Juleevangeliet i dets fylde
Julen vekker følelser av ømhet, glede og kjærlighet. Og som alle foreldre vil bekrefte, pleier lignende følelser å dukke opp for hvert barn som fødes. Kristi fødsel var naturligvis annerledes enn alle andre. Detaljene vi er så glad i – reisen til Betlehem, et overfylt herberge, en enkel krybbe, en ny stjerne og tjenende engler – gjør dette til tidenes fødselshistorie. Men historien om Frelserens fødsel er bare én av grunnene til at vi føler Ånden i julen. I julen feirer vi ikke bare hvordan Jesus kom til verden, men også at vi vet hvem han er – vår Herre og Frelser Jesus Kristus – og hvorfor han kom.
President Thomas S. Monson har sagt: “Fordi han kom til jorden… [kan] vi oppleve glede og lykke i vårt liv og fred hver dag hele året …Fordi han kom, har vår jordiske tilværelse mening.”1
Faderens førstefødte
Denne betydningen blir klarere når vi overveier fylden av juleevangeliet. President Gordon B. Hinckley forklarte: “Det ville ikke være noen jul hvis det ikke var noen påske. Jesusbarnet i Betlehem ville bare være som et hvilket som helst annet barn uten den forløsende Kristus i Getsemane og på Golgata, oppstandelsens triumferende kjensgjerning.”2
Jesu fødsel i Betlehem er ikke historiens begynnelse, og Golgata er ikke slutten. Skriftene lærer oss at han “i begynnelsen… [var] hos Gud”3 i det førjordiske råd i himmelen. Vi var også der, hvor vi kjente ham som Jehova, vår evige Faders førstefødte.4 Vi fikk vite at han skulle utføre den sentrale oppgaven som verdens skaper og forløser. Vi ropte av fryd da vi godtok vår Faders store plan for lykke.5 Selv om det var noen som gjorde opprør mot Guds plan, er vi blant dem som satte vår lit til Jesus Kristus. Vi godtok villig jordelivets farer fordi vi hadde tillit til at Jesus ville utføre Faderens vilje – så vi kunne bli frelst på grunn av ham.
Guds enbårne Sønns fødsel
Her på jorden er minnet om vårt tidligere liv dekket av et glemselens slør. Hensikten med å komme til jorden var å lære å vandre “i tro, ikke i beskuelse”.6
For å styrke denne troen, sendte Gud profeter som forutså og forutsa den lovede Messias komme. En av disse profetene var Nephi, som i et syn så et tre som var overmåte vakkert og hvitt. Da han ba om å få vite tolkningen av synet, ble han vist byen Nasaret og Maria, en jomfru som var vakrere og skjønnere enn alle andre jomfruer. Engelen som var sammen med Nephi, stilte så dette svært inntrengende spørsmålet: “Forstår du Guds nedlatenhet?” Med andre ord: “Forstår du hvorfor Gud selv skal komme til verden, hvorfor han vil stige ned under alt?” Nephis svar var litt nølende: “Jeg vet at han elsker sine barn, men jeg forstår ikke hva alle ting betyr.”
Engelen sa så: “Jomfruen som du ser, er Guds Sønns mor i kjødet.” Nephi så Maria med et barn i armene, og av glede ropte engelen: “Se, Guds Lam… Sønn av den evige Fader!” Plutselig ble betydningen av treet – og grunnen til at vi feirer Jesu Kristi fødsel – stadig klarere for Nephi. Han sa: “Det er Guds kjærlighet som utgytes i menneskenes barns hjerter. Derfor er den det mest ettertraktelsesverdige av alt.” “Ja,” tilføyde engelen, “og det som gir sjelen størst glede.”7
Endelig, nesten 600 år etter Nephis syn, kom den etterlengtede dagen som så lenge var blitt profetert om. Jesus gikk gjennom sløret og kom inn i verden som et hjelpeløst spedbarn, selv om ingen andre barn var som ham. Guds førstefødte Sønn i ånden ble hans enbårne Sønn i kjødet. Dette barnet, som ble født under de ringeste omstendigheter, skulle bære Guds evige families frelse på sine skuldre! Alle tiders “håp og frykt” møttes i sannhet i den lille byen Betlehem den natten.8
Men historien slutter naturligvis ikke der. Så mirakuløs som Frelserens fødsel enn var, skulle større mirakler snart følge.
Faderens hus
Vi vet svært lite om Jesu tidlige år. Men vi vet at han “gikk fram i visdom og alder og i velvilje hos Gud og mennesker”.9 Da han var 12 år, uttrykte han sitt ønske om å “være i [sin] Fars hus”.10 Dette innebar å tilkjennegi for verden Faderens “store og vidunderlige kjærlighet” til sine barn.11
“For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne… for at verden skulle bli frelst ved ham.”12
Han ønsket å “[gå] omkring og [gjøre] vel”.13 Det var et barmhjertighetsarbeid for å “helbrede de syke, oppreise de døde, få de lamme til å gå, de blinde til å se og de døve til å høre”.14
Han ønsket å åpne våre troens øyne, vekke våre åndelige evner og helbrede vår smerte, vår stolthet, vår sykdom og våre synder. Han ville “hjelpe [oss i våre] skrøpeligheter”. Og for å oppnå dette led Jesus villig smerte, avvisning, lidelser og fristelser av alle slag.15
Hans ønske var å hjelpe oss å oppfylle vår hensikt på jorden – så vi kunne “samles i himlen” og leve sammen med ham der.16 Det han og hans Fader ønsket – og ønsker – var “å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv”.17
Jesu Kristi forsoning
Til syvende og sist kulminerer fylden av juleevangeliet med de tre siste dagene av Frelserens liv. I denne avgjørende perioden gikk Frelseren fra Getsemane, til korset på Golgata, til graven i haven. Eldste Jeffrey R. Holland har sagt at dette øyeblikkets “innflytelse og virkning” ville “strekke seg tilbake… til tidenes begynnelse og fremover… i all evighet”.18
Med hver eneste menneskesjels fremtid på spill, kom Jesus til Getsemane praktisk talt alene. Der fulgte avhør, pisking og til slutt en uutholdelig død på korset. Med samme ydmykhet og lydighet som da han erklærte fra begynnelsen: “Her er jeg, send meg”19, sa han nå: “Far, i dine hender overgir jeg min ånd!”20
Jorden stønnet, hans venner sørget, og mørke dekket landet. Frelseren gikk inn i åndeverdenen, der “utallige av de rettferdige ånder var forsamlet” – rettferdige sjeler som var døde – og ventet på hans komme. I slående likhet med det som hadde skjedd i tidenes begynnelse, ropte Guds sønner og døtre av glede og bøyde seg ned for å tilbe sin befrier.21
Verdens lys sto opp fra de døde
Snart kom tiden da Frelseren skulle ta opp sitt fysiske legeme igjen, og fullføre sin seier over døden. Tidlig om morgenen en vårdag, den første dag i uken, kom Maria Magdalena til graven og fant den tom. Hun var den første som hørte hans røst og så hans elskede ansikt. Jesus viste seg senere for sine apostler, og ba dem se hans hender og føtter og røre ved ham og se22 at det virkelig var ham – at deres Forløser i sannhet levde igjen!
Dette er den store glede23 vi feirer i julen – ikke bare at Kristus ble født, men at han levde blant oss, ga sitt liv for oss, sto opp fra de døde og til slutt fullbyrdet den gjerning hans Fader hadde gitt ham å gjøre.24 Vi gleder oss fordi denne verdens forvirring og kaos kan dempes ved løftet som ble gitt oss fra begynnelsen – et løfte som ble oppfylt ved Jesu Kristi forsoning. Av denne grunn kan ikke juleevangeliet fortelles fullstendig uten historien om påsken. Det var Frelserens sonoffer som gjorde den stille natt i Betlehem hellig. Det var hans forløsningsgave som fikk oss til å rope av fryd i den førjordiske verden – denne gaven som helbreder vår sykdom, gir oss synet tilbake og tørker bort hver tåre.25
Det lys vi elsker i julen, utgår fra Verdens lys, Jesus Kristus. Historien vi verdsetter i julen, forteller om vår himmelske Faders plan for lykke, som Kristus gjorde mulig. Gaven som gjør julen hellig, er hans liv, som han ga for at vi kunne få evig liv. Måtte vi motta denne gaven og dele hans kjærlighet og hans evangelium med hele verden, spesielt i denne storartede tid av året. Det ber jeg om i Jesu Kristi hellige navn. Amen.