Gleden ved prestedømmet

Av president Dieter F. Uchtdorf

Annenrådgiver i Det første presidentskap

La oss omfavne og forstå prestedømmets underverk og privilegium. La oss akseptere og elske de ansvarsoppgaver vi blir bedt om å utføre.

Gleden ved å fly

For mange år siden bestemte et par andre flykapteiner og jeg oss for å oppfylle en guttedrøm om å restaurere et antikt fly. Sammen kjøpte vi en nedslitt 1938-modell Piper Cub og startet arbeidet med å gjenopprette den til opprinnelig stand. Prosjektet var et kjærlighetsarbeid. Det hadde spesiell betydning for meg fordi jeg hadde lært å fly i et lignende fly som ung mann.

Dette flyet ble første gang bygget bare 35 år etter at brødrene Wright foretok sin berømte første flyvning. Bare tanken på det får meg til å føle meg svært gammel.

Motoren hadde ikke el-start. Mens man pumpet bensin inn i motoren fra cockpiten, måtte en annen på bakken ta tak i propellen og sveive den rundt til motoren startet. Hver motorstart var et øyeblikk med spenning og mot.

Når flyet kom opp i luften, ble det klart at en Piper Cub ikke var bygget for fart. Når det var sterk motvind, virket det faktisk som om vi ikke var i bevegelse i det hele tatt. Jeg husker jeg fløy sammen med min tenåringssønn, Guido, over autobahn i Tyskland, og ganske riktig, bilene under oss passerte oss lett!

Men, å, som jeg elsket dette lille flyet! Det var den perfekte måten å oppleve flyvingens underverk og skjønnhet på. Man kunne høre, føle, lukte, smake og se hva flyvning handlet om. Brødrene Wright uttrykte det på denne måten: “[Ingenting] kan måle seg med det flyvere nyter mens de blir båret gjennom luften på store hvite vinger.”¹

Tidligere i år hadde jeg, til sammenligning, det privilegium å fly i et sofistikert F-18-jagerfly med de verdensberømte Blue Angels, det amerikanske Sjøforsvarets flyoppvisningsteam. Det var som å ta en flytur over og gjennom minnenes dal, ettersom jeg nøyaktig 50 år tidligere, nesten på dagen, hadde avsluttet min opplæring som jagerflyver i Luftforsvaret.

Opplevelsen i F-18 var selvfølgelig helt forskjellig fra den i Piper Cub. Den viste meg en mer dynamisk skjønnhet ved flyvning. Det var som å bruke aerodynamikkens eksisterende lover på en mer fullkommen måte. Men å fly med Blue Angels minnet meg også snart på at det å være jagerpilot passer best for unge mennesker. For å sitere brødrene Wright igjen: “Mer enn noe annet er følelsen [av å fly] en fullkommen fred, blandet med en spenning som belaster hver nerve til det ytterste.”² I tillegg minnet min flytur med Blue Angels om en helt annen måte å ha “engler” rundt seg på som bærer deg opp.

Om dere spurte meg hvilken av disse to flyopplevelsene jeg likte best, vet jeg ikke om jeg kunne ha svart. På noen åpenbare måter var de svært forskjellige, for å si det mildt. Men på andre måter var de stort sett like.

I både Piper Cub og F-18 følte jeg spenningen, skjønnheten og gleden ved å fly. I begge kunne jeg føle dikterens kall til å “[kutte] jordens mutte bånd og [danse] over himmelen på latter-forsølvede vinger”.³

Det samme prestedømme overalt

Dere spør dere kanskje hva disse to vidt forskjellige flyopplevelsene har å gjøre med vårt møte i dag eller med det prestedømme vi har det privilegium å bære, eller med den prestedømstjeneste vi alle elsker så høyt?

Brødre, er det ikke slik at våre individuelle opplevelser av tjeneste i prestedømmet, alle kan være ganske forskjellige? Vi kan si at noen av dere flyr i F-18-jetfly, mens andre flyr i Piper Cub. Noen av dere tilhører menigheter og staver der hver stilling, fra assistent til høyprestenes gruppeleder til sekretær i diakonenes quorum, er fylt med en aktiv prestedømsbærer. Det er deres privilegium å delta i en menighetsorganisasjon som er godt bemannet.

Andre av dere bor i områder av verden hvor det bare er en liten håndfull av Kirkens medlemmer og prestedømsbærere. Dere føler dere kanskje alene og tynget ned av vekten av alt som må gjøres. For dere må det kanskje mye direkte engasjement til for å få prestedømstjenestens motor startet. Iblant kan det til og med synes som om grenen eller menigheten ikke går fremover i det hele tatt.

Men uansett hva deres ansvar eller omstendigheter måtte være, vet vi alle at det alltid er en spesiell glede som kommer av trofast prestedømstjeneste.

Jeg har alltid elsket å fly, enten det var i en Piper Cub, en F-18 eller et annet fly. I Piper Cuben klaget jeg aldri over mangel på fart, og i F-18 surmulte jeg ikke når belastningen av de akrobatiske manøvrene nådeløst avslørte realitetene av min fremskredne alder.

Ja, det er alltid noe ufullkomment i enhver situasjon. Ja, det er lett å finne ting å klage over.

Men brødre, vi bærer Det hellige prestedømme etter Guds Sønns orden! Hver av oss har fått hender lagt på vårt hode og mottatt Guds prestedømme. Vi har fått myndighet til og ansvar for å handle i hans navn som hans tjenere på jorden. Enten det er i en stor menighet eller en liten gren, er vi kalt til å tjene, velsigne og handle i alle ting til det gode for alle og alt som blir betrodd oss. Kan det finnes noe mer spennende?

La oss forstå, verdsette og føle gleden ved tjeneste i prestedømmet.

Gleden ved prestedømmet

Min kjærlighet til flyvning påvirket hele mitt liv. Men så forfriskende og lykksalige mine erfaringer som pilot enn var, har mine erfaringer som medlem av denne kirken vært mye dypere, mer gledelige og langt mer uutgrunnelige. Når jeg har engasjert meg i tjeneste i Kirken, har jeg følt Guds allmakt så vel som hans milde barmhjertighet.

Som pilot har jeg rørt ved himmelen. Som medlem av Kirken har jeg følt himmelens omfavnelse.

En gang iblant savner jeg å sitte i en cockpit. Men å utføre tjeneste sammen med mine brødre og søstre i Kirken kompenserer enkelt for det. Å kunne føle den opphøyde fred og glede som kommer av å være en liten del av denne store sak og oppgave, er noe jeg ikke vil gå glipp av for alt i verden.

I dag er vi samlet som en enorm gruppe prestedømsbærere. Det er vår hellige glede og vårt privilegium å tjene Herren og våre medmennesker, å gi det beste som finnes i oss til den edle sak å oppløfte andre og bygge opp Guds rike.

Vi vet og forstår at prestedømmet er Guds evige kraft og myndighet. Vi kan enkelt fremsi denne definisjonen fra hukommelsen. Men forstår vi virkelig betydningen av det vi sier? La meg gjenta: Prestedømmet er Guds evige kraft og myndighet.

Tenk på det. Ved prestedømmet skapte og styrer Gud himlene og jorden.

Ved denne kraft forløser og opphøyer Han sine barn, og derved “tilveiebringe[s] mennesket udødelighet og evig liv”.⁴

Profeten Joseph Smith forklarte at prestedømmet er “den kanal Den allmektige begynte å åpenbare sin herlighet gjennom ved begynnelsen av denne jords skapelse. Gjennom dette prestedømme har han fortsatt å åpenbare seg til menneskenes barn ned til denne tid, og gjennom dette prestedømme vil han fortsette å gjøre sin vilje kjent inntil tidens ende.”⁵

Vår allmektige Fader i himmelen har betrodd oss prestedømsmyndighet – jordiske mennesker som, pr definisjon, er fulle av feil og mangler. Han gir oss myndighet til å handle i hans navn for å frelse hans barn. Med denne store kraft har vi myndighet til å forkynne evangeliet, forrette de frelsende ordinanser, bidra til å bygge opp Guds rike på jorden og velsigne og tjene våre familier og våre medmennesker.

Tilgjengelig for alle

Det er det hellige prestedømme vi bærer.

Prestedømmet, eller noe ansvar innenfor det, kan ikke kjøpes eller forlanges. Bruken av prestedømmets kraft kan ikke påvirkes, domineres eller fremtvinges av stilling, rikdom eller innflytelse. Det er en åndelig kraft som virker ifølge himmelsk lov. Det kommer fra vår alles store himmelske Fader. Dets kraft kan kun kontrolleres og styres ved rettferdighetens prinsipper,⁶ ikke selvrettferdighet.

Kristus er kilden til all sann prestedømsmyndighet og -kraft på jorden.⁷ Det er hans verk som vi har det privilegium å hjelpe til med. “Og ingen kan hjelpe til med dette arbeidet med mindre han er ydmyk og full av kjærlighet, har tro, håp og kjærlighet og er måteholden i alt som han blir betrodd å ta vare på.”⁸

Vi handler ikke for personlig vinning, men vi søker å tjene og løfte opp andre. Vi leder ikke med makt, men ved “overtalelse, … langmodighet, … mildhet og saktmodighet og ved oppriktig kjærlighet”.⁹

Den allmektige Guds prestedømme er tilgjengelig for verdige menn uansett hvor de måtte være – uansett opphav, uansett hvor beskjedne deres omstendigheter er, nært eller fjernt. Det er tilgjengelig uten penger eller noen verdslig pris. For å omskrive oldtidsprofeten Jesaja, kan alle som er tørste, komme til vannene, og ingen penger trengs for å komme og spise!¹⁰

Og på grunn av vår Frelser Jesu Kristi evige og ufattelige forsoning kan Guds prestedømme være tilgjengelig selv om dere har snublet eller vært uverdige tidligere. Gjennom åndelig foredling og omvendelsens rensende prosess kan dere “stå opp og la deres lys skinne”!¹¹ På grunn av vår Frelser og Forløsers grenseløse, tilgivende kjærlighet kan dere løfte blikket, bli rene og verdige og utvikle dere til rettferdige og edle sønner av Gud – verdige bærere av den allmektige Guds helligste prestedømme.

Prestedømmets underverk og privilegium

Jeg synes litt synd på dem som ikke fatter og verdsetter prestedømmets underverk og privilegium. De er som passasjerer på et fly som bruker tiden til å surmule over størrelsen på pakken med peanøtter mens de svever gjennom luften, langt over skyene – noe oldtidens konger ville ha gitt alt de eide for å prøve og oppleve bare én gang!

Brødre, vi er velsignet ved å være ydmyke deltagere i denne store prestedømsmyndighet og kraft. La oss løfte blikket og se, gjenkjenne og akseptere denne muligheten for hva den egentlig er.

Gjennom rettferdig, kjærlig og trofast prestedømstjeneste vil vi være i stand til å oppleve den sanne betydningen av åpenbaringen: “Jeg vil gå foran dere. Jeg vil være ved deres høyre og ved deres venstre hånd, og min Ånd skal være i deres hjerter og mine engler rundt om dere og støtte dere.”¹²

La oss omfavne og forstå prestedømmets underverk og privilegium. La oss akseptere og elske de ansvarsoppgaver vi blir bedt om å utføre – ansvarsoppgaver i våre hjem og i våre enheter i Kirken, uansett hvor store eller små de måtte være. La oss stadig vokse i rettferdighet, engasjement og prestedømstjeneste. La oss finne gleden av å tjene i prestedømmet!

Vi kan gjøre dette best ved å anvende prinsippene kunnskap, lydighet og tro.

Det betyr for det første at vi må kjenne og tilegne oss læren om prestedømmet som finnes i Guds åpenbarte ord. Det er viktig for oss å forstå paktene og budene som prestedømmet virker ved.¹³

La oss deretter være kloke og handle på denne vår tilegnede kunnskap, jevnt og trutt og hederlig. Når vi adlyder Guds lover, disiplinerer vårt sinn og legeme og innretter våre handlinger etter mønstre for rettferdighet lært oss av profetene, vil vi oppleve gleden av prestedømstjeneste.

Og til slutt, la oss utdype vår tro på vår Herre Jesus Kristus. La oss påta oss hans navn og hver dag forplikte oss til igjen å gå på disippelens vei. La våre gjerninger gjøre vår tro fullkommen.¹⁴ Gjennom disippelskap kan vi bli fullkomne ett skritt om gangen ved å tjene familie, medmennesker og Gud.

Når vi tjener i prestedømmet av hele vårt hjerte, av makt, sinn og styrke, har vi et løfte om opphøyd kunnskap, fred og åndelige gaver. Når vi hedrer det hellige prestedømme, vil Gud hedre oss, og vi vil “stå ulastelige for [ham] på den ytterste dag”.¹⁵

At vi alltid må ha øyne å se med og et hjerte å føle underverket og gleden av vår store og mektige Guds prestedømme med, er min bønn i Jesu Kristi navn. Amen.