Profetiske bekjentgjørelser om Kristi fødsel
Ved juletider feirer vi troende at Jesus Kristus, Gud den evige Faders enbårne Sønn, ble født. Som en del av denne Det første presidentskaps juleandakt som setter mønsteret for vår feiring, skal jeg tale om de profetiske bekjentgjørelsene om hans fødsel.
Ingen bekjentgjørelse var mer betydningsfull enn da engelen viste seg for Maria.
“Engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.
Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.
Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone,
og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme” (Lukas 1:30-33).
Guds Sønns jordiske fødsel, liv og død var nødvendig for vår himmelske Faders plan for “å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv” (Moses 1:39). Før jorden ble skapt, ble Jesus Kristus utvalgt til å oppleve jordelivet og være den Frelser som trengtes for å gjennomføre denne planen (se Moses 4:2). Far Adam ble befalt å ofre som “et bilde på Faderens Enbårnes offer, han som er full av nåde og sannhet. Derfor [ble han undervist] skal du gjøre alt hva du gjør i Sønnens navn, og du skal omvende deg og påkalle Gud i Sønnens navn for evig og alltid” (Moses 5:7-8).
I Moses leser vi også Guds forklaring på denne “frelsesplanen for alle mennesker ved min Enbårnes blod, han som skal komme i tidens midte” (Moses 6:62). Gud Faderen bød oss å omvende oss og bli døpt “i min Enbårne Sønns navn som er Jesus Kristus, han som er full av nåde og sannhet, det eneste navn som skal gis under himmelen hvorved frelse skal komme til menneskenes barn” (Moses 6:52).
Jesaja, en stor profet i Det gamle testamente, bekjentgjorde Messias kommende fødsel. “Herren selv skal gi dere et tegn,” erklærte han. “Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel” (Jesaja 7:14).
Jesaja erklærte også:
“For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste.
Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og over hans kongerike. Det skal bli gjort fast og holdt oppe ved rett og rettferdighet, fra nå av og til evig tid” (Jesaja 9:6-7).
Kristi fødsel ble også åpenbart til profeter i Mormons bok. Seks hundre år før Frelserens fødsel forkynte Lehi at Gud skulle oppreise blant jødene “en Messias, eller med andre ord, en verdens “Frelser” (1 Nephi 10:4).
Profeten Abinadi erklærte:
“Profeterte ikke Moses til dem om Messias som skulle komme, og at Gud skulle forløse sitt folk? Jo, og også alle profetene som har profetert helt siden verdens begynnelse – har de ikke sagt et eller annet om disse ting?
Har de ikke sagt at Gud selv skulle komme ned blant menneskenes barn og påta seg et menneskes skikkelse og gå frem i stor kraft på jorden?” (Mosiah 13:33-34).
Profeten Nephi skrev at en engel viste ham en jomfru i byen Nasaret og erklærte: “Se, jomfruen som du ser, er Guds Sønns mor i kjødet” (1 Nephi 11:18).
“Og det skjedde [skrev Nephi] at jeg så at hun ble ført bort i Ånden, og etter at hun hadde vært ført bort i Ånden en tid, talte engelen til meg og sa: Se!
Og jeg så og fikk se jomfruen igjen med et barn i sine armer.
Og engelen sa til meg: Se, Guds Lam, ja, han er Sønn av den evige Fader!” (1 Nephi 11:19-21; se også Alma 7:9-10).
Vi kjenner alle til den første bekjentgjørelsen etter Jesu fødsel. Det ligger stor betydning i den kjensgjerning at denne himmelske kunngjøringen ble gitt til en gruppe som vi blir fortalt var de laveste på rangstigen på den tiden.
“Det var noen hyrder der på stedet som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord.
Og se, en Herrens engel stod hos dem, og Herrens herlighet lyste om dem. Og de ble meget forferdet.
Men engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket.
I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids stad…
Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa:
Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag” (Lukas 2:8-11, 13-14).
Frelserens fødsel ble etterfulgt i løpet av noen dager av adskilte bekjentgjørelser til to svært hellige personer – tempelarbeidere som vi ville ha kalt dem i dag:
“Og se, det var en mann i Jerusalem som hette Simeon, en rettferdig og gudfryktig mann. Han ventet på Israels trøst, og Den Hellige Ånd var over ham.
Det var åpenbaret for ham av Den Hellige Ånd at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens Messias.
Han kom til templet, drevet av Ånden. Da foreldrene kom inn med barnet Jesus for å gjøre med ham som skikken var etter loven,
tok Simeon ham i armene sine og lovet Gud, og sa:
Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord,
for mine øyne har sett din frelse” (Lukas 2:25-30).
Den andre bekjentgjørelsen var til en hellig kvinne, også i templet. Anna, som Skriftene kaller “en profetinne… var kommet høyt opp i årene…
Deretter hadde hun levd som enke til en alder av åttifire år. Hun forlot aldri templet, men tjente Gud i faste og bønn dag og natt.
I samme stund stod også hun fram og lovpriste Gud, og hun talte om ham til alle dem som ventet på forløsning for Jerusalem” (Lukas 2:36-38).
Profetiene og bekjentgjørelsene jeg nettopp har sitert, forteller om Frelserens første komme. Vi forbereder oss nå til Herrens annet komme, en tid som de troende lengter etter, og som de ikke-troende frykter eller fornekter. Vi er befalt å “stå på hellige steder og [være] urokkelige inntil Herrens dag kommer, for se, den kommer hastig, sier Herren” (L&p 87:8). Disse “hellige steder” omfatter visselig templet og dets pakter når de trofast overholdes, et hjem hvor barn blir elsket og undervist, og våre forskjellige tjenesteområder som tildeles ved prestedømsmyndighet, herunder misjoner, templer og andre kall som trofast utføres i grener, menigheter og staver.
Når vi forbereder oss til hans annet komme, og når vi står på hellige steder, fortsetter vi å feire julen ikke bare som en tid med fest og høytid, men som en markering av Guds Sønns fødsel og en tid for å minnes hans læresetninger og den evige betydningen av hans forsoning. Jeg ber om at vi trofast må gjøre dette.
Jeg vitner om at disse ting er sanne, i hans navn hvis fødselsdag vi feirer, i Jesu Kristi navn. Amen.