Vi må våkne til våre plikter
Av Carole M. Stephens
Førsterådgiver i Hjelpeforeningens generalpresidentskap
Vi må være våkne for vår plikt og fortsette i tro mens vi benytter oss av forsoningens trøstende, styrkende og helbredende kraft.
Etter at jeg ble kalt til Hjelpeforeningens generalpresidentskap, følte jeg et ønske om å vite mer om de kvinnene som hadde tjenestegjort før meg. Jeg ble imponert over læresetningene til søster Zina D. Young, førsterådgiver i Kirkens andre Hjelpeforenings-presidentskap på generalplan. Hun sa: “Søstre, vi må være lys våkne når det gjelder våre plikter.”1 Jeg tenkte på ordene våkne og plikt, og gransket Skriftene litt til.
I Det nye testamente lærte Paulus de hellige på sin tid:
“Timen er inne da vi må våkne opp av søvne, for frelsen er oss nærmere nå…
Det lir med natten, det stunder til dag… La oss … iføre oss lysets våpen.”2
I Mormons bok lærte Alma sitt folk de hellige plikter som påhviler dem som inngår en pakt med Gud:
“Og nå, ettersom dere ønsker å komme inn i Guds hjord og kalles hans folk, og er villige til å bære hverandres byrder, så de kan være lette,
ja, og er villige til å sørge med dem som sørger, ja, og trøste dem som trenger trøst, og stå som Guds vitner til alle tider og i alle ting og på alle steder…
Nå sier jeg dere at hvis dette er deres hjertes ønske, hva har dere så imot å bli døpt i Herrens navn for å bekrefte for ham at dere har inngått en pakt med ham om at dere er villige til å tjene ham og holde hans bud, så han kan utøse sin Ånd over dere i enda rikere grad?
Og nå, da folket hadde hørt disse ord, klappet de i hendene av glede og utbrøt: Dette ønsker vi av hele vårt hjerte.”3
Søster Youngs uttalelse og disse skriftstedene fikk meg til å overveie de “plikter” vi må våkne til i vår tid.
Når vi blir døpt, inngår vi en pakt. Eldste Robert D. Hales har sagt: “Når vi inngår og holder pakter, kommer vi ut av verden og inn i Guds rike.”4
Vi blir forandret. Vi ser annerledes ut, og vi handler annerledes. De tingene vi lytter til og leser og sier, er annerledes, og klærne vi går med er annerledes fordi vi blir Guds døtre, bundet til ham ved pakt.
Når vi blir bekreftet, mottar vi Den hellige ånds gave, retten til å ha den stadige innflytelse av et medlem av Guddommen til å veilede oss, trøste oss og beskytte oss. Han advarer oss når vi blir fristet til å gå bort fra våre pakter og tilbake til verden. President Boyd K. Packer lærer oss at ingen av oss “noensinne vil gjøre en alvorlig feil uten først å bli advart av Den hellige ånds tilskyndelser”.5
For å motta denne gaven og alltid ha Ånden med oss, må vi være verdige og årvåkne med hensyn til å sjekke vårt hjertes tilstand. Er vårt hjerte mykt? Har vi et ydmykt hjerte, et lærevillig hjerte, et mildt hjerte? Eller har vårt hjerte blitt gradvis forherdet ved at vi har latt for mye av verdens støy få distrahere oss fra de milde tilskyndelsene som helt sikkert har kommet fra Ånden?
Da vi ble døpt, ble vårt hjerte forandret og vekket til Gud. På vår jordiske reise må vi jevnlig spørre oss selv: “Hvis [jeg] har erfart en forandring i hjertet, … har [jeg] denne følelsen nå?”6 Og hvis ikke, hvorfor ikke?
Mange av de tidlige hellige opplevde “denne mektige forandring i [sine] hjerter”.7 Den vekket dem til å motta templets velsignelser, som styrket dem i deres plikter. Tidlige hellige i Nauvoo gikk “til templet hele dagen og til langt på natt”8 for å motta ordinanser og inngå pakter før de begynte sin reise vestover.
Sarah Rich, en søster i Hjelpeforeningen i Nauvoo, sa dette: “Mange var de velsignelser vi hadde mottatt i Herrens hus, som hadde gitt oss glede og trøst midt i alle våre sorger og gjort det mulig for oss å tro på Gud, i visshet om at han ville lede oss og oppholde oss på den ukjente reisen som lå foran oss.”9
Med hjerter forandret ved tro på Frelseren, satte de sin lit til kraften i hans forsoning. De ble vekket til handling. De visste dypt i sitt hjerte at det var én – Frelseren – som forsto deres personlige motgang fordi han gjennomgikk den for dem i Getsemane og på korset. Han følte deres frykt, deres tvil, deres smerte og deres ensomhet. Han gjennomgikk deres sorger, deres forfølgelse, deres sult, deres tretthet og deres tap. Og fordi han led alt dette, kunne han si til dem: “Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile.”10
Og de kom. De stolte på og fulgte profeten. De visste at reisen ville bli lang, deres plikt vanskelig. De visste at offer ville være nødvendig, men oppholdt av sin tro og ved å holde fast i sine pakter var de åndelig forberedt.
Før de forlot Nauvoo, skrev en gruppe hellige et budskap i forsamlingssalen i templet de ble tvunget til å forlate. Det sto: “Herren har sett vårt offer, følg oss.”11
Nylig deltok jeg i en pionervandring sammen med de unge mennene og kvinnene i menigheten vår. Hver morgen spurte jeg meg selv: “Hva er mitt offer? Hvordan følger jeg etter dem?”
På den andre dagen av vandringen hadde vi trukket våre håndkjerrer 13 km da vi kom til et sted på veien som ble kalt “kvinnenes trekk”. Menn og kvinner ble delt, og mennene ble sendt i forveien opp en bakke. Da vi begynte å trekke håndkjerrene våre, kikket jeg opp for å se våre prestedømsbrødre, unge og gamle, oppstilt langs begge sider av veien med hatten av for å vise respekt for kvinnene.
Veien var lett til å begynne med, men snart var vi i dyp sand, og bakken begynte å bli bratt. Jeg hadde bøyd hode og dyttet av alle krefter da jeg kjente noe dra i vognen, og så opp og fikk se Lexi, en av våre unge kvinner og min nabo. Hun hadde trukket sin håndkjerre til toppen, og da hun så vårt behov for hjelp, løp hun tilbake. Da vi kom til toppen, ville jeg så gjerne løpe tilbake for å hjelpe dem som fulgte etter, men jeg pustet så tungt og hjertet slo så hardt at ordet hjerteinfarkt dukket opp i tankene mer enn én gang! Jeg så med takknemlighet at andre unge kvinner slapp sine håndkjerrer og løp for å hjelpe.
Da alle hadde nådd toppen, tok vi oss litt tid til å skrive om våre følelser i våre dagbøker. Jeg skrev: “Jeg var ikke godt nok fysisk forberedt, så jeg hadde ikke styrke til å hjelpe dem som fulgte meg. Jeg trenger kanskje aldri å trekke en håndkjerre igjen, men jeg vil aldri svikte mine søstre åndelig, aldri!”
Det var en hellig opplevelse som vekket meg åndelig til mine plikter overfor min familie og andre. På hele reisen reflekterte jeg over hva jeg hadde lært.
Først tenkte jeg på mine søstre, de som hadde trukket og de som fortsetter i dag å trekke sine håndkjerrer alene. Nesten 20 prosent av kvinnene i disse tidlige håndkjerrekompaniene var alene i alle fall en del av veien. Dette var kvinner som ikke hadde giftet seg, var skilt eller var enker. Mange var alenemødre.12 Alle trakk sammen – paktsdøtre, unge og gamle, i ulike livssituasjoner, på samme vei, med samme mål.
De som løp for å hjelpe sine søstre i nød, minnet meg om redningsmenn, både synlige og usynlige, som er snare til å iaktta, se et behov og handle.
Jeg tenkte på Herrens ord: “Jeg vil gå foran dere. Jeg vil være ved deres høyre og ved deres venstre hånd, og min Ånd skal være i deres hjerter og mine engler rundt om dere og støtte dere.”13
På begge sider av veien var trofaste, lydige menn som holdt sine pakter. Deres prestedømskraft – kraften Gud bruker til å velsigne alle sine barn – løftet, styrket og støttet oss. De var en påminnelse om at vi aldri er alene. Vi kan alltid ha denne kraften med oss hvis vi holder våre pakter.
Jeg tenkte på de menn som ble adskilt fra sin familie på reisen, så de måtte trekke håndkjerren alene en periode. Mange menn døde på reisen. Noen sønner ble igjen for å være misjonærer i sine hjemland. Andre hadde emigrert tidligere for å forberede sine familiers ankomst til Saltsjødalen. Noen menn hadde valgt å være fraværende, ved å velge ikke å holde sine pakter.
I likhet med dem som gikk foran, er det mange i dag som lever under omstendigheter som ikke er ideelle. Vi fortsetter å undervise og strekke oss etter det ideelle fordi vi vet at kontinuerlig anstrengelse vil bringe oss fremover på veien og forberede oss på muligheter til å motta alle lovede velsignelser hvis vi “venter på Herren”14.
Hver av oss har hatt og vil fortsette å ha motgang i livet. Dette jordelivet er en prøvetid, og vi vil fortsette å få muligheter til å bruke vår handlefrihet til å velge hva vi vil lære av den motgang som helt sikkert vil komme.
Som Guds døtre fortsetter vi på veien i tro, fordi vi forstår det som president Thomas S. Monson har sagt: “De frelsende ordinanser vi mottar i templet som gjør oss i stand til en dag å vende tilbake til vår himmelske Fader i et evig familieforhold og å bli begavet med velsignelser og kraft fra det høye, er verdt ethvert offer og enhver anstrengelse.”15
Det er ikke nok bare å være på reisen. Vi må være våkne for vår plikt og fortsette i tro mens vi benytter oss av forsoningens trøstende, styrkende og helbredende kraft.
Søstre, jeg er glad i dere. Jeg kjenner ikke mange av dere personlig, men jeg vet hvem dere er! Vi er døtre i hans rike som holder pakter, og begavet med kraft på grunn av våre pakter, er vi forberedt på å gjøre vår plikt.
Hjelpeforeningen forbereder kvinner for det evige livs velsignelser ved å vekke oss åndelig for å vokse i tro og personlig rettskaffenhet. La oss begynne med oss selv. La oss begynne der vi er. La oss begynne i dag. Når vi er åndelig våkne, vil vi være bedre i stand til å styrke familier og hjem og hjelpe andre.
Dette er et frelsesverk, og forsoningens styrkende kraft gjør det mulig. Vi må våkne til hvem vi er. Vi må våkne til vår plikt. Vi er døtre av vår himmelske Fader, som elsker oss. Dette er mitt vitnesbyrd i Jesu Kristi navn. Amen.