Se andre slik de kan bli
Av president Thomas S. Monson
Vi må utvikle evnen til å se menn ikke som de er i dag, men som de kan bli.
Mine kjære brødre, to ganger hvert år er dette praktfulle Konferansesenteret fylt til randen med Guds prestedømme, når vi samles for å høre inspirerende budskap. Det er en fantastisk ånd som gjennomsyrer generalkonferansens prestedømsmøte. Denne ånden stråler fra Konferansesenteret og inn i hver bygning hvor Guds sønner samles. Vi har virkelig følt denne ånden i kveld.
For noen år siden, før dette vakre Konferansesenteret ble bygget, deltok en besøkende på Temple Square i Salt Lake City på et generalkonferansemøte i Tabernaklet. Han lyttet til Brødrenes budskap. Han fulgte med på bønnene. Han hørte den vakre musikken ved Tabernakelkoret. Han undret seg over det storslagne og praktfulle Tabernakel-orglet. Da møtet var slutt, skal han ha sagt: “Jeg ville gitt alt jeg eier om jeg visste at det disse talerne sa i dag, var sant.” I bunn og grunn sa han: “Jeg skulle ønske at jeg hadde et vitnesbyrd om evangeliet.”
Det er absolutt ingenting i denne verden som vil gi mer trygghet og lykke enn et vitnesbyrd om sannheten. Selv om det er i varierende grad, tror jeg hver mann eller ung mann her i kveld har et vitnesbyrd. Hvis dere føler at dere ennå ikke har det dype vitnesbyrdet dere skulle ønske, ber jeg dere inntrengende om å arbeide for å oppnå et slikt vitnesbyrd. Hvis det er sterkt og dypt, må dere arbeide for å holde det slik. Hvor velsignet vi er som har kunnskap om sannheten.
Mitt budskap i kveld, brødre, er at det finnes utallige personer som har lite eller intet vitnesbyrd akkurat nå, de som kunne og ville få et slikt vitnesbyrd om vi ville være villige til å gjøre en innsats for å bære vårt og hjelpe dem å forandre seg. I noen tilfeller kan vi anspore til endring. Jeg nevner først de som er medlemmer, men som ikke i dag er fullt ut engasjert i evangeliet.
For mange år siden, på en områdekonferanse som ble avholdt i Helsinki i Finland, hørte jeg et sterkt, minneverdig og motiverende budskap under et møte for mødre og døtre. Jeg har ikke glemt dette budskapet, selv om nesten 40 år har gått siden jeg hørte det. Blant mange sannheter taleren drøftet, sa hun at en kvinne trenger å bli fortalt at hun er vakker. Hun trenger å bli fortalt at hun er verdsatt. Hun trenger å bli fortalt at hun er verdifull.
Brødre, jeg vet at menn er omtrent som kvinner i så måte. Vi trenger å bli fortalt at vi betyr noe, at vi er flinke og verdifulle. Vi trenger å bli gitt en sjanse til å tjene. For de medlemmer som har glidd bort fra aktivitet eller som holder igjen og ikke engasjerer seg, kan vi ydmykt søke en måte å nå dem på. Å be dem om å tjene i en eller annen funksjon kan være den stimulering de trenger for å komme tilbake til full aktivitet. Men ledere som kunne ha hjulpet i denne forbindelse, er noen ganger motvillige til å gjøre det. Vi må huske at folk kan forandre seg. De kan legge bak seg dårlige vaner. De kan omvende seg fra overtredelser. De kan bære prestedømmet verdig. Og de kan tjene Herren flittig. La meg gi dere noen illustrasjoner.
Kort tid etter at jeg ble medlem av De tolv apostlers quorum, fikk jeg anledning til å ledsage president N. Eldon Tanner, en rådgiver til president David O. McKay, til en stavskonferanse i Alberta i Canada. Under møtet leste stavspresidenten navnene på fire brødre som hadde kvalifisert seg til å bli ordinert til eldste. Dette var menn som president Tanner kjente, for han hadde en gang bodd i dette området. President Tanner kjente og husket dem imidlertid slik de en gang var, og visste ikke at de hadde forandret sitt liv og var fullt kvalifisert til å bli eldste.
Stavspresidenten leste navnet på den første mannen og ba ham reise seg. President Tanner hvisket til meg: “Se på ham. Jeg trodde aldri han ville klare det.” Stavspresidenten leste navnet på den andre mannen, og han reiste seg. President Tanner dyttet igjen til meg og tilkjennega sin forbauselse. Og slik var det med alle de fire brødrene.
Etter møtet fikk president Tanner og jeg anledning til å gratulere disse fire brødrene. De hadde vist at menn kan forandre seg.
På 1940- og 50-tallet var en amerikansk fengselsdirektør, Clinton Duffy, kjent for sin innsats for å rehabilitere mennene i fengselet sitt. En kritiker sa: “Du burde vite at leoparder ikke forandrer flekkene sine!”
Duffy svarte: “Du burde vite at jeg ikke arbeider med leoparder. Jeg arbeider med menn, og menn forandrer seg hver eneste dag.”1
For mange år siden fikk jeg anledning til å være president for den kanadiske misjon. Der hadde vi en gren med svært begrenset prestedømme. Vi hadde alltid en misjonær som presiderte over grenen. Jeg fikk en sterk tilskyndelse om at vi trengte å ha et medlem av grenen som leder.
Vi hadde et voksent medlem i grenen som var diakon i Det aronske prestedømme, men som ikke kom eller deltok nok til å bli forfremmet i prestedømmet. Jeg følte meg inspirert til å kalle ham som grenspresident. Jeg vil alltid huske den dagen jeg intervjuet ham. Jeg fortalte ham at Herren hadde inspirert meg til å kalle ham til president for grenen. Etter mye protest fra hans side og mye oppmuntring fra hans hustru, sa han at han ville tjene. Jeg ordinerte ham til prest.
Det var begynnelsen på en ny tid for denne mannen. Hans liv ble raskt bragt i orden, og han forsikret meg om at han ville etterleve budene slik han var forventet å etterleve dem. I løpet av noen måneder ble han ordinert til eldste. Han og hans hustru og familie dro til slutt til templet og ble beseglet. Deres barn reiste på misjon og giftet seg i Herrens hus.
Noen ganger kan det å la våre brødre vite at vi trenger dem og verdsetter dem, hjelpe dem å ta steget inn i engasjement og full aktivitet. Dette kan gjelde prestedømsbærere uavhengig av alder. Det er vårt ansvar å gi dem muligheter til å leve slik de burde. Vi kan hjelpe dem å overvinne sine svakheter. Vi må utvikle evnen til å se menn ikke som de er i dag, men som de kan bli når de mottar et vitnesbyrd om Kristi evangelium.
Jeg deltok en gang på et møte i Leadville i Colorado. Leadville ligger mer enn 3000 meter over havet. Jeg husker det aktuelle møtet på grunn av høyden, men jeg husker det også på grunn av det som skjedde den kvelden. Det var bare et lite antall prestedømsbærere tilstede. Som med grenen i Den kanadiske misjon, ble denne grenen ledet av en misjonær og hadde alltid blitt det.
Den kvelden hadde vi et herlig møte, men da vi sang avslutningssalmen, kom inspirasjonen til meg om at det burde være en lokal grenspresident. Jeg snudde meg mot misjonspresidenten og spurte: “Er det ingen her som kan presidere – en lokal mann?”
Han svarte: “Jeg vet ikke om noen.”
Under sangen så jeg nøye på mennene som satt på de tre første radene. Min oppmerksomhet syntes å bli rettet mot en av brødrene. Jeg sa til misjonspresidenten: “Kunne han ha vært grenspresident?”
Han svarte: “Jeg vet ikke. Kanskje det.”
Jeg sa: “President, jeg tar ham med meg inn på det andre rommet og intervjuer ham. Du taler etter avslutningssalmen til vi kommer tilbake.”
Da vi to kom tilbake igjen, avsluttet misjonspresidenten sitt vitnesbyrd. Jeg fremla navnet på mannen som ny grenspresident. Fra den dagen av hadde Leadville i Colorado et lokalt medlem som leder av enheten der.
Det samme prinsippet, brødre, gjelder dem som ennå ikke er medlem. Vi skulle utvikle evnen til å se menn ikke som de er, men som de kan bli når de er medlem av Kirken, når de har et vitnesbyrd om evangeliet og når deres liv er i harmoni med dets læresetninger.
I 1961 ble en verdensomspennende konferanse holdt for misjonspresidenter, og alle misjonspresidenter i Kirken ble bragt til Salt Lake City til disse møtene. Jeg kom til Salt Lake City fra min misjon i Toronto i Canada.
Under ett av møtene hadde N. Eldon Tanner, som da var assistent for De tolvs quorum, nettopp returnert etter sin første erfaring som president for misjonene i Storbritannia og Vest-Europa. Han fortalte om en misjonær som hadde vært den mest fremgangsrike misjonæren han hadde møtt i alle sine intervjuer. Han sa at under intervjuet med denne misjonæren sa han til ham: “Jeg antar at alle du har døpt, kom inn i Kirken etter henvisning.”
Den unge mannen svarte: “Nei, vi fant dem alle ved å banke på dører.”
Bror Tanner spurte ham hva som var annerledes med hans tilnærming – hvorfor han hadde så fenomenal suksess når andre ikke hadde det. Den unge mannen sa at han forsøkte å døpe alle han møtte. Han sa at hvis han banket på døren og så en mann som røkte sigar, var kledd i gamle klær og tilsynelatende var uinteressert i alt – spesielt religion – så misjonæren for seg hvordan han ville sett ut under andre omstendigheter. I sitt sinn så han ham som glattbarbert og iført en hvit skjorte og hvite bukser. Og misjonæren kunne se seg selv lede mannen ned i dåpens vann. Han sa: “Når jeg ser på noen på denne måten, kan jeg bære mitt vitnesbyrd for ham på en måte som kan berøre hans hjerte.”
Vi har ansvar for å se på våre venner, våre kolleger og våre naboer på denne måten. Vi har et ansvar for å se enkeltpersoner ikke som de er, men heller som de kan bli. Jeg vil be dere innstendig om å tenke på dem på denne måten.
Brødre, Herren fortalte oss noe om viktigheten av dette prestedømmet som vi bærer. Han fortalte oss at vi mottar det med en ed og en pakt. Han ga oss instruksjonen at vi må være sanne og trofaste i alt vi mottar, og at vi har ansvar for å holde denne pakten inntil enden. Og da vil alt som Faderen har, bli gitt oss.2
Mot er ordet vi trenger å høre og det vi må tilstrebe – mot til å vende ryggen til fristelsen, mot til å heve vår røst og vitne for alle vi møter, idet vi husker at alle må få en mulighet til å høre budskapet. Det er ikke lett for de fleste å gjøre dette. Men vi kan lære å tro på Paulus’ ord til Timoteus:
“For Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd.
Skam deg da ikke over vitnesbyrdet om vår Herre.”3
I mai 1974 var jeg sammen med bror John H. Groberg på de tonganske øyer. Vi hadde en avtale med kongen av Tonga, og vi møtte ham til et formelt møte. Vi utvekslet de vanlige høflighetsfrasene. Men før vi dro, sa John Groberg noe som var utenom det vanlige. Han sa: “Deres Majestet, du burde virkelig bli mormon, og statsborgerne dine også, for da ville dine og deres problemer i stor grad bli løst.”
Kongen smilte bredt og svarte: “John Groberg, kanskje du har rett.”
Jeg tenkte på apostelen Paulus foran Agrippa. Jeg tenkte på Agrippas reaksjon på Paulus’ vitnesbyrd: “Det mangler lite på at du overtaler meg til å bli en kristen!”4 Bror Groberg hadde mot til å bære vitnesbyrd for en konge.
I kveld er det mange tusen blant oss som tjener Herren på heltid som hans misjonærer. Som følge av et kall har de forlatt hjem, familie, venner og skole, og har reist ut for å tjene. De som ikke forstår, stiller spørsmålet: “Hvorfor gjør de dette så lett og er villige til å gi så mye?”
Våre misjonærer kan svare med Paulus’ ord, den uforlignelige misjonær fra en tidligere tid: “For om jeg forkynner evangeliet, så er det ikke noe å rose meg for. Det er en nødvendighet som ligger på meg, for ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!”5
Den hellige skrift inneholder ingen proklamasjon mer relevant, intet ansvar mer forpliktende, ingen instruksjon mer direkte enn påbudet som ble gitt av den oppstandne Herre da han viste seg i Galilea for de elleve disipler. Han sa:
“Meg er gitt all makt i himmel og på jord!
Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn,
og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.”6
Denne guddommelige befalingen, kombinert med dens strålende løfte, er vår parole i dag, slik den var i tidens midte. Misjonærarbeid er et særtrekk ved Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Det har det alltid vært, og det vil det alltid være. Profeten Joseph Smith erklærte: “Etter alt som er blitt sagt, er den største og mest betydningsfulle forpliktelse å forkynne evangeliet.”7
Innen to korte år vil alle heltidsmisjonærer som for tiden tjenestegjør i denne Guds kongelige hær, ha avsluttet sitt heltidsarbeid og vendt tilbake til sine hjem og sine kjære. Deres erstatninger finnes i kveld i rekkene av Det aronske prestedømme i Kirken. Unge menn, er dere klare til å stille opp? Er dere villige til å arbeide? Er dere forberedt på å tjene?
President John Taylor oppsummerte kravene: “Den slags menn vi ønsker til å bære ut hans evangeliums budskap, er menn som tror på Gud, menn som tror på sin religion, menn som hedrer sitt prestedømme, … menn som er fylt med Den hellige ånd og Guds kraft … hederlige, rettskafne, dydige og rene menn.”8
Brødre, til hver av oss kommer oppdraget å forkynne Kristi evangelium. Når vårt liv er i samsvar med Guds egen norm, vil de som er innen vår innflytelsessfære, aldri beklage: “Sommeren er forbi, høsten er til ende, men vi er ikke frelst.”9
Den fullkomne Sjelenes hyrde, misjonæren som forløste menneskeheten, ga oss sin guddommelige forsikring:
“Og om så skjer at dere skulle arbeide alle deres dager med å rope omvendelse til dette folk og bare bringer én sjel til meg, hvor stor skal ikke deres glede være med ham i min Faders rike!
Og nå, hvis deres glede vil bli stor med én sjel som dere har bragt til meg i min Faders rike, hvor stor skal ikke deres glede bli om dere skulle bringe mange sjeler til meg!”10
Om ham som uttalte disse ordene, bærer jeg mitt vitnesbyrd. Han er Guds Sønn, vår Forløser og vår Frelser.
Jeg ber om at vi må ha mot til å rekke ut fellesskapets hånd, pågangsvilje til å prøve og prøve igjen, og den ydmykhet som trengs for å søke veiledning fra vår Fader mens vi oppfyller vårt mandat til å forkynne evangeliet. Ansvaret ligger på oss, brødre. I Jesu Kristi navn. Amen.