Bli en sann disippel
Av eldste Daniel L. Johnson
i De sytti
Når vi adlyder Hans bud og tjener våre medmennesker, blir vi bedre Jesu Kristi disipler.
De av oss som har gått ned i dåpens vann og mottatt Den hellige ånds gave, har inngått pakt om at vi er villige til å påta oss Jesu Kristi navn, eller med andre ord erklærer vi oss å være Herrens disipler. Vi fornyer denne pakten hver uke når vi tar del i nadverden, og vi viser dette ved måten vi lever på. Hvordan det er å være slike disipler, ble vakkert utvist i senere tids hendelser i Mexico.
Det hadde vært en fortreffelig vår for fruktdyrkende lokalsamfunn i det nordlige Mexico. Frukttrærne var i full blomst, og forventningene var høye om en rik høst. Planer ble allerede lagt om å nedbetale lån, erstatte nødvendig utstyr og aldrende frukthager, og oppfylle personlige forpliktelser som å betale skolepenger for familiemedlemmer. Det ble til og med lagt planer om familieferier. Det rådet en generell optimisme. Så, en mandag ettermiddag i slutten av mars, kom en vinterstorm, og det begynte å snø. Det snødde til rundt klokken tre om natten. Så, da skyene forsvant, falt temperaturen. Gjennom hele natten og de tidlige morgentimer ble enhver anstrengelse gjort for å redde i det minste en del av fruktavlingen. Alt til ingen nytte. Det ble rett og slett for kaldt, og avlingen var helt frossen. Det ville ikke være noen frukt å høste og selge i år. Tirsdag opprant med det smertelige og nedslående tapet av alle de storartede planene, forventningene og drømmene fra bare en dag tidligere.
Jeg fikk en e-post om den forferdelige tirsdagsmorgenen fra Sandra Hatch, gift med John Hatch, som da var førsterådgiver i presidentskapet for Colonia Juárez Chihuahua tempel. Jeg siterer deler av denne e-posten: “John sto opp tidlig – cirka halv syv – for å løpe opp til templet og se om vi skulle avlyse morgenens sesjon. Han kom tilbake og sa at parkeringsplassen og veien var fri for snø, så vi bestemte oss for å gjennomføre den. Vi tenkte at kanskje noen av arbeiderne som ikke hadde frukthager, ville komme, og vi kunne sette alle arbeiderne inn på sesjonen… Det var så inspirerende å se mennene komme, en etter en. Der var de, uten å ha sovet og klar over at avlingene deres var tapt… Jeg iakttok dem under vårt forberedelsesmøte, og de strevde med å holde seg våkne. Men istedenfor å tenke at de hadde en god unnskyldning for ikke å komme, stilte de opp. Og det var 38 personer på sesjonen (en full sesjon)! Det var en oppløftende morgen for oss, og vi takket vår himmelske Fader for gode mennesker som gjør sin plikt, uansett hva som skjer. Jeg følte en spesiell ånd der denne morgenen. Jeg er sikker på at Han var glad for å vite at vi elsker Hans hus og følte at det var et bra sted å være på en så vanskelig morgen.”
Historien slutter ikke der, den utspiller seg faktisk fortsatt.
De fleste av dem som mistet sin fruktavling, hadde noe jord tilgjengelig hvor de kunne plante alternative avlinger for sesongen, for eksempel chili eller bønner. Disse avlingene kunne gi i det minste noen inntekter, tilstrekkelig til å overleve på frem til neste års fruktavling. Det var imidlertid én god mann med en ung familie som ikke hadde mer jord, og sto overfor et år uten inntekter i det hele tatt. Andre i lokalsamfunnet som så denne brorens forferdelige situasjon og handlet på eget initiativ og egen regning, ordnet med et jordstykke, brukte sitt eget utstyr til å bearbeide jorden og ga ham chiliplanter å plante.
Jeg kjenner mennene som jeg nettopp har talt om. Ettersom jeg kjente dem, ble jeg ikke overrasket over hva de gjorde. Men de som ikke kjenner dem, vil trolig stille to spørsmål, og begge begynner med ordet hvorfor. Hvorfor kom de til templet for å utføre sine oppgaver og tjene etter å ha vært oppe hele natten, bare for å innse at de hadde tapt store deler av sine inntekter for hele året? Hvorfor ville de bruke det som nå var knappe og svært verdifulle ressurser, til å hjelpe en annen i desperat nød, når de selv var i så dystre økonomiske omstendigheter?
Hvis du forstår hva det vil si å være en Jesu Kristi disippel, vet du svaret på disse to spørsmålene.
Å inngå pakten om å være en Kristi disippel er begynnelsen på en livslang prosess, og veien er ikke alltid lett. Når vi omvender oss fra våre synder og går inn for å gjøre det han vil vi skal gjøre, og tjener våre medmennesker som han ville tjent dem, vil vi uunngåelig bli mer lik ham. Å bli som ham og bli ett med ham, er det endelige målet – og i bunn og grunn selve definisjonen av en sann disippel.
Frelseren spurte sine disipler da han besøkte det amerikanske kontinent: “Derfor, hva slags menn burde dere være?” Og så, idet han besvarte sitt eget spørsmål, sa han: “Sannelig sier jeg dere, likesom jeg er” (3 Nephi 27:27).
Å bli som Frelseren er ingen lett oppgave, særlig i den verden vi lever i. Vi møter hindringer og motgang nesten hver dag av vårt liv. Det er en grunn til dette, og det er en av de viktigste hensiktene med jordelivet. Vi leser i Abraham 3:25: “Og vi vil prøve dem ved dette for å se om de vil gjøre alt hva Herren deres Gud befaler dem.”
Disse prøvene eller prøvelsene varierer i natur og intensitet. Men ingen vil forlate dette livet på jorden uten å ha gjennomgått dem. For det meste ser vi for oss prøvelser som tapet av en avling eller en jobb, en av våre nærmeste som dør, sykdom, fysisk, psykisk eller følelsesmessig arbeidsuførhet, fattigdom eller tap av venner. Men til og med oppnåelse av tilsynelatende verdige mål medfører sine egne farer i form av fåfengt stolthet, hvor vi higer mer etter menneskers ære enn himmelens bifall. Dette kan omfatte verdslig popularitet, offentlig anerkjennelse, fysisk styrke, kunstnerisk eller atletisk talent, velstand og rikdom. Med hensyn til disse siste prøvelsene, kan noen av oss ha følelser som ligner dem som uttrykkes av Tevje i Spelemann på taket: Hvis rikdom er en forbannelse, “må Gud slå meg med den, og må jeg aldri bli frisk!”1
Men disse siste formene for prøvelser kan være enda mer skremmende og farlige, og vanskeligere å overvinne enn de forannevnte. Som disipler vil vi utvikle oss og bli prøvet ikke ved hvilken type prøvelser vi står overfor, men ved hvordan vi takler dem. Som vi har lært av president Henry B. Eyring: “Livets store prøve er altså å se om vi vil lytte til og adlyde Guds bud, selv når det stormer rundt oss. Det handler ikke om å utholde stormer, men å velge det rette mens de raser. Livets tragedie er å ikke bestå denne prøven, og dermed ikke få vende tilbake til vårt himmelske hjem i herlighet” (“Åndelig forberedelse: Begynn tidlig og vær standhaftig,” Liahona, nov. 2005, 38).
Jeg er den stolte bestefar til 23 barnebarn. De slutter aldri å forundre meg med sin forståelse av evige sannheter, selv i sin unge alder. Da jeg forberedte meg til denne talen, ba jeg hver av dem om å sende meg en svært kort definisjon av hva det betydde for dem å være en Jesu Kristi disippel eller etterfølger. Jeg fikk fantastiske svar fra dem alle. Men jeg vil gjerne dele med dere dette svaret fra åtte år gamle Benjamin: “Å være en Jesu Kristi disippel betyr å være et eksempel. Det betyr å være misjonær og forberede seg på å bli misjonær. Det betyr å tjene andre. Det betyr at du leser i Skriftene og holder dine bønner. Det betyr at du holder sabbaten hellig. Det betyr at du lytter til Den hellige ånds tilskyndelser. Det betyr å gå i kirken og i templet.”
Jeg er enig med Benjamin. Å være disippel handler om å gjøre og å bli. Når vi adlyder Hans bud og tjener våre medmennesker, blir vi bedre Jesu Kristi disipler. Lydighet og underkastelse til hans vilje bringer Den hellige ånds veiledning, sammen med velsignelsene fred, glede og trygghet, som alltid ledsager dette tredje medlem av Guddommen. Og de kan ikke komme på noen annen måte. Til syvende og sist er det total underkastelse til Hans vilje som hjelper oss å bli som vår Frelser er. Som sagt, å bli som ham og bli ett med ham er det endelige målet – og i bunn og grunn selve definisjonen av en sann disippel.
Å være disipler så jeg praktisert i Colonia Juárez tempel og på de nærliggende jordene da brødre og søstre i troen bekreftet sine forpliktelser overfor Gud og hverandre til tross for hjerteskjærende motgang.
Jeg vitner om at når vi adlyder hans bud, tjener andre og innretter vår vilje etter hans, vil vi virkelig bli hans sanne disipler. Dette vitner jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.