Sikre grunnvoller

Det er verdt det

Illustrasjoner: Michela Buttignol

Jeg har Seminar kl. 06.00, før skolen. Jeg våkner veldig tidlig for å få tid til å spise frokost, holde familiebønn og gå til kirken. Men jo mer jeg går på Seminar, desto tydeligere ser jeg at det er verdt det å våkne tidlig!

Lærerne er virkelig gode og underviser alltid med Ånden. De er kloke og vet så mye om evangeliet, noe som gjorde at jeg gledet meg til å gå og lære mer.

Å gå på Seminar hver morgen hjalp meg å være modig nok til å dele evangeliet med to klassekamerater og hjalp meg å forklare Skriftene. Seminar hjalp meg også å være modig nok til å forsvare min tro. Jeg hørte på radioen en morgen, og en mann sa at Joseph Smith var en løgner. Jeg ble virkelig frustrert over dette fordi jeg hadde fått et sterkt vitnesbyrd om Joseph Smith på Seminar og visste at det mannen sa, ikke var sant.

Jeg fortalte Seminar-læreren min om det, og han foreslo at jeg skulle skrive brev til mannen og bære vitnesbyrd om Joseph Smith. Jeg skrev brevet og bar vitnesbyrd om Joseph Smith og Kirken. Det hjalp meg å roe meg ned og ikke bli så frustrert. Han svarte aldri, men jeg følte en bekreftelse på mitt vitnesbyrd mens jeg skrev. Det gjorde meg virkelig takknemlig for at jeg hadde fått et så sterkt vitnesbyrd om profeten og evangeliet på Seminar.

Raquel B., Argentina

Tjeneste i Søndagsskolen

Jeg er diakon. Mor og far har lært meg at jeg skal være et forbilde for vennene mine fordi jeg har prestedømmet og fordi jeg representerer vår himmelske Fader og Jesus Kristus. Det hjelper meg virkelig å velge det rette og se etter anledninger til å tjene andre. Jeg vet at hvis jeg gjør gode ting, vil vennene mine se hva jeg gjør og kanskje ønske å gjøre gode ting også.

Etter Søndagsskolen for en stund siden var jeg i gangen da jeg så en lærer som trengte hjelp med noen stoler. Hun skulle sette dem opp utenfor bygningen til en aktivitet. Hun ba meg ikke om hjelp, men jeg så at hun trengte hjelp. Det var mange stoler, og hun var helt alene. Så jeg tok mesteparten av stolene ut og satte dem opp for henne.

Etterpå sa læreren: “Takk for hjelpen.” Det var ikke noe problem for meg siden det ikke tok lang tid, men hun var veldig takknemlig, og det føltes godt. Senere fortalte læreren mor hva jeg hadde gjort. Mor sa at jeg hadde gjort noe godt og at jeg skulle fortsette å se etter anledninger til å tjene andre, for det er noe Kristus ville gjort.

Jeg var glad og takknemlig for at jeg hadde utført tjeneste. Det føltes godt, og det fikk meg til å ønske å utføre tjeneste oftere.

Emiliano H., Texas i USA

Takknemlighetslommelykten

Da jeg begynte på videregående skole, virket det som om alt ble mye vanskeligere for meg. Jeg var misunnelig på andres talenter, på folk som virket kulere enn meg, på muligheter som andre fikk, men ikke jeg. Jeg ønsket meg alltid noe jeg ikke hadde.

Jeg snakket med mor og far om det. De minnet meg på at min himmelske Fader allerede har gitt meg alt jeg trenger, men at han kanskje ikke vil gi meg alt jeg ønsker. Mor og far hjalp meg å innse at når man forstår at ingenting man virkelig trenger, mangler, kan man finne fred.

Jeg leste nylig en bok som sammenligner takknemlighet med en lommelykt. Hvis du går ut om natten der det ikke er lys, vil du bare se mørke. Men hvis du går ut med en lommelykt og lyser på det som er rundt deg, kan du se alt som er der.

Takknemlighet er som det lyset. Når det skinner, lyser det opp det som allerede er der. Men siden du nå kan se det, setter du større pris på det.

Det fine med takknemlighetslommelykten er at du kan bruke den dag eller natt, uansett hvor du er eller hvilke omstendigheter du er i. Alt du trenger å gjøre er å slå den på.

Ethan B., Utah i USA