“En venns innflytelse”, Til styrke for ungdom, jan. 2022.
En venns innflytelse
Tenårene var vanskelige for meg, men Gud sendte meg en venn for å hjelpe meg gjennom dem.
Illustrasjon: Judy Bloomfield
Jeg har alltid følt meg ganske alene i verden. Mor og far ble skilt da jeg var spedbarn, og noen år senere giftet mor seg på nytt, og vi flyttet 6500 km fra Georgia til Oregon. Det var en enorm forandring for en ni år gammel jente å håndtere, spesielt en med sørstatsaksent som ikke helt ble godtatt av de andre barna.
Men da jeg kom på ungdomsskolen, møtte jeg Nicole.* Med en gang følte jeg en positiv, fredelig stemning ved henne – noe jeg hadde savnet. Jeg visste at jeg måtte bli venn med denne jenta!
Etter hvert som vi var mer sammen, ble Nicole en trygghet borte fra min ensomhet. Å komme inn i hjemmet hennes var som å komme inn i et helt annet liv: Guds ånd fylte hvert eneste hjørne. Det var bilder av Frelseren og kjempestore bygninger overalt. (Jeg fant senere ut at dette var templer.) Nicoles misjonærarbeid begynte med å invitere meg hjem, og hun visste det ikke engang.
Vennskap og tro
Nicole hjalp meg bare ved å være venninnen min. Hun ga meg Mormons bok, og vi begynte å lese sammen i bilen hennes etter skolen.
Mormons bok begynte å fylle hullene i livet mitt. Men jeg følte meg fortsatt alene. Jeg var ikke medlem av Nicoles kirke, men jeg var heller ikke helt delaktig i mine foreldres religion.
Nicole oppfordret meg vennlig til å be og spørre Gud om Mormons bok er sann. Jeg hadde aldri bedt høyt, så jeg hadde ingen anelse om hva jeg skulle si. Men jeg gikk ut og begynte å snakke. Jeg spurte Gud om Nicoles kirke var den rette for meg også. Straks jeg var ferdig med spørsmålet mitt, fikk jeg frysninger gjennom hele meg. Jeg visste, på en eller annen måte uten tvil, at Mormons bok er sann og at denne Kirken var riktig for meg.
Jeg var 15 da jeg fikk dette vitnesbyrdet. De neste årene trodde jeg, selv om foreldrene mine ikke var interessert i Kirken. Men jeg var ikke alene i min tro, for Nicole var der fortsatt og støttet meg.
Ny tro, nye spørsmål
Etter at jeg hadde fullført videregående skole, flyttet jeg til Utah. Nicole var allerede der, og hun ventet spent på at jeg skulle komme dit så jeg kunne begynne å ta misjonærleksjonene. Jeg hadde en plan om å bli døpt på min 19-årsdag – bare seks uker senere – og Nicole forsikret meg om at hun ville være der sammen med meg hele tiden.
Da misjonærene begynte å undervise meg, innså jeg snart hvor lite jeg egentlig visste om Kirken. Jeg hadde lest og elsket Mormons bok, men plutselig fortalte de meg om Den hellige ånds gave, frelsesplanen, å bli som Gud og så mange andre nye ting. Det ble for mye å fordøye på en gang.
Men Nicole kjente meg godt. Hun hjalp til med å forklare det eldstene underviste, på en måte hun visste jeg ville forstå. I disse første leksjonene var hennes tålmodige forklaringer grunnen til at jeg ble værende.
Endelig tilhørighet
Nicole støttet meg åndelig på denne måten helt til dagen da jeg ble døpt – og etterpå. Hun hjalp menighetens medlemmer og misjonærene å planlegge slik at jeg kunne bli døpt på min 19-årsdag. Da jeg kom opp av vannet og så at det var så mange som strålte mot meg, følte jeg meg ikke så alene lenger. Jeg vil aldri glemme den følelsen av endelig å tilhøre Herren og hans Kirke.
Jeg lærer fortsatt av Nicoles konsekvente tro og vennskap. Hun viste meg fra begynnelsen av at misjonærarbeid ikke er avhengig av navneskilt. Nicoles misjonærarbeid begynte i hennes hjerte, da hun tok kontakt med en sørstatsjente som trengte et smil.
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.