde. Jeg elsket det! Og mor og far var mesterlige til å gjøre hjemmet vårt til et koselig, lite vintereventyrland. Det var dekorasjonene, musikken, lysene, godbitene og selvfølgelig gavene. Å, som jeg gledet meg til gavene. Hvert år laget jeg trofast en ønskeliste over mitt hjertes største ønsker.
Siden vi bodde på en gård, var det fast rutine hver juledagsmorgen før vi åpnet gavene at vi tok på varme klær for å trosse det iskalde vinterværet og stelle dyrene. Ingenting var bedre enn å bli ferdige med arbeidet og skynde oss inn igjen for å utforske morgenens magi.
Jeg hadde så smått begynt å lære om denne mannen, Jesus Kristus, hvis fødselsdag vi feiret. Men det virket som en ganske god avtale. Det var hans fødselsdag, men vi fikk alle gavene. Hvilket barn elsket ikke det! Julen var alt godt.
Med tiden vokste heldigvis min forståelse av Frelseren – hans fødsel og fødselsdag, hans liv og mirakler, hans kraft og ofre, hans forsoning og oppstandelse, men mest av alt hans storhet og hans ufattelige kjærlighet. Ja, julen var alt godt, men det var rett og slett fordi Jesus Kristus var alt godt. Eller for å si det bedre: Jesus Kristus var alt som er fantastisk!
Misjonærtjeneste
I likhet med mange unge så jeg med stor forventning frem til å reise på misjon, men min første jul hjemmefra ble litt av et sjokk. I månedene før min 19-årsdag kunne jeg nesten ikke tenke på noe annet enn å komme meg ut på misjon. Jeg var yngre enn de fleste av mine klassekamerater og venner, og mange av dem hadde allerede reist på misjon og etterlatt meg. Jeg følte at jeg også var klar til å være misjonær. Det eneste som sto i veien for meg, var min fødselsdag.
Etter det som virket som en evighet, var det endelig min tur, og jeg dro til MTC. I begynnelsen av desember satt jeg på et fly til min misjon i Santiago i Chile. Endelig var jeg på vei, og enda bedre var det at julen var like om hjørnet. Jeg var trygg på at jeg var klar for den vidunderligste opplevelsen i mitt liv.
Men da jeg gikk av flyet, oppdaget jeg snart at ting var svært annerledes enn de hadde vært hjemme i Utah. Ja, julen var like om hjørnet, men det føltes som midt på sommeren. Hvor var snøen? Hvor var støvlene og jakkene?
Jeg ble raskt opptatt med arbeidets utfordringer. Jeg hadde jet-lag, og noen ganger sovnet jeg midt i undervisningsavtalene våre. Kulturen var annerledes, språket var et mysterium – det hørtes absolutt ikke ut som det jeg hadde lært på MTC – og maten var unik. Og apropos maten, så må ledsageren min og jeg ha spist noe dårlig, for begge ble veldig syke. Og på toppen av det hele hadde vi jordskjelv på en av mine første netter i Chile.
Det var min første jul hjemmefra, og jeg var ekstremt syk. Jeg lå i en seng i et ukjent land, prøvde å forstå et språk jeg knapt kunne tyde og bodde sammen med en annen person jeg fortsatt bare så vidt kjente. Var det dette misjonsarbeidet handlet om, og hvorfor hadde jeg hatt det så travelt?
Men til tross for alle disse utfordringene begynte jeg å elske Chiles innbyggere av hele mitt hjerte. De var så flotte og lette å elske – og mange av dem var ivrige etter å høre budskapet om Frelseren. I den råe, virkelige verden der folk var desperate etter budskapet om en Frelser, var liksom ikke juletrær og fylte strømper på langt nær så viktige som de hadde vært før. Hvis Kristus hadde forlatt sitt himmelske hjem og kommet til jorden for å lide og dø for oss, kunne jeg absolutt forlate mitt hjem og tåle litt ubehag for å dele hans strålende budskap.
Den julen lærte meg den rene gleden ved å hjelpe folk å oppnå vår himmelske Faders aller største gave, hans strålende plan for lykke – og jeg oppdaget at lykke var det alle ønsker seg mest, ikke bare ved juletider, men alltid.
Ung enkemann og ekteskap
Noen år etter min misjon opplevde jeg en ny utfordring. Jeg var deprimert, sliten og ensom. Noen måneder tidligere hadde min hustru gjennom mindre enn to år brått blitt drept i en bilulykke, og jeg og vår 7 måneder gamle datter var alene igjen.
Jeg studerte ved universitetet, arbeidet og strevde med å lære å være alenefar. Julen nærmet seg, og mens andre dro hjem for å være sammen med familie og venner i høytiden, gjorde arbeidsforpliktelser at jeg måtte bli igjen på skolen. Jeg følte meg ensom og veldig trist. Julen kom og gikk, og tiden fortsatte å gå.
Nesten et år senere, da julen igjen nærmet seg, var jeg fortsatt enslig. Skriftene sier at det ikke er godt for mennesket å være alene (se 1 Mosebok 2:18), og jeg var helt enig. Jeg trengte en ledsager, og min lille datter trengte en mor.
Jeg tenkte: “Jeg er kanskje ikke akkurat noe varp, men hvilken kvinne kunne ikke tenke seg en ekte, levende jente til jul? Ikke bare en dukke – men ekte vare?” Og hvis noen ønsket barnet, ville jeg heldigvis være en del av pakken.
Jeg hadde lagt merke til en ung dame som het Nancy i biologitimene, men det nærmet seg slutten av semesteret, og jeg hadde fremdeles ikke mannet meg opp nok til å snakke med henne. Himmelen må ha vært på min side, for én dag, ved ren og skjær tilfeldighet, forlot vi tilfeldigvis prøvesenteret samtidig. Dette var min mulighet. Jeg innledet en samtale, og senere den kvelden ringte jeg Nancy og inviterte henne på et stevnemøte. Vi gikk på ett stevnemøte og så et til og så enda et. Jeg visste imidlertid at julen nærmet seg og at Nancy kom til å dra hjem. Hva kunne jeg gjøre for å holde liv i og styrke denne lille gnisten som nettopp hadde begynt å utvikle seg mellom oss?
Jeg la en plan. Med hjelp fra Nancys søster og hennes kjæreste skulle jeg i hemmelighet overraske Nancy med en gave hver av de 12 siste dagene før jul.
Planen min virket. Nancy fikk gavene, men hun hadde absolutt ingen anelse om hvor de var fra. Det ble et mysterium som hele familien prøvde å løse. Nancys søster og kjæresten hennes lovet at de ikke ville avsløre sin medvirkning. Det var virkelig et hemmelig forbund – men dette hadde gode motiver.
Én kveld fikk imidlertid familien en ledetråd. Det ringte på, familien løp til døren, og de fikk øye på en bil som kjørte av sted i full fart. De skrev ned registreringsnummeret, og dagen etter ringte de Biltilsynet for å finne ut hvem som eide bilen. De oppdaget at den tilhørte et familiemedlem til søsterens kjæreste. Hemmeligheten var avslørt. Nancys søster og kjæresten hennes sto frem og innrømmet sin deltagelse i planen min. I all hemmelighet var jeg glad for at jeg hadde blitt avslørt, for Nancy og jeg kunne tilbringe 1. juledag sammen, og deretter fortsatte vi vår periode med stevnemøter.
Og akkurat slik jeg hadde håpet, ønsket Nancy en ekte, levende liten jente til jul. Hun elsket datteren min som om hun var hennes egen. Og heldigvis var jeg en del av pakken. Vi giftet oss neste sommer. Det var en av de beste gavene jeg noensinne har fått.
Jeg opplevde vår himmelske Faders store plan for lykke. Jeg hadde en evig familie, og vi var beseglet for evig. Et evig ekteskap og en evig familie er en gave som alle trofaste vil få, enten i dette liv eller det neste. Hvilken større gave kan det finnes?
Da jeg tenkte tilbake på mine dager med ensomhet og sorg, innså jeg at Jesus Kristus også på ett tidspunkt hadde følt seg forlatt og alene. Mer enn noen annen kjente han min smerte. Selv i min største ensomhet hadde jeg aldri følt meg forlatt av ham. Han var ikke bare min Frelser. Han var min bror og min beste venn.
Ung far
Vår lille familie begynte å vokse, og noen år senere sto jeg igjen overfor en vanskelig situasjon. Da julen nærmet seg, så Nancy og jeg på hverandre og innså at vi ikke hadde et eneste øre til overs å bruke på julegaver til våre små barn det året.
Jeg hadde nylig fullført studiene, og vi prøvde fortsatt å komme på rett kjøl. Selv om jeg hadde et godt arbeid, ble det snart klart at de høye levekostnadene var mer enn budsjettet vårt kunne tåle. Det eneste som talte til vår fordel, var at vi betalte full tiende. Selv om ingen andre visste om situasjonen vår, gjorde vår himmelske Fader og Frelseren det, og de begynte å sende små julemirakler.
En dag ringte det på døren. Det var en nabo med en eske med leker. Hun sa: “Vi har ryddet i huset, og vi kom over disse lekene som våre barn ikke vil ha lenger. Vi lurte på om kanskje deres barn hadde lyst på dem.” Gjett om de hadde!
En annen dag ringte det på døren igjen. Denne gangen var det noen medlemmer fra menigheten. De sto der med en liten jentesykkel. De sa: “Vi trenger ikke denne sykkelen lenger, og vi tenkte på familien deres. Tror dere datteren deres kan bruke denne?” Vi ble overlykkelige!
Noen uker tidligere hadde sønnen vår deltatt i en fargeleggingskonkurranse på en butikk i nærheten. En dag fikk vi en telefon med den spennende nyheten at han hadde vunnet konkurransen. Han hadde vunnet en populær barnevideo. Vi var målløse!
Alle disse små miraklene medførte at barna ville få noen julegaver tross alt. Vi hadde betalt vår tiende, og vår himmelske Fader og Frelseren hadde åpnet himmelens sluser og øst ut sine velsignelser – rett ned gjennom skorsteinen.
Jeg tenkte på at Jesusbarnet ble født i svært ringe kår, men andre fant ham likevel og ga også ham dyrebare gaver. Som jordisk far ønsket jeg så inderlig å gi barna mine alt jeg kunne.
Vår himmelske Fader føler det samme. Men hans kjærlighet er fullkommen. Han ønsker å gi oss alt han har. Det er en ufattelig gave.
Konklusjon
Brødre og søstre, vil har alle følt oss, eller så vil vi en eller annen gang føle oss ensomme, syke, deprimerte, fattige eller langt hjemmefra. Heldigvis har vi en evig Fader og en Frelser som forstår oss. Når vi kommer til dem, vil de ta oss i hånden og hjelpe oss gjennom enhver utfordring.
Og brødre og søstre, på et eller annet tidspunkt vil vi alle kjenne en annen som er ensom, syk, deprimert, fattig eller langt hjemmefra. Vår Fader og Frelseren kan lede oss til å hjelpe andre, og det vil være vårt privilegium å gjøre det.
Som barn trodde jeg julen kom bare én dag i året. Som voksen innser jeg nå at det er jul hver dag. På grunn av en kjærlig himmelsk Faders og vår elskede Frelser Jesu Kristi velvilje, mottar vi en kontinuerlig strøm av himmelske gaver hver dag. Himmelske gaver som er for mange til å nevne.
Min takknemlighet for Faderen og Sønnen er så enorm og så dyptgripende at jeg i likhet med Ammon i fordums tid “på ingen måte [kan] gi uttrykk for hva jeg føler” (Alma 26:16).
Ja, det er Jesu Kristi fødselsdag vi feirer hver jul, men på grunn av Faderens og Sønnens godhet får likevel vi alle gavene. Dette er mitt vitnesbyrd i Jesu Kristi navn. Amen.