“Tilskyndelser på en parkbenk”, Til styrke for ungdom, feb. 2021, 20–21.
Tilskyndelser på en parkbenk
Kvinnen på benken visste det ikke ennå, men hun trengte å snakke med oss.
Illustrasjon: Bethany Stancliffe
Det var nok en kald og regnfull dag for min ledsager og meg da vi gikk i gatene i den lille kystbyen Los Vilos i Chile. Det hadde vært noen vanskelige uker for oss – vi hadde ingen å undervise, og strevde med å finne noen som ønsket å lytte til budskapet vårt. Jeg ble ganske motløs, og jeg følte at vi ikke hadde særlig stor fremgang fordi vi ikke underviste så mange leksjoner.
Min ledsager og jeg var ute og gikk den kvelden, og jeg så bort og fikk øye på en kvinne som gråt på en parkbenk. Jeg visste bare at vi måtte snakke med henne. Jeg så på ledsageren min og ga tegn til at vi skulle gå bort til kvinnen. Da vi gjorde det, følte jeg at hun virkelig trengte å høre noe fra oss, men jeg kom ikke på hva. Jeg visste bare at det var viktig at vi snakket med henne.
Da hun så oss, sa hun: “Gå vekk. Jeg vil ikke snakke med noen.”
Jeg prøvde å fortelle henne hvem vi var og at vi bare ville hjelpe, men hun ville ikke høre. Hun ba oss igjen om å gå. Jeg prøvde å komme på hva vi kunne si, men det sto helt stille. Vi gikk vår vei.
Vi var bare fire skritt unna da jeg igjen fikk en følelse av at vi måtte snakke med henne. Jeg snudde meg mot ledsageren min og sa: “Vi må gå tilbake.”
Vi gikk tilbake, og nøyaktig det samme skjedde, men denne gangen var hun mer opprørt. “Jeg trenger å være alene. Gå vekk.”
Igjen kom jeg ikke på noe viktig å si til henne. Jeg kunne se at hun hadde en veldig vanskelig dag, men jeg visste ikke hva hun trengte å høre. Så jeg sukket, og igjen gikk vi vår vei.
Vi var litt lenger unna da jeg fikk følelsen igjen: Gå og snakk med henne.
“Jeg liker ikke å si dette, Hermana”, sa jeg, “men vi må virkelig gå tilbake og snakke med den damen.”
Ledsageren min foreslo at vi ikke skulle gjøre det, ettersom kvinnen tydeligvis ikke var særlig tilfreds med vårt nærvær.
Ærlig talt var jeg enig med henne og var litt bekymret for å gå tilbake og irritere kvinnen, som tydeligvis hadde det vanskelig. Men i stedet sa jeg: “Nei, jeg føler virkelig at vi må. Hun vet det ikke ennå, men hun trenger å snakke med oss.”
Vi gikk forsiktig tilbake til kvinnen på benken, som fremdeles gråt. Før vi kom til henne, holdt jeg en liten bønn. “Himmelske Fader”, tenkte jeg, “vær så snill å hjelpe meg å vite hva denne kvinnen trenger å høre.”
Så snart vi kom til henne, sa jeg: “Beklager å forstyrre deg igjen, men jeg vil bare fortelle deg at du er et av Guds barn. Han ønsker virkelig at du skal vite at han er glad i deg. For det er han. Og vi snakker gjerne mer med deg, men hvis du absolutt ikke vil at vi skal gjøre det, er det greit. Jeg ville bare at du skulle vite det.”
Hun så opp på oss med et mye roligere uttrykk. Hun sa: “Dere får vel sette dere ned, da.”
Hun het Veronica. Hun åpnet seg og fortalte oss hva som foregikk i livet hennes. Hun hadde store familieproblemer og hadde fått dårlige nyheter om jobben sin. Hun hadde følt seg svært hjelpeløs og alene.
Vi delte et skriftsted fra Mormons bok med henne og spurte om hun ønsket å høre mer om evangeliet. Hun avslo høflig, men takket oss for vårt budskap og for at vi insisterte på å snakke med henne. Før vi dro, ba vi sammen med henne på den lille parkbenken, og vi ba om at hun og familien ville bli velsignet og veiledet.
Vi så aldri Veronica igjen, men denne opplevelsen lærte meg at selv om vi kanskje ikke ser noen bli døpt, er det å uttrykke kjærlighet til noen en viktig form for misjonærarbeid. Selv de minste handlinger kan ha stor innflytelse, så når vi mottar en tilskyndelse – selv om det virker litt skremmende eller vi ikke vet hvorfor – er det viktig at vi følger den. For vår himmelske Fader vet hva hans barn trenger. Selv om det beste vi får til ganske enkelt er å dele Guds kjærlighet med noen, er det likevel en suksess.