Pleieren
Av president Henry B. Eyring
Førsterådgiver i Det første presidentskap
Dere vil bli styrket og også inspirert til å kjenne grensene for og omfanget av deres evne til å tjene.
Jeg er takknemlig for å være sammen med dere i kveld. Kvinnene i Jesu Kristi Kirke har utviklet seg til å bli den forening av søstre som profeten Joseph Smiths mor, Lucy Mack Smith, beskrev med disse ordene: “Vi må verdsette hverandre, våke over hverandre, trøste hverandre og motta lærdom så vi alle kan sitte ned i himmelen sammen.”1
Det er tre deler i denne bemerkelsesverdige beskrivelsen av kvalifikasjonene for å omgås med Gud i en tilstand av lykke. Den ene er å ta vare på hverandre. En annen er å undervise hverandre og bli undervist. Og den tredje er å sette seg ned sammen med Gud.
Min hensikt i kveld er å hjelpe dere å føle Guds anerkjennelse og verdsettelse for det dere allerede har gjort for å hjelpe hverandre å nå dette høye mål. Og for det andre er det å beskrive noe av det vi fortsatt mangler i enhetlig tjeneste.
I likhet med søstrene i en tidligere tid, har dere tatt imot Herrens oppfordring om å komme andre til unnsetning. I 1856 ba profeten Brigham Young de hellige om å hjelpe håndkjerrepionerene som satt fast i snøen i fjellet. I denne nødens stund sa han til medlemmene på generalkonferansen: “Deres tro, religion og trosbekjennelse vil aldri frelse en sjel av dere i Guds celestiale rike, med mindre dere iverksetter nettopp slike prinsipper som jeg nå lærer dere. Gå og bring hit dem som nå befinner seg på slettene, og ivareta nøye de tingene som vi kaller timelige, … ellers vil deres tro være forgjeves.”2
Kvinner i Utah stilte opp i hundrevis. I sin fattigdom fylte de vogner med alt de kunne avse og alt de kunne samle inn fra andre for å hjelpe de nødlidende. En av disse tapre søstrene skrev: “Jeg må si at jeg aldri før har vært mer tilfreds med noe arbeid jeg har utført, for fellesskapsfølelsen var så sterk.”3
Da redningen var utført og snøen smeltet, skrev denne samme søsteren spørsmålet hun hadde i sitt trofaste hjerte: “Hva blir det neste for villige hender?”4
I vår tid har skarer av tapre søstre over hele verden omsatt sin tro i handling på hundrevis av steder. Og de stiller i sitt hjerte og i sine bønner det samme spørsmål om fremtiden for sitt liv i tjeneste.
Hver av dere er på et unikt sted på deres reise til evig liv. Noen har mange års erfaring, og andre er i starten som disipler på jorden. Hver enkelt er unik i sin personlige historie og sine utfordringer. Men dere er alle søstre og elskede døtre av vår himmelske Fader, som kjenner og våker over hver av dere.
Det dere har gjort bemerkelsesverdig godt sammen, er å verne om, våke over og trøste hverandre. Jeg var vitne til dette tredelte miraklet for bare en måned siden i deres tjeneste for en søster. Som hennes far, takker jeg dere og ønsker å takke Gud, som veiledet en besøkende lærerinne.
Vår datter Elizabeth, som bor i en annen delstat og tidssone enn oss, var hjemme sammen med sin tre år gamle datter. Hennes andre barn var i sin første uke i barnehagen. Elizabeth var gravid i sjette måned, og så frem til at hennes tredje barn skulle bli født, og legene sa det ville bli enda en jente. Hennes mann, Joshua, var på jobb.
Da hun så at hun blødde og at det bare ble verre, ringte hun sin mann. Han ba henne ringe etter ambulanse, og sa han ville møte henne på sykehuset, som var 20 minutter fra hennes hjem. Før hun rakk å ringe, banket det på døren.
Ved døren ble hun overrasket over å se sin besøkende lærerinne-ledsager. De hadde ingen avtale den formiddagen. Hennes ledsager hadde ganske enkelt følt at hun burde stikke innom for å se til Elizabeth.
Hun hjalp henne inn i bilen. De ankom sykehuset noen minutter før Joshua kom fra jobben. Legene besluttet i løpet av mindre enn 20 minutter å ta barnet med keisersnitt for å redde Elizabeth og barnet. Slik kom en bitte liten jente til verden, idet hun gråt høylytt, 15 uker for tidlig. Hun veide 765 gram. Men hun var i live, og det samme var Elizabeth.
Lucy Mack Smiths ord ble delvis oppfylt den dagen. Et trofast medlem av Hjelpeforeningen, tilskyndet av Den hellige ånd, våket over, vernet om og trøstet sin søster i Guds rike. Hun og de titusener av andre som har utført den slags inspirert tjeneste i løpet av generasjoner, har ikke bare takk fra dem de har hjulpet og deres kjære, men også fra Herren.
Dere husker sikkert hans uttrykk for takknemlighet til dem som får lite anerkjennelse for sin velvilje: “Og kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg.”5
Men miraklet i form av en søster i Hjelpeforeningen som kommer for å hjelpe akkurat i tide, mangfoldiggjøres gjennom kraften av en enhetlig forening av søstre. Her er bare en del av meldingen Elizabeths biskop sendte til Elizabeth og Joshua på sykehuset noen timer etter at barnet ble født: “Hjelpeforeningens president har alt under kontroll. Vi legger allerede planer for å hjelpe dere med jentene deres hjemme, så Elizabeth kan reise frem og tilbake til sykehuset så lenge den ikke navngitte, søte babyen fremdeles er der. Vi har gjort det før, langsiktig, og [våre] medlemmer trår gladelig til.”
Biskopen fortsatte med å si, idet han snakket for seg selv og menigheten: “Vi har til og med kommet til sykehuset og sittet med barna på lekerommet når mødrene ikke ønsket å etterlate dem et annet sted.”
Og så: “Vi vil naturligvis ikke gjennomføre planen vår uten koordinering med og samtykke fra dere. Ville bare si at dere ikke må bekymre dere om ting vi kan [og vil] gjøre.”
Det de gjorde for datteren min, gjorde det mulig for henne å få et dyrebart øyeblikk da hun holdt sin lille datter for første gang.
Og så avsluttet biskopen sin melding til Joshua og Elizabeth med en som søstre sender på grunn av sitt engasjement over hele verden for å tjene andre på vegne av Mesteren: “Bevar troen.”
Med alle deres forskjeller i personlige omstendigheter og tidligere erfaringer, kan jeg fortelle dere noe om hva som ligger foran dere. Så lenge dere bevarer troen, vil dere se at dere ofte blir oppfordret av Herren til å tjene noen i nød når det ikke virker beleilig. Det kan synes å være en ubehagelig og kanskje til og med umulig oppgave. Når oppfordringen kommer, kan det virke som om det ikke er behov for dere, eller at en annen lett kunne ha hjulpet.
Husk at når Herren lar oss møte noen i nød, hedrer vi den barmhjertige samaritan like mye for hva han ikke gjorde som for det han gjorde. Han dro ikke forbi på den andre siden, selv om den forslåtte reisende i veien var en fremmed og kanskje en fiende. Han gjorde det han kunne for den forslåtte mannen, og fikk så på plass en konkret plan så andre kunne gjøre mer. Han gjorde det fordi han forsto at å hjelpe kan kreve mer enn det én person kan klare.
Lærdommer i denne historien kan veilede dere i hva enn deres fremtid måtte bringe. De samme lærdommene var tilgjengelige i deres egen barndoms og senere tids erfaringer.
Minst én gang, og kanskje ofte, har dere blitt overrasket når dere har møtt noen som trenger omsorg. Det kan ha vært mor, en bestemor, en søster eller et barn som ble rammet av sykdom eller uførhet. Deres medfølelse seiret over deres menneskelige ønsker. Så dere begynte å tilby hjelp.
Som den reisende i Skriftenes historie om den barmhjertige samaritan, er det sannsynlig at den hjelpen som trengtes, gikk over til en mer langsiktig omsorg enn dere kunne gi alene. Samaritanen måtte overlate den reisende i vertshusholderens pleie. Herrens plan for å tjene andre i nød, sørger for team.
Biskoper og presidenter for Hjelpeforeningen oppfordrer alltid familiemedlemmer til å hjelpe hverandre når det er behov. Det er mange grunner til dette prinsippet. Først og fremst er det å gi flere mennesker velsignelsen av økt kjærlighet som kommer av å hjelpe hverandre.
Dere har sett og følt denne velsignelsen. Når dere har tatt vare på noen, selv en kort tid, har dere følt kjærlighet til den dere hjalp. Når tiden for å gi nødvendig omsorg ble lenger, ble kjærligheten sterkere.
Ettersom vi er dødelige, kan denne økningen i kjærlighet bli forstyrret av følelser som frustrasjon og tretthet. Det er en annen grunn til at Herren lar oss få hjelp av andre i vår tjeneste for dem som trenger det. Det er derfor Herren har skapt foreninger av omsorgspersoner.
For noen uker siden var jeg tilstede da en ung kvinne reiste seg for å bli oppholdt på et nadverdsmøte som assisterende koordinator for besøkende lærerinner, en stilling jeg ikke visste eksisterte. Jeg lurte på om hun visste hvilken hyllest Herren hadde gitt henne. På grunn av et urolig barn måtte hun forlate møtet før jeg fikk fortalt henne hvor høyt Herren ville elske og verdsette henne for hennes hjelp med å koordinere hans disiplers innsats.
Omsorg for de trengende krever et team, en kjærlig og enhetlig forening. Det er dette Herren bygger blant dere. Han elsker dere for enhver rolle dere spiller.
Et bevis på hans anerkjennelse er at Gud lar dere føle økende kjærlighet til dem dere tjener. Det er en grunn til at dere gråter når noen dere har tjent i lang tid, går bort. Å miste muligheten til å ta vare på dem, kan føles som et enda større tap enn den midlertidige adskillelsen. Jeg hørte nylig en kvinne – som jeg har kjent i lang tid – uken hennes ektemann døde, bære vitnesbyrd om takknemlighet for anledningen til å tjene ham til slutten av hans liv. Ingen tårer var synlige, men hennes lykkelige smil var det.
Selv om langvarig og kjærlig tjeneste for andre blir rikt belønnet, har dere lært at det finnes fysiske, følelsesmessige og økonomiske grenser for hva som er mulig. Den som gir omsorg lenge nok, kan bli den som trenger omsorg.
Herren, som er Mester-pleieren for mennesker i nød, ga inspirerte råd til trette omsorgspersoner i disse ordene som ble uttalt av kong Benjamin i Mormons bok: “Med hensyn til å bevare en forlatelse for deres synder, … vil jeg dere skal gi av deres midler til de fattige – enhver ifølge det han har – ved å fø de sultne, kle de nakne, besøke de syke og yte dem hjelp, både åndelig og timelig ifølge deres ønsker.”6
Men deretter advarer han de av dere som kanskje ikke klarer å se tegnene på at dere presser dere for hardt og for lenge i deres kjærlige tjeneste: “Og se til at alt dette gjøres i visdom og orden, for det forlanges ikke at et menneske [eller enhver omsorgsperson] skal løpe hurtigere enn han har styrke til. Likevel er det nødvendig for ham å være flittig for å vinne belønningen. Derfor må alle ting gjøres med orden.”7
Dette rådet kan være vanskelig å anvende når valget synes å være å balansere et ønske om å gjøre alt dere kan for andre, med visdom til å ivareta deres egne behov for å beholde evnen til å tjene. Dere har kanskje sett andre streve med slike vanskelige valg. Ett eksempel er valget å ta vare på en person som nærmer seg slutten av livet, hjemme eller på et pleiehjem, når man kanskje nærmer seg utmattelse.
Det dere vet om frelsesplanen, kan være deres rettesnor i slike hjerteskjærende valg. Det er en av grunnene til at Lucy Mack Smith klokelig sa at søstrene måtte “motta undervisning”.
Det hjelper å ha en sikker overbevisning om Herrens hensikt for alle Guds barn i jordelivets smeltedigel. Han lærte profeten Joseph kjernen i frelsesplanen på denne måten da han kjempet med å forstå sine tilsynelatende endeløse prøvelser: “Og så, hvis du trofast holder det ut, skal Gud opphøye deg i det høye.”8
Vårt valg for å hjelpe noen gjennom harde prøvelser blir da: “Hvilken kurs skal jeg følge som best vil hjelpe den jeg elsker å ‘trofast holde ut’?” Vi må gjøre det mer sannsynlig at han eller hun kan utøve tro på Kristus, ha et klart håp om evig liv og praktisere nestekjærlighet, Kristi rene kjærlighet, til slutten av sitt liv.
Jeg har sett søstre i riket sette dette fokuset på Frelseren og hans hensikt. Tenk på de gangene dere har kommet inn i rommet hvor Hjelpeforeningen eller Primær eller Unge kvinner har hatt møte.
Et bilde av Frelseren eller hans ord slår kanskje ikke imot dere, men dere vet at et vitnesbyrd om realiteten og verdien av hans forsoning har blitt følt denne timen, slik det har i kveld. Det er kanskje ikke noe bilde av et hellig tempel eller ordene “Familier kan være evige”, men dere kan se håp i deres smil.
Og dere har sett, slik jeg har, en klok besøkende lærerinne bygge tillit i en søster som strever, til at hennes tjeneste for en annen, også om hun mislykkes, fortsatt er nødvendig og verdifull. Gode Hjelpeforenings-presidenter finner anledninger til å la dem som trenger omsorg, hjelpe med omsorgen for andre. De skaper muligheter for søstre til trofast å utholde prøvelser fordi de hjelper hverandre i Kristi rene kjærlighet. Dette kan omfatte milde oppfordringer til en sliten omsorgsperson om å hvile og ta imot andres hjelp.
Søstrene gjør dette mulig ved å være sene til å dømme dem som gjennomgår prøvelser. De fleste som bærer tunge byrder, begynner å tvile på seg selv og sin egen verdi. Vi letter deres bør når vi er tålmodige med deres svakheter og roser alt godt vi kan se i dem. Herren gjør det. Og vi kan følge hans eksempel – den største pleier av alle.
Vi snakker ofte om styrken i kretsen av søstre i Jesu Kristi Kirke. Vi må lære å se at Frelseren alltid er i kretsen når vi inviterer ham.
Stadig oftere vil vi se Guds døtre invitere søstre inn i kretsen sammen med dem. Når søstre kommer til et møte og ser etter en sitteplass, vil de høre de milde ordene: “Kom og sitt sammen med meg.”
Vi vil høre disse ordene i den fremtidige dag som Lucy Mack Smith forutså, når søstrene vil “sitte ned i himmelen sammen”. Vi forbereder oss ikke til den dagen på et øyeblikk. Den dagen vil komme etter dager og år med omsorg for hverandre, og ved å bringe det evige livs ord dypt ned i vårt hjerte.
Min bønn er at mange av oss vil være sammen i den strålende fremtid som ligger foran oss. Jeg bærer vitnesbyrd om at deres håp for de dagene vil bli rettferdiggjort. Den Herre Jesus Kristus og hans uendelige forsoning gjorde det mulig for hver enkelt av dere. Vår himmelske Fader hører og besvarer deres bønner i tro om veiledning og hjelp til å holde ut i tjeneste for ham.
Den hellige ånd blir sendt til dere og til dem dere bryr dere om. Dere vil bli styrket og også inspirert til å kjenne grensene for og omfanget av deres evne til å tjene. Ånden vil trøste dere når dere kanskje undrer dere: “Har jeg gjort nok?”
Jeg vitner om at Herren vil være med dere og at veien vil være beredt og merket for dere av ham, i deres tjeneste for dem han elsker, i deres nød og prøvelser. I Jesu Kristi hellige navn. Amen.