“Var jeg verdig?” Til styrke for ungdom, juli 2021, 22–23.
Var jeg verdig?
Jeg hadde vært et offer for overgrep så lenge jeg kunne huske. Påvirket dette hvordan Herren så meg?
Illustrasjon: Trent Gudmundsen
På overflaten var barndommen min veldig normal.
Vi gikk i kirken og var tilstede på alle våre møter og aktiviteter. Jeg gikk på skolen og lekte med vennene mine. Som tenåring gjorde jeg alt som normale tenåringer gjør. Jeg var sammen med vennene mine og sang i kor og spilte teater. Jeg gikk på skoleball. Men det var en svært mørk hemmelighet under det glade, normale utseendet.
Siden jeg var omkring to år gammel, hadde jeg vært et offer for seksuelle overgrep av mine to eldre brødre. De misbrukte også mine søstre. Vi var for små til å forstå hva som foregikk, men etter hvert som jeg ble eldre, begynte jeg å forstå litt. Jeg følte meg mørk og skitten når jeg var i nærheten av brødrene mine.
Min forvirring vokste
Etter å ha vært tilstede i en klasse i Unge kvinner der de underviste om moral, forsto jeg betydningen av dyd og kyskhet. Jeg lyttet til at mine ledere tryglet meg og de andre i klassen om å holde seg moralsk ren.
Jeg undret: “Hvordan kan jeg være moralsk ren?” Så langt tilbake som jeg kunne huske hadde jeg vært et offer for seksuelle overgrep. Jeg kunne ikke la være å undres på hva Herren syntes om meg. Var jeg en dydig ung kvinne? Var jeg verdig til å gå ut med de rettskafne unge mennene i menigheten eller på skolen? Gjorde overgrepene jeg hadde vært utsatt for meg uverdig til tempelekteskap?
Jeg tenkte mye på det. Det ga ingen mening for meg at jeg ville bli betraktet som umoralsk da det som skjedde med meg, ikke var mitt valg. Hvorfor skulle jeg ikke kunne føle med dydig? Var jeg uverdig til Herrens kjærlighet? Trengte jeg å omvende meg?
Jeg prøvde bare å glemme
Jeg forsto virkelig ikke. Jeg følte at jeg ikke hadde noen skyld, men på samme tid følte jeg meg skitten og nedverdiget og fullstendig ydmyket. Jeg fant ikke mot til å fortelle det til mine foreldre eller til noen andre. Jeg prøvde flere ganger, men det var for pinlig og jeg visste ikke hvordan jeg skulle si det. Jeg prøvde bare å glemme at det skjedde.
Da jeg var 15 år gammel, fant mine yngre søstre det motet jeg manglet. De snakket med en rådgiver på skolen. Kort tid etterpå ble en av mine brødre arrestert og dømt til tre års fengsel. Men i mange år etterpå led jeg av den samme frykten for at jeg ikke var dydig eller verdig.
Jeg fant mot til å få hjelp
Til slutt fikk jeg en dag mot til å gå til biskopen. Han forklarte at Herren ikke holder meg ansvarlig for de seksuelle handlinger som ble tvunget på meg som barn og ung kvinne. Han forsikret meg om at det ikke var min feil i det hele tatt. Jeg sto skyldfri foran Herren. Jeg var fortsatt dydig!
Med noe rådgivning fra fagfolk og hjelp fra min biskop, har jeg klart å legge overgrep – og smerten og lidelsen det forårsaket – bak meg. Nå har jeg virkelig et lykkelig og normalt liv. Jeg giftet meg i tempelet med en rettferdig mann, og vi oppfostrer familien vår med glede.
Noen ganger vil fortiden forstyrre tankene mine, og jeg kan huske de kvaler jeg led da jeg grunnet på min verdighet.
Jeg undrer meg over hvor mange andre unge der ute som er i en situasjon som den jeg var i, der de føler skam og føler seg ydmyket, og undrer på om de er dydige og hvor de passer inn i Guds plan.
Til disse unge vil jeg si: Herren elsker dere.
Hans hjerte verker for dere.
Han vet at dere ikke har noen skyld.
Han vet at dere virkelig er dydige.
Han vil hjelpe dere å finne motet og styrken til å leve livet med glede.