Min side, din side
“Se, hvor godt og hvor vakkert det er at [søstre] også bor sammen!” (Salmene 133:1).
“Megan! Skoene dine er på min side av rommet!” sa Mia fornærmet.
“Skriftene dine er på min side”, sa Megan.
Mamma stakk hodet inn i rommet. “Jenter, jeg hører ikke mye rydding her inne. Dere kan ikke gå til parken før rommet er ryddig.”
“Men dette er Megans rot!” sa Mia. “Det er urettferdig at jeg må rydde det opp.”
“Det er ikke bare mitt!” sa Megan.
“Å. Mia la armene i kors. “Jeg skulle ønske jeg hadde mitt eget rom. Hvorfor må jeg dele med Megan? Michael har et helt for seg selv!”
Mamma sukket. “Du vet at vi ikke har flere rom. Michael er eldre. Derfor får han sitt eget.”
“Få henne i det minste til å holde tingene sine vekk fra min side.” Mia tegnet en innbilt linje med fingeren midt i rommet. “Ser du? Det er din side, Megan. Dette er min side.”
“Hm”, sa mamma. “Kanskje vi kan henge opp et forheng for å dele rommet. Ville det hjelpe dere å komme overens?”
Mia gliste. “Ja!”
Dagen etter sydde mamma litt stoff til et forheng. Det var lilla med rutet mønster på. Hun sydde til og med på et bånd med dinglende perler nederst. Senere hjalp Mia og Megan pappa å henge opp forhenget med en streng. Den gikk over hele rommet.
Mia klappet i hendene av begeistring. “Endelig! Det er som å ha mitt eget rom!”
Hun fant frem fargeblyantene for å fargelegge et bilde. Men etter noen minutter kjedet hun seg. Hun lurte på hva Megan gjorde på den andre siden av forhenget. De farget vanligvis sammen. Det føltes litt ensomt å gjøre det alene.
Den kvelden knelte Mia ned for å holde kveldsbønn. Hun takket vår himmelske Fader for hjemmet og familien. Det gjorde henne litt trist. Hun likte å ha sin egen plass, men hun savnet å leke med Megan.
Mia la seg. Men hun fikk ikke sove. Hun snudde seg over på siden. Hun kunne se Megans hode gjennom det lille mellomrommet mellom forhenget og veggen.
“Megan?” hvisket hun. “Er du våken?”
“Ja”, hvisket Megan tilbake.
“Hva med å lage en liten postkasse?” spurte Mia. “Hvor vi kan legge lapper til hverandre.”
“God idé”, sa Megan. “Kan vi gjøre det i morgen?”
“Selvfølgelig.” Mia lukket øynene med et smil. “God natt, Megan.”
“God natt, Mia.”
Dagen etter fant Mia en liten eske. Hun satte den mellom begge sidene av rommet. Så skrev hun en lapp og la den oppi: Megan, vil du leke med kosedyrene mine? Vennlig hilsen, Mia.
Megan tok lappen og leste den. “Gjerne!”
Hele uken la Mia og Megan lapper til hverandre i postkassen. Og de lekte med hverandre hver dag. Noen ganger lekte de på Mias side. Noen ganger lekte de på Megans side. Men de hadde det alltid gøy sammen.
“Du”, sa Mia til Megan en dag: “Jeg vet ikke om vi trenger dette forhenget likevel.”
“Enig”, svarte Megan. “Det er liksom litt i veien.”
Pappa hjalp dem å ta ned forhenget.
“Jeg er glad dere har lært å komme overens”, sa han.
Mia smilte til Megan. “Jeg også.”
Illustrasjon: Katherine Blackmore