Det første og største bud

Av eldste Jeffrey R. Holland

i De tolv apostlers quorum

Gjennom et liv som hengivne disipler skal vi vise vår kjærlighet til Herren.

Det er nesten ingen gruppe i historien som jeg har mer sympati for, enn jeg har for de elleve gjenværende apostler umiddelbart etter verdens Frelsers død. Jeg tror vi noen ganger glemmer hvor uerfarne de fortsatt var og hvor totalt avhengige av Jesus de av nødvendighet hadde vært. Til dem hadde han sagt: “Så lang en tid har jeg vært hos dere, og du kjenner meg ikke … ?”¹

Men fra deres ståsted hadde han naturligvis langt fra vært sammen med dem lenge nok. Tre år er ikke lang tid til å kalle et helt quorum av tolv apostler fra en håndfull nye konvertitter, rense dem for feilaktige gamle handlemåter, lære dem underverkene i Jesu Kristi evangelium og deretter la dem videreføre arbeidet inntil de også ble drept. Ganske svimlende utsikter for en gruppe nylig ordinerte eldster –

spesielt den delen hvor de blir overlatt til seg selv. Gjentatte ganger hadde Jesus forsøkt å fortelle dem at han ikke alltid ville være fysisk sammen med dem, men enten kunne de ikke eller ville de ikke forstå en så opprivende tanke. Markus skriver:

“Han lærte sine disipler og sa til dem: Menneskesønnen skal overgis i menneskers hender, og de skal slå ham i hjel, og når han er ihjelslått, skal han oppstå tre dager etter.

Men de skjønte ikke det han sa, og de våget ikke å spørre ham.”²

Så, etter så kort tid til å lære og enda kortere tid til å forberede seg, skjedde det utenkelige, det utrolige var sant. Deres Herre og Mester, deres Rådgiver og konge ble korsfestet. Hans jordiske virke var over, og den strevende lille kirken han hadde grunnlagt, virket dømt til hån og utryddelse. Hans apostler så ham i hans oppstandne tilstand, men dette gjorde bare forvirringen større. Da de sikkert må ha undret seg: “Hva gjør vi nå?” søkte de svar hos Peter, seniorapostelen.

Her vil jeg be om overbærenhet når jeg løsriver meg litt fra Skriftene i min skildring av dette ordskiftet. I bunn og grunn sa Peter til sine forbundsfeller: “Brødre, det har vært tre fantastiske år. Ingen av oss kunne ha forestilt oss bare for noen få måneder siden, de mirakler vi har sett og den guddommelighet vi har opplevd. Vi har snakket med, bedt og arbeidet sammen med selveste Guds Sønn. Vi har vandret sammen med ham og grått sammen med ham, og den grusomme siste natten var det ingen som gråt mer bittert enn jeg. Men det er over. Han har fullført sitt arbeid, og han har oppstått fra graven. Han har utarbeidet sin og vår frelse. Dere spør: ‘Hva gjør vi nå?’ Jeg har ikke annet å fortelle dere enn at dere går tilbake til deres tidligere liv med glede. ʻJeg går av sted for å fiske!ʼ Og minst seks av de ti andre gjenværende apostlene sa seg enige: “Vi går også med deg!” Johannes, som var en av dem, skriver: “De gikk av sted og steg i båten.”³

Men dessverre var ikke fisket særlig godt. Deres første natt tilbake på innsjøen fikk de ingenting – ikke en eneste fisk. Da det så smått begynte å lysne av dag, dro de skuffet mot land, hvor de i det fjerne så en skikkelse som ropte til dem: “Barn, dere skulle vel ikke ha noe fisk?” Tungsindig ga disse apostlene som igjen var blitt fiskere, svaret ingen fisker ønsker å gi. “Vi har ikke fått noe,” mumlet de, og for å føye spott til skade ble de kalt “barn”.⁴

“Kast garnet på høyre side av båten, så får dere fisk!”⁵ roper den fremmede – og med disse enkle ord begynner gjenkjennelsen å strømme over dem. Bare tre år tidligere hadde disse mennene fisket nettopp på denne innsjøen. Den gangen hadde de også “strevd hele natten og ikke fått noe”,⁶ sier Skriftene. Men en galileer på bredden hadde ropt til dem at de skulle kaste ut sine garn, og de trakk “mye fisk”,⁷ nok til at garnene sprengtes, nok til å fylle to båter så tungt at de hadde begynt å synke.

Nå var det i ferd med å skje igjen. Disse “barna”, som de med rette ble kalt, kastet ivrig sine garn ut, og “nå maktet de ikke å trekke det opp, så mye fisk var det”.⁸ Johannes sa det innlysende: “Det er Herren.”⁹ Og over kanten av båten hoppet den ukuelige Peter.

Etter et gledelig gjensyn med den oppstandne Jesus, hadde Peter en ordveksling med Frelseren som jeg anser som det avgjørende vendepunkt i den apostoliske tjeneste generelt, og sikkert for Peter personlig, som førte denne klippen av en mann inn i et majestetisk liv viet til tjeneste og ledelse. Idet han så på deres medtatte, små båter, deres frynsete garn og en fantastisk haug med 153 fisker, sa Jesus til sin seniorapostel: “Peter, elsker du meg mer enn du elsker alt dette?” Peter svarte: “Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.”¹⁰

Frelseren svarer, men fortsetter å se inn i øynene til sin disippel og sier igjen: “Peter, elsker du meg?” Utvilsomt litt forvirret på grunn av repetisjonen av spørsmålet, svarer den store fisker nok en gang: “Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.”¹¹

Frelseren gir igjen et kort svar, men med uopphørlig gransking spør han for tredje gang: “Peter, elsker du meg?” Nå føler Peter seg sikkert virkelig utilpass. Kanskje husker han da han bare få dager tidligere hadde blitt stilt et annet spørsmål tre ganger, og hadde svart like ettertrykkelig – men nektende. Eller kanskje han begynte å lure på om han misforsto Mesterlærerens spørsmål. Eller kanskje han gransket sitt hjerte for å finne en ærlig bekreftelse på svaret han hadde gitt så lett, nesten automatisk. Uansett hva han følte, sa Peter for tredje gang: “Herre, … du vet at jeg har deg kjær.”¹²

Da svarte Jesus (og jeg er klar over at jeg gir min egen utdypning av Skriftene) noe sånt som: “Peter, hvorfor er du da her? Hvorfor er vi tilbake på den samme bredden, med de samme garnene og har denne samme samtalen? Var det ikke opplagt da og er det ikke opplagt nå at hvis jeg ønsker fisk, kan jeg skaffe fisk? Det jeg trenger, Peter, er disipler – og jeg trenger dem for alltid. Jeg trenger noen til å fø mine får og redde mine lam. Jeg trenger noen til å forkynne mitt evangelium og forsvare min tro. Jeg trenger noen som elsker meg, virkelig elsker meg, og elsker det vår Fader i himmelen har befalt meg å gjøre. Vårt budskap er ikke kraftløst. Det er ingen flyktig oppgave. Den er ikke uheldig. Den er ikke håpløs. Heller ikke kan den henvises til historiens askehaug. Det er den allmektige Guds verk, og det vil forandre verden. Så, Peter, for annen og antageligvis siste gang, ber jeg deg om å forlate alt dette og gå og undervise og vitne, arbeide og tjene lojalt til den dag da de vil gjøre med deg nøyaktig hva de gjorde med meg.”

Da han så henvendte seg til alle apostlene, kan han godt ha sagt noe sånt som: “Var dere like blinde som de skriftlærde og fariseerne? Som Herodes og Pilatus? Trodde dere, slik de tror, at dette verket kan stanses bare ved å drepe meg? Trodde dere, slik de tror, at korset og naglene og graven var slutten på det hele, og at alle lykksalig kunne gå tilbake til å være det dere var før? Barn, gjorde ikke mitt liv og min kjærlighet større inntrykk på dere enn som så?”

Mine kjære brødre og søstre, jeg vet ikke nøyaktig hva vår opplevelse vil værepå dommens dag, men jeg vil bli svært overrasket om ikke Gud på et eller annet punkt spør oss nøyaktig det Kristus spurte Peter om: “Elsket du meg?” Jeg tror han vil ønske å vite om vi i vår svært jordiske, svært utilstrekkelige og iblant barnslig forståelse av ting, i det minste forsto ett bud, det største og første av dem alle – “Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.”¹³ Og hvis vi i et slikt øyeblikk kan stamme frem: “Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær,” da vil han kanskje minne oss på at det fremste kjennetegn på kjærlighet alltid er lojalitet.

“Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud,”¹⁴ sa Jesus. Så vi har naboer å velsigne, barn å beskytte, de fattige å løfte opp og sannheten å forsvare. Vi har urett å rette opp i, sannheter å dele og godt å gjøre. Kort sagt, gjennom et liv som hengivne disipler skal vi vi vise vår kjærlighet til Herren. Vi kan ikke slutte, og vi kan ikke gå tilbake. Etter et møte med den levende Sønn av den levende Gud vil ingenting noensinne bli som det var før. Jesu Kristi korsfestelse, forsoning og oppstandelse markerer starten på et kristent liv, ikke slutten på det. Det var denne sannheten, denne virkeligheten som gjorde en håndfull galileiske fiskere som igjen var blitt apostler, uten synagoge eller sverd¹⁵, i stand til å forlate garnene for annen gang og forme historien i den verden vi nå lever.

Jeg vitner fra dypet av mitt hjerte, av hele min sjel, til alle som kan høre min røst, at de apostoliske nøkler har blitt gjengitt til jorden og finnes i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Til dem som ennå ikke har sluttet seg til oss i denne Kristi store og siste sak, sier vi: “Kom.” Til dem som en gang var med oss, men har trukket seg tilbake og foretrukket å velge noen kulturelle forretter fra gjenopprettelsens koldtbord og overse resten av festmåltidet, sier jeg at jeg er redd dere står foran mange lange netter og tomme garn. Vi ber dere komme tilbake, være trofaste, elske Gud og hjelpe til. Jeg inkluderer i denne oppfordringen til trofasthet enhver hjemvendt misjonær som noensinne har stått i en døpefont og med armen i rett vinkel sagt: “Med fullmakt fra Jesus Kristus.”¹⁶ Denne fullmakten skulle ha forandret denne konvertitten for alltid, og den skulle helt klart ha forandret dere også for alltid. Til Kirkens ungdom som nærmer seg misjoner og templer og ekteskap, sier vi: “Elsk Gud og hold dere rene for denne generasjons blod og synder. Dere har et monumentalt arbeid å gjøre, understreket av den storartede bekjentgjørelsen president Thomas S. Monson ga oss i går formiddag. Deres Fader i himmelen forventer deres lojalitet og deres kjærlighet i alle faser av livet.”

Til alle som kan høre min røst, kommer Kristi røst rungende gjennom alle tidsaldre og spør hver enkelt av oss mens det ennå er tid: “Elsker du meg?” Og for hver og en av oss svarer jeg av all min ære og min sjel: “Ja, Herre, vi elsker deg.” Og etter å ha lagt vår “hånd på plogen”,¹⁷ vil vi aldri se oss tilbake før dette arbeidet er fullført og kjærlighet til Gud og vår neste styrer verden. I Jesu Kristi navn. Amen.