Innpakket i kjærlighet
“Den hellig’ ånd [hjelper] oss, han [vil] stå oss bi” (Barnas sangbok, 56).
Abby tappet med tærne på gulvet. Hun gledet seg sånn at hun hadde sommerfugler i magen. Hun var i en dåp. Og ikke en hvilken som helst dåp – det var hennes dåp! Abby, familien og vennene hennes hadde sunget en Primær-sang sammen, bedt og lyttet til bestemors tale. Nå gjensto bare bestefars tale før hun skulle blidøpt.
Bestefar gikk frem til talerstolen og blunket til henne. Han satte en stor pose på gulvet. “Abby, vi er veldig stolte av ditt valg om å bli døpt i dag”, sa han. “Dåp er en dag full av gaver. Du gir dine søsken eksemplets gave.” Han smilte til Abbys fire yngre søsken.
“Du gir også Gud løfter”, sa bestefar. “Og han gir deg løfter. Men det er en annen stor gave du får i dag.”
Bestefar bøyde seg og stakk hånden ned i posen. Han fant frem et mykt hvitt pledd og ga det til henne. “Dette er en gave fra meg og bestemor. Men det er også en påminnelse om Den hellige ånds gave som du vil motta i dag. Når du bruker dette pleddet, vil jeg at du skal tenke på hvordan Den hellige ånd føles. Den hellige ånd kan trøste deg som et mykt pledd. Den kan også veilede deg og fortelle deg hva som er rett.”
Abby trakk pleddet over skuldrene. Hun smilte til bestefar. Da han var ferdig med talen, la hun merke til hvordan pleddet føltes. Det var varmt. Det var behagelig. Det hjalp henne å føle seg trygg.
Endelig var tiden inne for at Abby skulle bli døpt. Hun gikk ned i det varme vannet i døpefonten og tok pappas hånd. Hun tittet på brødrene og søstrene sine og smilte til dem før hun lukket øynene.
Pappas stemme var høy, men rolig da han holdt dåpsbønnen på fransk. “Je te baptise au nom du Père, et du Fils, et du Saint-Esprit. Amen.”
Det varme vannet strømmet over Abby, og like raskt ble hun trukket opp igjen. Det var det. Hun var døpt!
Abby holdt godt rundt pappa og gikk opp av døpefonten. Hun tok av seg overallen og dro på seg kjolen. Da hun kom ut, ventet Maman (mamma) og vennene Isobel og Florence på henne. De hjalp til med å knytte sløyfen bak på kjolen og gre det våte håret hennes.
“Vi er så stolte av deg”, sa Maman.
Florence smilte til Abby i speilet. “Jeg elsker alltid å se dåp.”
“Du glemte dette på stolen din.” Isobel ga Abby det nye hvite pleddet hennes.
Abby holdt pleddet tett inntil seg mens mamma og vennene snakket og lo. Pleddet var varmt og beroligende, akkurat som bestefar hadde sagt. Men hun følte seg ikke bare varm på utsiden. Innvendig følte Abby seg også god og trygg. Hun visste i sitt hjerte at hun hadde tatt den rette avgjørelsen og at vår himmelske Fader var glad.
Denne varme, gode følelsen var omtrent som pleddet hennes. Det måtte være Den hellige ånd!
Abby smilte til seg selv i speilet. Hun gledet seg sånn til å bli bekreftet og motta Den hellige ånds gave slik at hun alltid kunne føle seg slik. Det ville bli den beste gaven noensinne.
Illustrasjoner: Maryn Roos