Nye amigos
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.
Brigit kunne ikke spansk. Hvordan skulle hun møte noen?
“Jeg var fremmed, og dere tok imot meg” (Matteus 25:35).
Brigit stirret ut av bilvinduet mens familien kjørte gjennom de trange gatene i Caracas i Venezuela. Det var fargerike hus og store, grønne fjell. Det var et vakkert sted. Mamma og pappa sa at det ville bli et nytt eventyr å bo her.
Men Brigit var likevel bekymret. I dag var det første gang de skulle gå i kirken i det nye landet.
Mamma snudde seg mot Brigit. “Går det bra med deg, vennen min?” spurte hun. “Det ser ikke ut som du føler deg så bra.”
Brigit vred seg i hendene. “Jeg er redd. Jeg kan ikke snakke spansk. Hvordan kan jeg få venner?”
Mor strakte seg over for å holde Brigit i hånden. “Jeg vet at du er bekymret. Men det ordner seg. Pust dypt noen ganger.”
Brigit så ned på hendene sine. De føltes kalde, selv om det var varmt ute. Hjertet slo fortere, og magen føltes underlig da bilen kjørte inn på kirkens parkeringsplass. Hvordan ville det være i kirken? Ville hun forstå noe som helst?
Da Brigit kom inn i møtehuset, følte hun seg som en fremmed. Hun så rundt på de andre familiene, som alle sammen snakket spansk. Så fikk hun øye på to jenter som så ut til å være omtrent på hennes alder.
Så snart jentene fikk øye på Brigit, skyndte de seg bort til henne. De snakket fort med glade stemmer og store smil.
Men hun kunne ikke forstå noe av det de sa. Vil de gå når de finner ut at jeg ikke snakker spansk? tenkte hun.
Brigit trakk pusten dypt. “No hablo español”, sa hun og ristet på hodet. “Jeg snakker ikke spansk.” Hun begynte å få tårer i øynene.
Jentene trakk bare på skuldrene og smilte enda bredere. Én jente pekte på seg selv og sa: “Dayana.” Så pekte hun på den andre jenta og sa: “Andrea.”
Brigits bekymringer begynte å smelte bort. Hun smilte til jentene og pekte på seg selv. “Brigit.”
Dayana og Andrea satte seg ved siden av Brigit. De lærte henne å si “Skriftene” og noen andre ord på spansk. Da nadverdsmøtet begynte, følte Brigit seg varm og fredelig innvendig.
Etter Primær satt Brigit og de nye vennene hennes i gresset utenfor kirken mens foreldrene snakket sammen. Dayana og Andrea lærte Brigit noen flere spanske ord. Så pekte Dayana på et tre og spurte: “¿Inglés?”
Brigit smilte og pekte også. “Tre”, sa hun. Hun strålte og pekte på andre ting og sa ordene på engelsk. Dayana og Andrea gjentok de engelske ordene. Så lærte de Brigit å si dem på spansk. Brigit lærte alle slags nyttige ord, som libro (bok), casa (hus) og coche (bil). Det beste av alt var at de lærte henne å si amigos (venner).
Snart var det på tide å dra hjem. Brigit vinket farvel til Dayana og Andrea.
“Hvordan var din første dag i kirken i Venezuela?” spurte pappa.
Brigit smilte. “Den var fantastisk! Jeg fikk noen venner. Og de lærer meg spansk!”
“Så flott! Jeg er så glad for at du hadde en god dag.”
Brigit tenkte på hvordan Dayana og Andrea hadde ønsket henne velkommen. Hun følte seg ikke som en fremmed lenger. Hun visste at vår himmelske Fader hjalp henne å få venner. Og hun gledet seg sånn til å se hva resten av tiden i Caracas ville bringe!
Illustrasjoner: Julia Castaño