Overvei velsignelsene
Av president Thomas S. Monson
Vår himmelske Fader er klar over våre behov og vil hjelpe oss når vi påkaller ham for å få hjelp.
Mine kjære brødre og søstre, denne konferansen markerer 49 år siden jeg ble oppholdt, 4. oktober 1963, som medlem av De tolv apostlers quorum. 49 år er lang tid. På mange måter virker imidlertid tiden svært kort siden jeg sto på talerstolen i Tabernaklet og holdt min aller første generalkonferansetale.
Mye har forandret seg siden 4. oktober 1963. Vi lever i en unik tid i verdens historie. Vi er velsignet med så veldig mye. Og likevel er det noen ganger vanskelig å se problemene og ettergivenheten rundt oss og ikke miste motet. Jeg har funnet ut at istedenfor å dvele ved det negative, kan vi finne større lykke hvis vi vil ta et skritt tilbake og overveie velsignelsene i vårt liv, inkludert tilsynelatende små, noen ganger oversette velsignelser.
Når jeg har sett tilbake på de siste 49 år, har jeg gjort noen oppdagelser. Den ene er at utallige opplevelser jeg har hatt, ikke nødvendigvis var de man ville anse som ekstraordinære. Den gangen de fant sted, virket de faktisk ofte lite bemerkelsesverdige og alminnelige. Og likevel ser jeg i ettertid at de beriket og velsignet liv – ikke minst mitt eget. Jeg vil anbefale denne samme øvelsen for dere – nemlig at dere foretar en opptelling av deres liv og ser spesielt etter velsignelsene, store og små, som dere har mottatt.
Under min egen gjennomgang av årene har min kunnskap om at våre bønner blir hørt og besvart, stadig blitt forsterket. Vi er kjent med sannheten som finnes i 2 Nephi i Mormons bok: “Mennesket er til for å kunne ha glede.”1 Jeg vitner om at mye av denne gleden kommer når vi innser at vi kan kommunisere med vår himmelske Fader gjennom bønn, og at disse bønnene vil bli hørt og besvart – kanskje ikke slik og når vi forventet at de ville bli besvart, men de vil bli besvart av en himmelsk Fader som kjenner og elsker oss fullkomment, og som ønsker at vi skal være lykkelige. Har han ikke lovet oss: “Vær du ydmyk; og Herren, din Gud, skal lede deg ved hånden, og gi deg svar på dine bønner”?2
I de neste minuttene som er tildelt meg, vil jeg gjerne dele med dere bare et lite utvalg av de opplevelsene jeg har hatt hvor bønner ble hørt og besvart, og som jeg i ettertid ser bragte velsignelser i både mitt og andres liv. Min dagbok gjennom alle disse årene har bidratt til å gi noen detaljer som jeg trolig ellers ikke ville vært i stand til å fortelle om.
I begynnelsen av 1965 ble jeg utnevnt til å delta på stavskonferanser og holde andre møter i hele Syd-Stillehavet. Dette var mitt første besøk til denne delen av verden, og det var en tid jeg aldri vil glemme. Mye som var åndelig av natur, fant sted under dette oppdraget da jeg møtte ledere, medlemmer og misjonærer.
Helgen lørdag og søndag 20. og 21. februar var vi i Brisbane i Australia for å holde vanlige konferansemøter i Brisbane stav. Under møtene på lørdag ble jeg presentert for distriktspresidenten fra et tilgrensende område. Da jeg tok ham i hånden, fikk jeg en sterk tilskyndelse om at jeg måtte snakke med ham og gi ham råd, så jeg spurte ham om han ville bli med meg til møtet søndag formiddag så vi kunne ordne dette.
Etter søndagens møte fikk vi anledning til å snakke sammen. Vi snakket om hans mange oppgaver som distriktspresident. Mens vi gjorde det, følte jeg meg tilskyndet til å gi ham konkrete forslag om misjonærarbeid og hvordan han og hans medlemmer kunne hjelpe heltidsmisjonærene i deres arbeid i hans område. Jeg fikk senere vite at denne mannen hadde bedt om veiledning i denne forbindelse. For ham var vår samtale et spesielt vitne om at hans bønner ble hørt og besvart. Dette var et tilsynelatende lite bemerkelsesverdig møte, men et som jeg er overbevist om ble ledet av Ånden og som har gjort en forskjell i denne distriktspresidentens liv og administrasjon, i hans medlemmers liv og i fremgangen til misjonærene der.
Mine brødre og søstre, Herrens hensikter oppnås ofte når vi gir akt på Åndens veiledning. Jeg tror at jo mer vi handler ifølge inspirasjon og tilskyndelser som vi mottar, jo mer vil Herren betro oss sine ærender.
Jeg har lært, slik jeg har nevnt i tidligere taler, aldri å utsette en tilskyndelse. Ved en anledning for mange år siden svømte jeg i den gamle Deseret Gym i Salt Lake City da jeg følte inspirasjon til å dra til Universitetssykehuset og besøke en god venn av meg som hadde blitt lam fra livet og ned på grunn av en svulst og operasjonen som fulgte. Jeg forlot straks bassenget, kledde meg og var snart på vei for å besøke denne gode mannen.
Da jeg kom til rommet hans, var det tomt. Da jeg spurte, fikk jeg vite at jeg trolig ville finne ham i sykehusets svømmehall, et område som ble brukt til fysioterapi. Det viste seg å være tilfelle. Han hadde kommet seg dit selv i rullestolen sin, og var den eneste i rommet. Han var på den andre siden av bassenget, nær den dype enden. Jeg ropte til ham, og han manøvrerte rullestolen bort for å hilse på meg. Vi hadde en hyggelig samtale, og jeg fulgte ham tilbake til rommet, hvor jeg ga ham en velsignelse.
Min venn sa senere at han hadde vært helt fortvilet den dagen og hadde vurdert å ta sitt eget liv. Han hadde bedt om lindring, men begynte å føle at hans bønner ikke ble besvart. Han dro til bassenget med tanke på at dette ville være en måte å avslutte sin elendighet på – ved å kjøre rullestolen ned i den dype enden av bassenget. Jeg hadde kommet i et kritisk øyeblikk, som svar på det jeg vet var inspirasjon fra det høye.
Min venn levde i mange år – år fylt med glede og takknemlighet. Hvor glad jeg er for å ha vært et redskap i Herrens hender den kritiske dagen ved svømmebassenget.
Ved en annen anledning, da søster Monson og jeg kjørte hjem etter å ha besøkt venner, følte jeg meg tilskyndet til å dra til byen – en kjøretur på mange kilometer – for å besøke en eldre enke som en gang hadde tilhørt menigheten vår. Hennes navn var Zella Thomas. På den tiden bodde hun på et pleiehjem. Denne tidlige ettermiddagen fant vi henne svært skrøpelig, men liggende fredelig i sengen.
Zella hadde vært blind lenge, men hun kjente umiddelbart igjen stemmene våre. Hun spurte om jeg kunne gi henne en velsignelse, og la til at hun var forberedt på å dø hvis Herren ville at hun skulle komme hjem. Det var en skjønn, fredelig ånd i rommet, og vi visste alle at hennes gjenværende tid i jordelivet vil være kort. Zella tok meg i hånden og sa at hun hadde bedt inderlig om at jeg ville komme og besøke henne og gi henne en velsignelse. Jeg fortalte henne at vi hadde kommet på grunn av direkte inspirasjon fra vår himmelske Fader. Jeg kysset henne på pannen, vel vitende om at jeg kanskje ikke ville få se henne igjen i jordelivet. Det viste seg å være tilfelle, for hun døde dagen etter. Å ha vært i stand til å gi litt trøst og fred til vår kjære Zella, var en velsignelse for henne og for meg.
Muligheten til å være til velsignelse for en annen kommer ofte uventet. På en ekstremt kald lørdagskveld vinteren 1983–1984 kjørte søster Monson og jeg flere mil til fjelldalen Midway i Utah, hvor vi har et hus. Temperaturen den kvelden var minus 31 grader Celsius, og vi ønsket å forvisse oss om at alt var vel i huset vårt der. Vi sjekket og fant alt i orden, så vi dro derfra for å kjøre tilbake til Salt Lake City. Vi kom oss så vidt de få kilometerne til hovedveien før bilen stoppet. Vi sto bom fast. Jeg har sjelden, om noensinne, frosset slik som vi gjorde den kvelden.
Motstrebende begynte vi å gå mot den nærmeste byen, mens bilene suste forbi. Endelig var det en bil som stoppet, og en ung mann tilbød seg å hjelpe. Vi fant til slutt ut at dieselen på tanken hadde blitt tykkere på grunn av kulden, noe som gjorde det umulig for oss å kjøre bilen. Denne vennlige unge mannen kjørte oss tilbake til vårt hus i Midway. Jeg forsøkte å betale ham for hans tjenester, men han avslo vennlig. Han sa at han var speider og ønsket å gjøre en god gjerning. Jeg sa hvem jeg var, og han uttrykte sin takknemlighet for det privilegium å være til hjelp. Jeg antok at han var omtrent på misjonæralder, og spurte ham om han hadde planer om å reise på misjon. Han sa at han ikke var helt sikker på hva han ville gjøre.
Den påfølgende mandag morgen skrev jeg et brev til denne unge mannen og takket ham for hans godhet. I brevet oppfordret jeg ham til å reise på heltidsmisjon. Jeg la ved et eksemplar av en av bøkene mine og understreket kapitlene om misjonærtjeneste.
Omtrent en uke senere ringte den unge mannens mor og sa at hennes sønn var en fremragende ung mann, men på grunn av visse påvirkninger i livet hans hadde hans langvarige ønske om å reise på misjon avtatt. Hun sa at hun og faren hadde fastet og bedt om at han måtte forandre innstilling. De hadde skrevet navnet hans på bønnelisten i Provo Utah tempel. De håpet at han på en eller annen måte måtte bli påvirket til det gode, og at han ville få tilbake sitt ønske om å utføre en misjon og tjene Herren trofast. Moren ville jeg skulle vite at hun så på hendelsene den kalde kvelden som svar på deres bønner på hans vegne. Jeg sa: “Jeg er enig med deg.”
Etter flere måneder og mer kommunikasjon med denne unge mannen, ble søster Monson og jeg overlykkelige over å få delta på hans avskjedsmøte før avreisen til Canada Vancouver misjon.
Var det en tilfeldighet at våre veier møttes denne kalde desemberkvelden? Det tror jeg ikke et øyeblikk. Snarere tror jeg vårt møte var et svar på en mors og en fars oppriktige bønner for sønnen de elsket.
Igjen, mine brødre og søstre, vår himmelske Fader er klar over våre behov og vil hjelpe oss når vi påkaller ham for å få hjelp. Jeg tror ingen bekymring vi kan ha, er for liten eller ubetydelig. Herren engasjerer seg i detaljene i vårt liv.
Jeg vil avslutte med noe jeg opplevde nylig som påvirket flere hundre. Det skjedde under kulturfeiringen for Kansas City tempel for bare fem måneder siden. Som med så mye som skjer i vårt liv, virket det den gangen som bare enda en opplevelse hvor alt gikk bra. Men da jeg fikk høre om omstendighetene rundt kulturfeiringen kvelden før templet ble innviet, innså jeg at opptredenen den kvelden ikke var alminnelig. Tvert imot var den ganske bemerkelsesverdig.
Som med alle kulturelle arrangementer i forbindelse med tempelinnvielser, hadde de unge i Kansas City Missouri tempeldistrikt øvd på fremførelsen i adskilte grupper i sine egne områder. Planen var at alle skulle møtes i det store, leide kommunesenteret lørdag morgen før fremførelsen, slik at de kunne finne ut når og hvor de skulle komme inn, hvor de skulle stå, hvor mye plass det burde være mellom dem og sidemannen, hvordan de skulle forlate scenen og så videre – mange detaljer som de ville måtte finne ut av i løpet av dagen mens de ansvarlige satte de ulike scenene sammen slik at den endelige fremførelsen ville være polert og profesjonell.
Det var bare ett stort problem den dagen. Hele produksjonen var avhengig av forhåndsinnspilte segmenter som skulle vises på den store skjermen kjent som en Jumbotron. Disse innspilte segmentene var avgjørende for hele produksjonen. De ikke bare knyttet det hele sammen, men hvert TV-sendt segment skulle introdusere neste fremførelse. Videosegmentene dannet rammen som hele produksjonen var avhengig av. Og Jumbotronen virket ikke.
Teknikere jobbet febrilsk for å løse problemet mens ungdommene ventet, hundrevis av dem, og mistet dyrebar øvingstid. Situasjonen begynte å virke umulig.
Forfatter og regissør av feiringen, Susan Cooper, forklarte senere: “Da vi gikk fra plan A til B til Å, visste vi at det ikke fungerte… Da vi så på tidsplanen, visste vi at den lå utenfor vår kontroll, men vi visste også at vi hadde en av de største styrkene på gulvet nedenfor – 3000 ungdommer. Vi måtte gå ned og fortelle [dem] hva som skjedde, og trekke veksler på deres tro.”3
Bare en time før publikum ville begynne å komme inn i senteret, knelte 3000 ungdommer på gulvet og ba sammen. De ba om at de som arbeidet på Jumbotronen, ville bli inspirert til å vite hva de skulle gjøre for å reparere den, og de ba sin himmelske Fader om å kompensere for det de selv ikke kunne klare på grunn av mangel på tid.
En som skrev om det etterpå, sa: “Det var en bønn ungdommene aldri vil glemme, ikke fordi gulvet var hardt, men fordi Ånden smeltet deres ben.”4
Det var ikke lenge før en av teknikerne kom for å fortelle dem at feilen var funnet og reparert. Han tilskrev løsningen til flaks, men alle disse ungdommene visste bedre.
Da vi kom inn i kommunesenteret den kvelden, hadde vi ingen anelse om vanskelighetene tidligere på dagen. Først senere fikk vi vite om dem. Det vi opplevde, var imidlertid en vakker, polert fremførelse – en av de beste jeg har sett. Ungdommene utstrålte en fantastisk, mektig ånd som kunne føles av alle som var tilstede. De syntes å vite nøyaktig hvor de skulle komme inn, hvor de skulle stå og hvordan de skulle samhandle med alle de andre utøverne rundt seg. Da jeg fikk vite at deres øving ble forkortet og at mange av innslagene ikke var blitt innøvd av hele gruppen, ble jeg forbauset. Ingen kunne merke noe. Herren hadde faktisk kompensert for forskjellen.
Jeg slutter aldri å bli overrasket over hvordan Herren kan motivere og lede lengden og bredden av sitt rike, og likevel ha tid til å gi inspirasjon om en enkeltperson – eller en kulturell feiring eller en Jumbotron. Det faktum at han kan og gjør det, er et vitnesbyrd for meg.
Mine brødre og søstre, Herren er med i alles liv. Han elsker oss. Han ønsker å velsigne oss. Han ønsker at vi skal søke hans hjelp. Når han veileder oss, og når han hører og besvarer våre bønner, vil vi finne den lykke her og nå som han ønsker for oss. Måtte vi være klar over hans velsignelser i vårt liv. Dette ber jeg om i Jesu Kristi, vår Frelsers navn. Amen.