“Du kan også få vite det”
Det første presidentskaps juleandakt
Søndag 5. desember 2021
Mine kjære brødre og søstre, julen i mitt barndomshjem var sterkt påvirket av tradisjonene i mine foreldres hjemland. Min mor hadde emigrert til USA fra Sverige og min far fra Finland.1 Som forberedelse til jul pyntet vi juletreet vårt med håndlaget julepynt, og mor bakte og bakte og bakte. For alt jeg vet var hun i slekt med søster Craigs bestemor Lundgren. Feiringen av julaften begynte med et fabelaktig smörgåsbord av de tradisjonelle delikatessene min mor hadde laget – kjøttboller, riskrem og de mange brødene, kakene og småkakene. Feiringen på julaften endte med at Jultomten – julenissen – kom med gaver til alle barna. Men før Jultomten kom, samlet mor alltid min bror, mine søstre og meg for å høre på mens far leste juleevangeliet fra Det nye testamente.
Min far var en stillferdig mann, en mann av få ord både på sitt morsmål og den engelsk han lærte som voksen. Han var taktløst ærlig og aldri overstrømmende med ros. Han var aldri tilbøyelig til å fantasere, og han overdrev aldri. På julaften leste han fra Lukas 2. Han leste om Josef og Maria som reiste til Betlehem, engelens besøk til hyrdene, Jesu fødsel og Maria som grunnet i sitt hjerte på alt som hadde skjedd. Men min far stoppet ikke der i vers 19. Han fortsatte med beretningen om Maria og Josef som bragte Jesusbarnet til tempelet i Jerusalem for å ofre i overensstemmelse med Moseloven.
Far leste:
“Og se, det var en mann i Jerusalem som hette Simeon …
Det var åpenbart for ham av Den Hellige Ånd at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens Messias.
Han kom til templet, drevet av Ånden. Da foreldrene kom inn med barnet Jesus for å gjøre med ham som skikken var etter loven,
tok Simeon ham i armene sine og lovet Gud, og sa:
‘Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord,
for mine øyne har sett din frelse,
som du har beredt for alle folks åsyn.’”2
På det tidspunktet stoppet alltid far opp. Så bar han sitt vitnesbyrd. Alltid på den samme korte måten erklærte han på engelsk med sterk aksent: “Jeg kan kanskje ikke holde det lille Jesusbarnet i armene mine, men jeg vet, like godt som Simeon visste, at dette barnet var Guds Sønn, min Frelser og Forløser. Han er virkelig, og han lever.” Etter denne erklæringen så han på hver enkelt av oss med sine gjennomtrengende, blå øyne og sa med et ettertrykkelig nikk: “Og du kan også få vite det.”
Min far og mor visste hvem dette barnet i Betlehem var og hva han ville vokse opp til å utføre. Denne kunnskapen forvandlet dem. De ønsket ikke bare at vi barn skulle tro på deres ord3, men at vi selv ville få vite det slik at vi også kunne bli forvandlet. Tilskyndet av mine foreldres vitnesbyrd, tok jeg fatt på paktens sti med et ønske om å “også få vite det”.
Da jeg var 11 år gammel, bodde familien vår i Gøteborg i Sverige. Misjonspresidenten oppfordret alle ungdommene til å lese Mormons bok. Jeg hørte teknisk sett ikke med blant de inviterte, men broren min var diakon den gangen, og han tok imot utfordringen. Jeg ønsket alltid å være som broren min og gjøre det han gjorde, så jeg ble med. Mor og far hadde gitt alle mine søsken og meg våre egne Skrifter, og jeg begynte å lese hver kveld.
Noen måneder senere oppfordret president Gösta Malm, en rådgiver i misjonspresidentskapet,4 alle ungdommene som leste Mormons bok, til å spørre Gud om den er sann. Jeg bestemte meg for å gjøre nettopp det. Den kvelden ventet jeg til broren min hadde sovnet. Jeg sto opp av sengen, knelte på det kalde gulvet og begynte å be. Jeg følte snart at jeg ble fortalt: “Jeg har fortalt deg hele tiden at den er sann.” Og med det kom en ubeskrivelig fred over meg. Jeg fikk vite for meg selv, gjennom Den hellige ånds kraft, at Mormons bok er sann.5
Slik som det er lovet i Innledningen til Mormons bok, fikk jeg “ved [Den hellige ånds] kraft også … vite at Jesus Kristus er verdens Frelser, at Joseph Smith er Hans åpenbarer og profet i disse siste dager, og at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er Herrens rike som enda en gang er opprettet på jorden for å forberede Messias’ annet komme.”6 Denne kunnskapen, kombinert med senere vitner, forvandlet meg, akkurat slik den hadde gjort med mine foreldre.
Denne kunnskapen – at Jesus Kristus er Guds Sønn og at han ble korsfestet for verdens synder – er en åndelig gave.7 Denne gaven er ikke knyttet til et bestemt prestedømsembede eller et bestemt kjønn. Den er snarere tilgjengelig for alle som kvalifiserer seg til den. Vi blir ikke bedt om å ta med oss gaver i form av gull, røkelse og myrra til Frelseren for å kvalifisere oss til denne vakre åndelige gaven. Vi blir bedt om å gi av oss selv.8 Amaleki, en profet i Mormons bok, ba folket innstendig: “Og nå … vil jeg dere skal komme til Kristus, som er Israels Hellige, og ta del i hans frelse og hans forløsnings kraft. Ja, kom til ham, ofre hele deres sjel som et offer til ham … og så sant Herren lever, vil dere bli frelst.9
Etter hvert som jeg ble eldre, så jeg mine foreldre vise kjærlighet til og tjene andre. Jeg så dem holde pakter de hadde inngått med Gud. Jeg så dem flittig utføre hjemmelærerarbeid og være besøkende lærerinne, idet de gjorde sitt beste for å hjelpe dem de tjente. Jeg så dem delta i tempelordinanser og ta imot kall i Kirken. Og hvert år, på julaften, vitnet far med Simeon om Frelseren Jesus Kristus. I årenes løp ga far sin oppfordring om å “også få vite det” til svigerbarn og barnebarn.
Flere tiår etter min opplevelse som gutt med Mormons bok, ble jeg oppholdt som generalautoritet-sytti og fikk i oppdrag å tale på generalkonferansen i oktober. Søstrene mine sørget for at min 92 år gamle far kunne se konferansen – og spesielt talen min. Etter generalkonferansen dro jeg hjem til ham. Jeg spurte: “Pappa, så du på konferansen?” Han svarte: “Ja.” Jeg spurte: “Hørte du meg tale?” Han svarte: “Ja.” Med litt fortvilelse utbrøt jeg: “Vel, pappa, hva syntes du?” Han svarte: “Å, den var grei nok. Jeg ble nesten stolt.”
Etter et langt øyeblikk sa han: “Dale, jeg har noe jeg må fortelle deg.” Så innså jeg at mens jeg fisket etter en kompliment, var far opptatt av noe langt viktigere enn å gi meg ros. Han fortsatte: “I natt hadde jeg en drøm. Jeg drømte at jeg døde, og jeg så Frelseren. Han tok meg i armene sine og fortalte meg at mine synder var tilgitt. Og det føltes så godt.” Det var alt han sa høyt. Men ansiktsuttrykket hans sa mye mer. Han kjente Jesus Kristus. Han visste at barnet i Betlehem, som hadde “[gått] fram i visdom og alder og i velvilje hos Gud og mennesker,”10 var hans frelse, at Guds Sønn hadde vokst opp og sonet for hans synder. Og far visste det lenge før denne drømmen. Drømmen var ganske enkelt en mild barmhjertighet – en gave – fra en kjærlig himmelsk Fader til en gammel mann, som gikk bort to måneder senere. Av alle julegavene jeg noensinne har mottatt, verdsetter jeg aller mest vitnesbyrdets og troens gave som min far og mor viste.
Denne julen kan du be din himmelske Fader om den åndelige gaven å vite om verdens Frelser virkelig lever. Julehøytiden er en naturlig og vakker tid til å studere hans liv og anstrenge seg for å etterligne hans karakter og egenskaper. Når du gjør det, kan du vite at Jesus er Kristus, Guds Sønn, og at han sonet for dine synder. Denne kunnskapen er bedre og lengre varig enn noen gave Jultomtennoensinne kan gi deg, fordi den kan forvandle deg. Du vil lære at Frelseren elsker å gjenopprette det du ikke kan gjenopprette, helbrede sår du ikke kan helbrede, fikse det som har blitt ugjenkallelig knust, kompensere for enhver urett du har erfart og permanent lege til og med knuste hjerter.
Akkurat som min jordiske far, vet jeg at jeg ikke kan holde det lille Jesusbarnet i armene mine, men jeg vet, like godt som Simeon visste, at dette barnet var Guds Sønn, min Frelser og din Frelser, min Forløser og din Forløser. Han er virkelig, og han lever.” “Du kan også få vite det” I Jesu Kristi navn. Amen.