Spre dine smuler
Mine kjære brødre og søstre, kjære venner, jeg overbringer vår elskede profet, president Thomas S. Monsons hilsener og velsignelse. Han er takknemlig for deres bønner og kjærlighet denne julen og alltid.
Jeg har alltid elsket denne tiden av året. Det første presidentskaps juleandakt har blitt en avholdt tradisjon for mange, også min egen familie. Vi ser frem til å innlede julen med den storslagne musikken fra Orchestra at Temple Square og det alltid fantastiske Mormon Tabernacle Choir. Budskapene og musikken bidrar til å slå an tonen for julen og minner oss om hvor dypt betydningsfull den er og hvorfor vi feirer.
Jul i Tyskland
I min tidlige barndom omfattet juleønskene mine alltid en perfekt vinter, og jeg vet at jeg ikke er alene om dette. For meg betydde dette iskald vinterluft, klar, blå himmel og et tykt teppe med ny, hvit snø. I stedet var været nesten alltid forskjellig fra mine drømmer om et vintereventyrland, ofte med grå, tåkete himmel, slapsete, våt snø eller til og med regn.
Men på julaften kledde mor oss i varme vinterklær, og far gikk sammen med oss gjennom byens gater.
Vi barn visste den egentlige grunnen til denne årlige spaserturen – mor trengte tid til å pynte juletreet, legge gavene under treet og klargjøre stuen til den hellige natten. Vi prøvde alle knep for å gjøre denne spaserturen så kort som mulig. Men far var svært kreativ med å legge til en ny sløyfe eller en ekstra sving for å gi mor den nødvendige tiden.
På den tiden var gatene i Zwickau i Tyskland ganske mørke om kveldene. Dette var like etter andre verdenskrig, og det var smått med gatelys. Bare noen få butikker var åpne, og noen lå ved siden av utbombede hus som fremdeles hadde den merkelige lukten av krig.
Det var én del av turen vi likte veldig godt – et stopp innom katedralen i sentrum av Zwickau, hvor vi lyttet til vakre julesanger og majestetisk orgelmusikk som alltid syntes å bli spilt på julaften. På en eller annen måte fikk denne musikken plutselig de beskjedne lysene i byen vår til å virke så mye klarere – nesten som funklende stjerner – og fylte våre unge hjerter med herlig forventning.
Da vi kom hjem, var mor ferdig med sine forberedelser, og vi gikk inn i stuen én etter én for å betrakte vårt praktfulle, nypyntede Tannenbaum. Trær var vanskelige å finne den gangen, så vi brukte det som var tilgjengelig. Noen ganger måtte vi legge til ganske mange grener for å få det til å se ut som et ekte tre. Men for mine unge øyne var juletreet alltid aldeles praktfullt.
Det blafrende lyset fra stearinlysene ga rommet en mystisk, nesten fortryllende glød. Vi så med spenning og glede etter gavene under treet og håpet at våre hemmelige ønsker ville bli oppfylt.
Begeistringen ved å motta gavene var nesten like stor som spenningen ved å gi dem. Disse gavene var ofte håndlaget. Et år da jeg var veldig ung, var min gave til broren min et bilde av ham som jeg hadde tegnet. Jeg var svært stolt av mesterverket mitt. Og han var veldig snill og nådig i sine uttrykk for takknemlighet og ros.
Jeg vil aldri glemme disse gode minnene fra min tidlige barndom i Øst-Tyskland.
Uendelig kjærlighet
Juletradisjoner feires i verdens kulturer og nasjoner på fantastiske og enestående måter. De er alle vakre og bemerkelsesverdige, og likevel veldig forskjellige.
Men alle har en felles følelse, en felles stemning som alltid synes å være tilstede når vi feirer Kristus, Kongens fødsel, vår talsmann og vår trygghet, Israels trøst!
Det er mange ord man kan bruke til å beskrive denne følelsen: glede, håp, forventning og godt mot. Hvert av disse beskriver en del av det vi kaller “julestemning”.
For meg er det ett ord som best beskriver følelsene vi opplever ved juletider. Det ordet er kjærlighet.
Gaven vi feirer i julen, er tross alt en kjærlighetsgave – at Gud ga sin Sønn. “Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham. I dette er kjærligheten.”1
Når vi påvirkes av denne kjærligheten, mildner vårt hjerte. Vi føler en ømhet som får oss til å strekke oss ut til andre med vennlighet og medfølelse.
Julen inspirerer oss til å elske bedre.
Men samtidig som jeg sier dette, vet jeg at ordet kjærlighet ikke strekker til. På engelsk, som på mange andre språk, kan “kjærlighet” bety mange ting. Jeg kan for eksempel si at jeg “elsker” været, eller jeg “elsker” det nye antrekket ditt, eller jeg kan til og med “elske” duften av en nyåpnet boks med tennisballer.
Men kjærligheten jeg snakker om, er noe langt dypere. Vårt jordiske kjærlighetsbegrep er et sandkorn på en enorm strand sammenlignet med den kjærlighet Gud føler for oss.
Hans kjærlighet er uendelig og uuttømmelig medfølelse. Guddommelig kjærlighet fyller evigheten. Den flommer over av evig nåde. Den strekker seg ut og løfter opp. Den tilgir. Den velsigner. Den forløser.
Guddommelig kjærlighet overvinner forskjeller i personlighet, kultur eller trosbekjennelse. Den nekter å la forutfattede meninger og fordommer stå i veien for å gi trøst og vise medfølelse og forståelse. Den er helt blottet for mobbing, diskriminering eller arroganse. Guddommelig kjærlighet inspirerer oss til å gjøre som Frelseren gjorde – “styrk[e] de svake, løft[e] de hengende hender, og gi kraft til de vaklende knær”.2
Det er den slags kjærlighet vi strekker oss etter. Den skulle være vårt grunntrekk som enkeltpersoner og som et folk.
Vi er kanskje ikke i stand til å utvikle en fylde av guddommelig kjærlighet i dette liv, men vi skulle aldri slutte å prøve. Hvis det er en tid på året da vi kommer litt nærmere enn noen annen, er det nok julen, når våre hjerter og tanker går til den levende tilkjennegivelsen av guddommelig kjærlighet, vår Frelser Jesu Kristi fødsel.
Byrådet og gutten
La meg fortelle en historie for å illustrere hvordan denne kjærligheten kan fungere i vårt liv. På julaften for 85 år siden, under den store depresjonen, inspiserte en byråd veiene i Salt Lake City etter en vinterstorm. Mens han kjørte, fikk han øye på en liten gutt i veikanten, som sto der i den bitre kulden uten jakke, hansker eller støvler. Byråden stoppet, inviterte gutten inn i den varme bilen og spurte ham om han gledet seg til jul. Gutten svarte: “Vi skal ikke feire jul hjemme hos oss. Pappa døde for tre måneder siden, og mamma og jeg og en liten bror og en liten søster er alene igjen.”
Byråden skrudde opp varmen i bilen og sa: “Gutten min, gi meg ditt navn og din adresse. Noen vil komme hjem til dere – dere vil ikke bli glemt.”
Denne byråden var tilfeldigvis også stavspresident i sentrum av Salt Lake City. Han hadde arbeidet sammen med stavens medlemmer for å sørge for mat og gaver til familier som var ute av stand til å forsørge seg selv. Gutten var ikke medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, men det spilte ingen rolle for byråden. Den kvelden sørget han og en av biskopene i staven for at guttens familie fikk en velfylt julekurv.3
Møtet med denne gutten gjorde sterkt inntrykk på denne stavspresidenten. Det gjorde ham mer bestemt enn noensinne på å avdekke og lindre lidelse uansett hvor han fant den. Det ble noe som preget livet hans.
Byrådens navn var Harold Bingham Lee, og 40 år senere ble han Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges 11. president.
President Lee sto sentralt i utviklingen av Kirkens store program for å hjelpe de nødlidende og hjelpe alle Guds barn å bli mer selvhjulpne.
På slutten av sitt liv sa president Lee at han forsto dem som led og lengtet etter hjelp på grunn av sine egne fattige og enkle kår i oppveksten.4
Det handler ikke om hvor mye du har, men om hvor høyt du elsker
Jeg tror jeg vet hva president Lee følte.
Min familie levde også i svært beskjedne kår til tider. To ganger i løpet av syv år flyktet vi fra vårt hjem som flyktninger, og etterlot alt. I Vest-Tyskland bodde vi i en leid loftsleilighet i en gammel gårdsbygning. Den hadde to små rom, og alle sov på samme soverom. Det var så trangt at jeg måtte gå sidelengs for å komme mellom sengene.
Mor hadde en kokeplate som fungerte som vår komfyr. Og når vi ønsket å gå fra ett rom til det andre, måtte vi gjennom en hinderløype av gårdsredskaper, diverse kister og et utvalg av spekekjøtt som hang fra taket. En gang jeg var syk og måtte holde sengen hele dagen, så jeg musene som delte loftet med oss, pile over gulvet. Vann måtte bæres til rommene, og toalettet var et uthus på den andre siden av en åpen gårdsplass ved siden av låven. På søndager gikk vi et par timer for å komme til kirkebygningen vår i Frankfurt og tilbake. Det var sjelden at vi hadde råd til å ta trikken.
Jeg husker fortsatt den tiden med både hjertesorg og glede. Mine foreldre gjorde så godt de kunne for å forsørge oss, og vi visste at de var glad i oss. Ja, det var tider med stor nød, men jeg husker det som gode tider fordi jeg kunne føle kjærligheten vi hadde til hverandre, til Herren og til hans Kirke.
Det er ingen skam i å være fattig. Husk at verdens Frelser ble født i en stall og lagt i en krybbe “fordi det ikke var rom for [ham] i herberget”.5 Så, kort tid senere, ble han og Maria og Josef flyktninger da de rømte til Egypt for å søke beskyttelse mot den blodtørstige Herodes. I løpet av sitt offentlige virke gikk Jesus omkring blant de sønderknuste, sultne og syke. Hans dager var fylt med tjeneste for dem. Han kom “for å forkynne gode nyheter for de fattige”.6 På mange måter var han en av dem, for han hadde heller ikke “noe sted å helle sitt hode til”.7
Han roste den fattige enken som, av sin fattigdom, kastet sine to mynter i den jødiske tempelkisten.8 Og et av hans siste budskap i jordelivet var at vår frelse avhenger av hvordan vibehandler andre – spesielt dem som blir regnet som de “minste” – for “alt dere gjorde mot én av [dem]”, sa han, “det gjorde dere mot meg.”9
En engelsk poet på 1800-tallet skrev disse linjene:
Midt i iskaldt sludd og snø
kommer den sky rødstrupen.
Ha medlidenhet, jag den ikke bort,
men spre ut dine smuler…
Alle har til overs, ingen er for fattig
når nød følger vinter.
Brødet er aldri bare ditt eget,
så spre dine smuler ut.
Snart er det livets vinter,
og regnskapets dag kommer:
Mot dine synder, ved den høyeste rett,
vil disse spredte smuler bli veid.10
Uavhengig av vår stilling i livet, er vi alle en sky rødstrupe – en tigger – for Gud. Vi er avhengige av hans nåde. Det er ved Jesu Kristi, vår Frelsers offer, som en del av lykkens store plan, at vi har håp om frelse og barmhjertighet. Denne åndelige gaven inspirerer oss til å holde Guds bud og strekke oss ut til andre med medfølelse. Selv om alt vi har er en håndfull smuler, deler vi dem gladelig med dem som er i følelsesmessig, åndelig eller timelig nød, som et uttrykk for vår takknemlighet for det guddommelige festmåltidet Gud har beredt for oss.
Velsign andre i julen
I denne avholdte julehøytiden er det passende at vi finner glede i lysene, musikken, gavene og glitteret. Alt dette er noe av grunnen til at vi er så glad i denne tiden av året.
Men la oss aldri glemme at vi er disipler og tilhengere av Jesus Kristus, den levende Sønn av den levende Gud. For virkelig å hedre hans komme til verden, må vi gjøre som han gjorde og strekke oss ut i medlidenhet og barmhjertighet til våre medmennesker. Dette kan vi gjøre daglig, ved ord og gjerning. La dette bli vår juletradisjon, uansett hvor vi er – å være litt snillere, mer tilgivende og mindre dømmende, mer takknemlige og mer rundhåndede med hensyn til å gi av vår overflod til de trengende.
Måtte vår overveielse av Jesu fødsel i Betlehem inspirere oss til å bli mer lik ham. Måtte Jesu Kristi misjon og eksempel få vårt hjerte til å svulme av guddommelig kjærlighet til Gud og inderlig medfølelse med våre medmennesker. Og måtte vi alltid spre våre smuler ut med større gavmildhet og uopphørlig kjærlighet. Dette er min bønn og min velsignelse denne julen og alltid, i Jesu Kristi navn. Amen.