Den beste brevvennen noensinne
Artikkelforfatteren bor i West Midlands i England.
Jane ville ikke være brevvenner. Hun ville bare at mamma skulle komme hjem.
Kjære mamma, skrev Jane.
Hun tenkte litt og trommet med pennen på bordet. Hun så på kjøleskapet, der det nyeste bildet av henne og mamma hang. Begge hadde samme hake, samme mørke hår og samme brede smil.
Hva kunne hun si? Jane ønsket å høres glad og sterk ut for mamma, men hun kom ikke på noe. Hjertet verket sånn at det var vanskelig å skrive noe som helst.
Jane, pappa og søsknene hadde kommet hjem etter å ha besøkt mamma for to uker siden. Mamma satt i fengsel og de måtte kjøre i nesten en hel dag for å besøke henne. På grunn av den lange kjøreturen fikk de ikke se henne så ofte. Mamma hadde sittet i fengsel i over et år, og de hadde bare sett henne to ganger.
Denne gangen da Jane besøkte henne, hadde mamma foreslått at de kunne bli brevvenner. Men Jane ville ikke være brevvenner. Hun ville bare at mamma skulle komme hjem.
Mammas første brev til Jane hadde kommet i går, skrevet med pen håndskrift. Nederst hadde hun tegnet at de to hadde fest sammen når hun kom hjem.
Jane skrev noen linjer, for så å krølle sammen papiret. Hun la hodet på bordet og presset øynene sammen for å prøve å holde tårene tilbake.
Pappa kom inn med dagligvarene. “Går det bra med deg, Jane?”
Jane trakk på skuldrene.
Pappa satte seg ned og la armene rundt henne. Jane lente seg mot brystet hans.
“Hvor mye lenger?” spurte hun.
“Til hva?”
“Hvor lenge er det til mamma kan komme hjem?”
Pappa var stille lenge. Så sa han: “Det blir nok minst tre år til, Jane.”
Jane trodde hjertet skulle eksplodere. Tre år! Det siste året hadde vært så langt og vanskelig. Hvordan kunne hun leve i tre år til uten mamma?
“Hver eneste dag skulle jeg ønske at moren din var her,” sa pappa. “Det er veldig vanskelig når hun er borte, ikke sant?”
Jane nikket.
“Det er greit å være lei seg,” sa pappa. “Noen ganger hjelper det meg å minne meg selv på det jeg er takknemlig for.”
Jane snufset litt. “Som hva?”
Pappa smilte. “Som at vi får ringe mamma hver uke. Og vi kan sende henne det hun trenger – og brev.” Pappa klappet på brevpapiret på bordet. “Og …?”
“Og …” Jane tenkte på det. “Jeg har mange lærere og venner jeg kan snakke med. Og Ashleys mor tok meg med på en morsdagsaktivitet. Og jeg har lært å bli en bedre venn og hjelpe andre.”
“Ja, det har du,” sa pappa. “Hva om vi holder en bønn, og så kan du fortsette å tenke på hva du ønsker å skrive?”
Jane foldet armene. Hun takket vår himmelske Fader for at hun hadde fått besøke mamma og at de hadde kommet trygt hjem. Så ba hun ham hjelpe henne å vite hva hun skulle skrive.
Hun satt ved bordet og tenkte og tenkte. Så begynte hun å skrive noe hun ikke forventet: en liste over ting hun var takknemlig for. Hun nevnte alt det hun hadde snakket med pappa om, og mer, som søsknene hennes og nabolaget.
Da hun var ferdig, laget Jane en tegning av henne og mamma som spilte brettspill sammen. Hjertet verket fortsatt litt, men hun hadde én ting å se frem til – de neste tre årene ville hun være den beste brevvennen noensinne!
Illustrasjoner: Alyssa Tallent