“Psykisk sykdom: Du kan hjelpe”, Til styrke for ungdom, aug. 2021, 2–5.
Psykisk sykdom: Du kan hjelpe
Det er sannsynlig at du kjenner noen som opplever en psykisk sykdom. Her forteller tre personer hva andre gjorde for å hjelpe dem gjennom det.
Illustrasjoner: Yukai Du
Vi har alle hatt dårlige dager – og noen er virkelig dårlige. Tenk deg at du føler at de dårlige dagene dine stadig gjentar seg, og uansett hva du gjør, kan du ikke bli kvitt en “mørk sky” av vonde følelser som omgir deg.
Det kan føles slik å takle en psykisk sykdom. Og ifølge ett anslag forventes hver fjerde person i verden å oppleve en psykisk sykdom på et eller annet tidspunkt i livet.1
Det betyr at du eller noen du kjenner, kan oppleve det også.
Å oppleve en psykisk sykdom betyr ikke at det er noe galt med deg. Psykiske sykdommer skulle snarere betraktes som andre helsetilstander. Og når noen opplever det, kan det være svært vanskelig. Faktisk kan en psykisk sykdom føles isolerende, noe som kan hindre folk i å søke hjelp. Dette kan føre til mangel på kommunikasjon og forbindelser, og til slutt til tap av relasjoner. Og det gjør alt vanskeligere for dem som lider, og for venner og familie som ønsker å hjelpe.
Her er personlige erfaringer med psykiske sykdommer fra tre forskjellige personer. De forteller hva de gjorde og hva andre gjorde for å hjelpe dem gjennom det. Selv om ikke to menneskers opplevelser vil være helt like, kan disse historiene gi litt inspirasjon og veiledning.
Humørforstyrrelser (depresjon/bipolar)
Hva følte du da du opplevde det?
“Jeg har varierende nivåer av depresjon, og når jeg virkelig føler meg nedfor, ønsker jeg ikke å gjøre noe som helst. Noen ganger sitter jeg bare i sofaen og ser på TV, men jeg ser egentlig ikke på det – jeg bare stirrer. Til syvende og sist får jeg en følelse av at folk ikke ønsker å gjøre noe sammen med meg, og jeg mener virkelig at ingen bør gjøre noe sammen med meg når jeg er i den tilstanden. Jeg har bare ingen motivasjon. Jeg trodde aldri jeg var deprimert eller at det påvirket meg i den grad det gjorde før jeg fikk hjelp.”
Hva hjalp deg?
“Stadige forsøk på å få kontakt med meg hjelper. Jeg opplever at det hjelper å ha noen som er villig til å lytte. De trenger ikke nødvendigvis engang å forstå hva som blir sagt, men det er fint å ha noen til å bekrefte min frustrasjon eller mine tanker.
Å prøve å komme meg ut av mitt ‘dystre’ humør hadde mye å gjøre med å bestemme meg for å gjøre det. Jeg måtte bestemme meg for om jeg ønsket å hjelpe meg selv eller holde meg nede. Medisinene hjalp, men det hjelper også å komme seg ut av huset og være sammen med folk – til og med å gå på treningsstudioet kan bidra til å endre humøret. Det vanskeligste var å innse at jeg hadde en tilstand og å innrømme det for en annen.”
Angst
Hva følte du da du opplevde det?
“Angsten fikk meg til å føle at hjernen gikk i 100 kilometer i timen og at jeg ikke fikk til noe. Jeg følte meg veldig uorganisert og følte at jeg ikke fikk tatt tak livet og dagens oppgaver. Jeg følte meg veldig alene og som om ingen visste hva jeg gjennomgikk. Det vanskeligste for meg var det konstante behovet for å sammenligne meg med andre. Jeg benektet lenge at jeg hadde angst, helt til jeg tok en angstprøve på legekontoret.”
Hva hjalp deg?
“Ekte relasjoner hjalp meg å overvinne angsten. Da jeg begynte å åpne meg for folk, lyttet de og hjalp meg å forstå mitt evige potensial. De fikk meg til å slutte å tenke på ting som overveldet meg, men på lang sikt ikke var så viktige.
Jeg føler at alle er forskjellige, men for å hjelpe meg selv måtte jeg organisere meg. Den enkle handlingen å planlegge mine daglige oppgaver hjalp meg å føle at jeg kunne takle dagen. Jeg ba også mye. Min himmelske Fader hjalp meg å forstå at jeg måtte slette mine sosiale medier en stund fordi jeg sammenlignet livet mitt med alle andres liv, noe som igjen gjorde meg engstelig. Det hjalp veldig.”
Spiseforstyrrelser
Hva følte du da du opplevde det?
“For meg er en spiseforstyrrelse like fysisk som psykisk. Da jeg befant meg midt i spiseforstyrrelsen, syntes maten å ha mistet smaken. Det var ikke det at jeg ikke ønsket å spise, men jeg kunne ikke få meg selv til å spise. Det var en konstant klump i halsen som forhindret meg i å nyte noe.
Jeg følte meg alene og fanget, som om ingen kunne forstå hvorfor jeg ikke kunne spise nok mat – det var bare meg og spiseforstyrrelsen min. Til slutt innså jeg at det var slik jeg taklet forskjellige ting i livet. Jeg følte at det eneste jeg var i stand til å kontrollere, var hva jeg inntok (eller i dette tilfellet ikke inntok) i kroppen.”
Hva hjalp deg?
“Jeg hadde en venn som må ha blitt påvirket av Ånden til å snakke med meg. En dag vi snakket sammen, fortalte hun meg at hun hadde lagt merke til mine spesielle spisevaner – små biter om gangen, at jeg hoppet over måltider osv. Selv om denne samtalen ikke fikk meg til å få den hjelpen jeg trengte akkurat da, åpnet den en dør som endelig lot meg innse at jeg hadde en spiseforstyrrelse og trengte hjelp.
Jeg begynte å trene regelmessig og be mer intenst, og jeg fortalte mine nærmeste familiemedlemmer om min spiseforstyrrelse. Treningen hjalp meg å klarne tankene, og de ærlige samtalene jeg hadde, hjalp meg å gripe fatt i de underliggende problemene. Det var en prosess, men jeg kan endelig si at favorittmaten min er pizza igjen!”