Juleandakter
Fredens gaver


14444:25

Fredens gaver

Jeg er takknemlig for å kunne delta i denne julefeiringen sammen med dere. Vår hensikt er å minnes vår Herre Jesus Kristus. Vårt håp er at både vi selv og våre kjære skal få del i julens sanne ånd. Denne ånd er preget av fred – ikke politisk fred, for Frelseren ble født i en tid hvor frykten og uroen var så stor at hans familie måtte flykte til Egypt. Ikke økonomisk fred, for han ble født i en stall og lagt i en beskjeden krybbe. Og ikke engang den fred som kommer når alle pakkene er pakket, trærne er pyntet og bordet er dekket, for denne freden er bare midlertidig. Julens fred er “Guds fred, som overgår all forstand”.1 Det er den fred som apostelen Paulus lovet ville “bevare [våre] hjerter og [våre] tanker i Kristus Jesus”.2 Og Paulus hadde rett. Den fred vi søker, finnes bare ved hjelp av og på grunn av Jesus Kristus.

Noen av oss bor i vakre og fredelige omgivelser, men opplever indre uro. Andre føler fred og fullkommen sinnsro midt i store personlige tap, tragedier og vedvarende prøvelser.

Til alle som har kommet inn i jordelivet, sa Frelseren: “I verden har dere trengsel.”3 Likevel ga han dette fantastiske løftet til sine disipler under sitt jordiske virke: “Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere.”4 Det er en trøst å vite at dette løftet om personlig fred fortsatt gjelder for alle hans disipler i pakten i dag.

Det er et løfte som ble gitt på selve natten da han ble født. Da himmelske sendebud varslet Frelserens fødsel, erklærte de: “Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden.5

På denne velsignede tiden av året søker vi – mer enn noensinne – fred gjennom Giveren av alle gaver. I kveld ønsker jeg å dele noen av de mange måtene vi kan styrke den fred vi opplever i julen, gjennom hele det kommende året og resten av vårt liv.

For det første: I likhet med englene som sang den natten han ble født, kan vi føle fred når vi feirer vår Frelser Jesus Kristus. Vi kan komme og prise ham.6

Julen er en fødselsdagsfeiring. Vi har alle med forundring sett på et nyfødt barn. Vi føler ydmykhet når vi ser miraklet med de bitte små trekkene og med hele livet foran seg. Vi føler ømhet. Vi føler takknemlighet. Vi føler fred. Og vi får en kjærlighet i vårt hjerte som gjør at vi ønsker å gi og være snille idet vi husker hvem sin fødsel vi feirer. I julen feirer vi en fødsel ulik alle andre. Jesu fødsel var forutsett av Guds profeter gjennom alle tider. Denne fødselen var oppfyllelsen av et løfte som ble gitt oss i åndeverdenen av en kjærlig himmelsk Fader. Det var den lovede Messias fødsel.

Ord kommer til min erindring og ned i mitt hjerte hver jul. Jeg kan høre i mitt sinn jublende stemmer fra et stort kor som synger: “For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste.”7

Første gang jeg kan huske å ha hørt disse ordene, var da jeg satt på balkongen i Salt Lake tabernakel. Et kor sang Händels musikk. Jeg husker at jeg følte noe i hjertet. Jeg var ung den gangen. Jeg er eldre nå, og jeg vet hva den følelsen var for noe. Det var Den hellige ånd, hvis veiledning jeg hadde blitt tilbudt da jeg var åtte år gammel. Ånden bekreftet for mitt hjerte at de ordene jeg hørte sunget den kvelden, var sanne.

Barnet som ble født i Betlehem for lenge siden, var og er Guds Sønn, Faderens enbårne. De som knelte for ham, kom for å tilbe Frelseren. Han var Guds Lam, sendt for å bryte dødens bånd ved sitt sonoffer. Han kom med makt til å bære våre sorger, slik at han kunne vite hvordan han kunne hjelpe oss. Han ble født for å sone for alle våre synder, slik bare han kunne:

…ble du oss til evig fred.

Derfor syng, min glade sjel:

Pris og lov Immanuel!

Med i englekoret stem:

Krist er født i Betlehem!8

Det jeg følte på balkongen i Tabernaklet den kvelden, var tro og håp. Jeg følte tro på at fordi “et barn er oss født”, kunne jeg ha håp om at døden ikke ville bli slutten. Jeg skulle stå opp fra de døde, og dødens brodd ville bli fjernet for alle vår himmelske Faders barn.

Men likevel følte jeg så mye mer. Jeg følte håp om at jeg på grunn av ham kunne følge og tjene ham, og slik bli født til et nytt liv i åndelighet. På grunn av den gave hans fødsel var, kunne mitt og alle menneskers hjerte bli forandret og bli som et lite barns – rent, ubesmittet og egnet til å komme tilbake til den Gud som ga oss en Frelser og viste oss veien tilbake til ham i hans himmelske hjem. Jeg følte takknemlighet og fred, og det samme kan vi alle, på grunn av Faderens og Sønnens gave.

For det annet: I likhet med hyrdene som så Jesusbarnet og “fortalte”9 det glade budskap om hans fødsel, kan vi undervise vår familie og andre vi er glad i, om fred. Vi gjør det best når vi åpner Skriftene for deres sinn og hjerte.

Da våre barn var små, laget familien et julespill med all tekst hentet fra Skriftene. Vi fremførte julespillet på julaften. Mange av dere har gjort noe lignende.

De tidlige utkastene til spillet vårt krevde et begrenset antall deltagere, som alle skulle spille roller fra Skriftene. Jeg var Josef, min hustru var Maria, og en dukke var Jesusbarnet. Det ble flere skuespillere etter hvert. Vi la til en liten skuespiller som fremstilte Jesusbarnet, og så kom hyrder – kledd i badekåper – for å tilbe ved krybben, og så kunne vi legge til konger som kom med juvelbelagte esker for å hedre den nyfødte kongen.

Etter noen år åpnet vi spillet med et barn som fremstilte lamanitten Samuel som sto for å vitne med profetisk kraft om den lovede Messias fremtidige fødsel. Med tiden tilføyde vi en vantro folkemengde væpnet med baller av aluminiumsfolie, som de kastet på Samuel der han sto foran dem. Hvert år, etter hvert som medlemmene av den sinte mobben ble sterkere og mer treffsikre, måtte vi minne dem på at Samuel ikke kunne bli truffet fordi han var Guds beskyttede tjener – og fordi vi innbød og feiret fred!

Vi trengte roller til de mindre barna, så vi la til sauer og lam som krabbet bak hyrdene frem til krybben.

Men så gikk tiden – slik den pleier. Skuespillerne vokste opp, og nå er vi tilbake til utgangspunktet. Jeg har sett disse Josefene, Mariaene, hyrdene, sauene, lammene og kongene gå videre til å undervise sine egne kjære om Frelseren og om den fred som hans fødsel muliggjør.

De ble velsignet med å lære, ved hjelp av rollene de spilte i julespillet, noe om Frelseren og hvorfor vi elsker ham. Jeg er takknemlig for at våre barn og deres barn så oss hedre Jesusbarnet, som ble født for å være det altomfattende offer, den uvurderlige fredens gave som vår himmelske Fader ga til alle sine barn.

For det tredje: I likhet med de vise menn, kan vi gi gaver i form av kjærlighet og fred som disipler av den oppstandne Herre.

Biskop Sellers i Rexburg, Idaho, gjorde det i årene etter at han ble kalt som biskop for lenge siden. Menighetens møtehus lå nær hovedveien som gikk gjennom den lille byen. Det var mye arbeidsledighet den gangen, og mange nødlidende mennesker flyttet fra sted til sted i håp om å finne en måte å livnære seg på. De kontaktet ofte en av Kirkens biskoper og ba om hjelp. Ofte sendte biskopene som ble kontaktet, dem hjem til biskop Sellers.

Det var en grunn til det. Familien Sellers tok imot fremmede i nød. Istedenfor at middagen bare var et familiemåltid, var det én eller to, og noen ganger flere fremmede ved bordet. Etter at gjestene hadde nytt det velsmakende måltidet søster Sellers hadde tilberedt, ga biskopen dem en jakke fra overskuddsmateriellet han hadde kjøpt av Forsvaret.

Med sin varme jakke og en pakke med enda et måltid tilberedt av søster Sellers, gikk de ut i vinterværet med et varmt hjerte. Bildene, lydene og følelsene fra denne dagen ble med dem der de gikk. Fordi den kaldeste tiden i Rexburg ofte var i julen, og på grunn av familiens tradisjon for veldedighet hele året, har barna i familien Sellers med seg et minne om å ha gjort det Frelseren ville ha gjort – og å ha gjort det for ham.

Dere og deres familie har utviklet deres egne juletradisjoner tilpasset deres egne omstendigheter, men de har trolig visse ting felles. De trekker hjerter til Frelseren. Og de inkluderer gode gjerninger som fortjener Frelserens anerkjennelse. Han sa:

“For jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var tørst, og dere gav meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg.

Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til meg.”10

Og han vil si: “Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg.”11

Engler, hyrder og vismenn søkte og fant fred ved sin tro på Jesus Kristus. Det samme vil dere. Frelserens fødsel er den gave som gjør det mulig for Faderen å gi oss “fred i denne verden og evig liv i den kommende verden”.12 Vi ropte av glede i åndeverdenen da vi hørte dette løftet. Fred og glede kommer igjen til oss når vi hører ordene bli sunget som erklærer at Guds kjærlige løfte ble oppfylt:

Fred og ro, himmelsk lys…

Eder født en Frelser på jord,

hist i Betlehems stad,

hist i Betlehems stad.”13

Jeg ber om at fred må komme og bli hos hver enkelt av oss når vi husker, elsker og tilber vår himmelske Fader ved å holde våre pakter med ham. Måtte vi alltid huske den tjeneste og vennlighet som Jesus Kristus viste under sitt jordiske virke, og bestemme oss for å gjøre det samme.

Jeg vitner om at Jesus er Kristus, Faderens elskede Sønn. Jeg vitner om at president Thomas S. Monson er Guds levende profet. Hans og Det første presidentskaps ønske er at dere denne julen og alltid må føle den glede, kjærlighet og fred som Frelseren lovet sine trofaste og lydige disipler. I Jesu Kristi navn. Amen.