Akkurat slik hun hadde forestilt seg det
Denne historien fant sted i Kyiv i Ukraina.
Kvitka gledet seg til å bli døpt, men hun var lei seg for at det ikke kunne komme flere.
“Stå som Guds vitner til alle tider og i alle ting og på alle steder” (Mosiah 18:9).
I dag var det Kvitkas dåpsdag. Hun hadde tenkt lenge på denne dagen. Hun hadde forestilt seg alt sammen. At hun skulle være kledd i en spesiell, hvit kjole. At Tato (pappa) skulle døpe henne. Og at alle vennene og familiemedlemmene hennes skulle være der og smile stolt.
Men dagen skulle bli litt annerledes enn det Kvitka hadde forestilt seg.
Noe av det var likt. Hun hadde på seg en spesiell, hvit kjole, akkurat slik hun hadde forestilt seg det. Babusya (bestemor) hadde sydd denne kjolen til mamma da hun ble døpt som ung. Og nå var det Kvitkas tur.
Tato skulle døpe henne. Akkurat slik hun hadde forestilt seg det. Kvitka så ham dyppe hånden i vannet i fonten.
“Godt og varmt”, sa han. Han smilte til Kvitka. Hun smilte tilbake. Så kikket hun på stolene hun hadde hjulpet Tato med å sette frem.
Det var ikke mange. Det var den største forskjellen. Kvitka hadde alltid forestilt seg at det ville være mange i dåpen hennes. Men det var bare noen få.
Helt siden covid-19 hadde begynt å gjøre folk syke, var det mye som hadde vært annerledes. Hun og lillebroren Vlas hadde skole hjemme. De hadde munnbind på seg når de forlot leiligheten. Og ingen møttes i store grupper. Ingen steder. Kvitka ønsket å hjelpe til med å holde folk trygge, men noen ganger var det vanskelig.
Som når du ikke kunne invitere alle til dåpen din.
“Kvitka! Du ser nydelig ut!”
Kvitka så opp og fikk øye på Babusya som kom inn døren.
“Hei, Babusya!” Kvitka hoppet ned fra stolen og løp bort til henne.
“Du ser akkurat ut som moren din gjorde”, sa Babusya. Hun rørte ved de hvite blomstene i Kvitkas hår. De passet til blondeblomstene på kjolen. Kvitka likte blomster. Navnet hennes betydde “blomst” på ukrainsk.
“Gleder du deg til å bli døpt?” spurte Babusya.
“Ja”, svarte Kvitka. “Men det er ingen her.”
“Ingen!” sa Babusya. Hun så seg rundt. “Men jeg ser mamma, Tato, Vlas og lille Melania. Og der er biskopen. Og til og med to misjonærer. Det er ikke ingen.”
Kvitka trakk på skuldrene. Men ingen av vennene mine er her.”
“Det må være trist”, sa Babusya. “Men vi har to overraskelsesgjester.”
Kvitka kviknet til. “Hvem?”
“Tante Pavlina”, sa Babusya. “Og kusinen din, Emma!”
“Er det sant?” spurte Kvitka ivrig.
Babusya smilte. “Vil du gjøre meg en tjeneste når de kommer?”
Kvitka nikket. “Hva da?”
“Når du blir døpt, lover du blant annet å stå som et vitne om Jesus Kristus. Vet du hva det betyr?”
Kvitka visste det. Familien hennes hadde studert dåpspaktene i flere uker!
“Det betyr å være misjonær!”
“Veldig bra”, sa Babusya. “Tanten og kusinen din har aldri vært i en av Kirkens bygninger før. Vil du være misjonær og være med og gi dem en omvisning?”
“Ja!” sa Kvitka.
Da tante Pavlina og Emma kom, gjorde Kvitka og Babusya nettopp det. De viste dem Primær-rommet, klasserommet hennes og kirkesalen. Så kom de til døpefonten. Kvitka fortalte dem at hun ønsket å bli døpt for å følge Jesus Kristus. Hun fikk en lys og betryggende følelse mens hun snakket. Tante Pavlina og Emma smilte til henne. Hun håpet de følte det samme.
Snart skulle dåpen finne sted. Kvitka holdt pusten mens Tato dyppet henne helt under vann – akkurat slik hun hadde forestilt seg det. Det var kanskje bare noen få som så på, men de smilte akkurat slik hun hadde forestilt seg det. Hun var sikker på at vår himmelske Fader og Jesus Kristus også smilte ned til henne. Det var lett å forestille seg.
Illustrasjoner: Stephanie Dehennin