Et barns veiledende gave
Av Mary R. Durham
Nylig avløst som annenrådgiver i Primærs øverste presidentskap
Hvordan kan vi lære våre barn å riste av seg verdslige innflytelser og stole på Ånden?
En ung far var bokstavelig talt i ferd med å synke. Han, hans to barn og hans svigerfar hadde gått tur rundt en innsjø. De var omgitt av majestetiske furukledde fjell, og himmelen var blå, full av myke, hvite skyer som utstrålte skjønnhet og ro. Da barna ble varme og slitne, bestemte de to mennene seg for å ta barna på ryggen og svømme den korte avstanden over innsjøen.
Det virket enkelt – helt til faren begynte å føle seg trukket ned, alt ble så tungt. Vannet presset ham mot bunnen av innsjøen, og han begynte å få panikk. Hvordan skulle han holde seg flytende – og gjøre det med sin dyrebare lille datter på ryggen?
Stemmen hans forsvant i det fjerne da han ropte. Svigerfaren var for langt unna til å besvare en desperat bønn om hjelp. Han følte seg alene og hjelpeløs.
Kan dere forestille dere å føle dere så alene, uten noe å holde dere fast i og i en desperat kamp for å redde deres eget og deres barns liv? Dessverre opplever vi alle noe av denne følelsen når vi er i situasjoner hvor vi desperat trenger å finne hjelp for å overleve og for å redde dem vi er glad i.
Panikken festet grepet da han skjønte at de vannmettede skoene tynget ham ned. Mens han kjempet for å holde seg flytende, prøvde han å få av seg de tunge skoene. Men det var som om de sugde seg fast. Lissene var oppsvulmet av vann, og festet grepet enda strammere.
I det som kunne ha vært hans siste øyeblikk av desperasjon, klarte han å lirke skoene av seg. Endelig slapp de taket og falt raskt til bunnen av innsjøen. Nå som han var fri fra den tunge vekten som hadde trukket ham ned, skjøt han og datteren umiddelbart fart oppover. Han kunne nå svømme fremover, og beveget seg mot sikkerhet på den andre siden av innsjøen.
Til tider kan vi alle føle det som om vi drukner. Livet kan være tungt. Vi lever i “en støyende og travel verden… Er vi ikke forsiktige, kan denne verdens ting fortrenge det åndelige.”
Hvordan kan vi følge denne farens eksempel, og riste av oss noe av verdens vekt som vi bærer på, slik at vi kan holde våre barns hode og vårt eget bekymrede sinn over vann? Hvordan kan vi, som Paulus sa, “legge av alt som tynger”? Hvordan kan vi forberede våre barn til dagen da de ikke lenger kan klamre seg til oss og vårt vitnesbyrd – når det er de som svømmer?
Et svar kommer når vi anerkjenner denne guddommelige kilden til styrke. Det er en kilde som ofte blir undervurdert, men den kan brukes daglig til å lette våre byrder og veilede våre dyrebare barn. Denne kilden er Den hellige ånds veiledende gave.
Når de er åtte år gamle, kan barna oppleve dåpen. De lærer om og inngår en pakt med Gud. Deres nærmeste omgir dem mens de blir nedsenket og kommer opp av døpefonten med stor glede. Så mottar de Den hellige ånds usigelige gave, en gave som kan veilede dem til enhver tid, så lenge de lever for denne velsignelsen.
Eldste David A. Bednar har sagt: “[Bekreftelsens] enkelhet kan få oss til å overse dens betydning. Disse fire ordene – ‘Motta Den hellige ånd’ – er ikke en passiv uttalelse, men innebærer en prestedømsformaning – en autoritativ formaning om å handle og ikke bare bli påvirket.”
Barn har et naturlig ønske om å gjøre godt og å være gode. Vi kan føle deres uskyld, deres renhet. De er også svært følsomme for den milde, lave røsten.
I 3 Nephi 26 viste Frelseren oss barns åndelige evner:
“Han løste deres tunge, og de talte store og vidunderlige ting til sine fedre, ja, større enn han hadde åpenbart til folket…
De både så og hørte disse barna, ja, til og med spedbarn åpnet sin munn og uttalte vidunderlige ting.”
Hvordan kan vi som foreldre øke våre barns åndelige kapasitet? Hvordan lærer vi dem å riste av seg verdslige innflytelser og stole på Ånden når vi ikke er sammen med dem, og de er alene på livets dype vann?
Jeg skal gi dere noen forslag.
For det første kan vi gjøre våre barn oppmerksomme på når de hører og føler Ånden. La oss gå tilbake i tid til Det gamle testamente for å se hvordan Eli gjorde nettopp dette for Samuel.
Den unge Samuel hørte to ganger en stemme og løp til Eli og sa: “Ja, her er jeg.”
“Jeg ropte ikke,” svarte Eli.
Men “Samuel kjente ennå ikke Herren, for Herrens ord var ennå ikke åpenbaret for ham.”
Tredje gang skjønte Eli at Herren hadde kalt på Samuel, og ba Samuel si: “Tal, din tjener hører.”
Samuel begynte å føle, oppfatte og lytte til Herrens røst. Men denne unge gutten begynne ikke å forstå før Eli hadde lagt til rette for det. Etter å ha blitt undervist, kunne Samuel bli bedre kjent med den milde, lave røsten.
For det annet kan vi forberede vårt hjem og våre barn til å føle den milde, lave røsten. “Mange lærere i fremmedspråk mener at barn lærer språk best i ‘intensivkurs’, der de er omgitt av andre som snakker språket og blir bedt om å snakke det selv. De lærer ikke bare å uttale ord, men å snakke flytende og til og med tenke på det nye språket. Den beste rammen for et ‘intensivkurs’ i åndelighet er i hjemmet, hvor åndelige prinsipper kan danne grunnlag for dagliglivet.”
“Du skal innprente… dine barn. Du skal tale om [Guds ord] når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg, og når du står opp.” Å fordype familien i Ånden vil holde våre barns hjerte åpent for hans innflytelse.
For det tredje kan vi hjelpe våre barn å forstå hvordan Ånden taler til dem. Joseph Smith sa: “Hvis han kommer til et lite barn, vil han tilpasse seg det språk og de evner et lite barn har.” En mor oppdaget at siden barn lærer forskjellig – de kan lære visuelt, auditivt, taktilt eller kinestetisk – og etter hvert som hun iakttok barna, skjønte hun at Den hellige ånd underviser dem slik de lærer best.
En annen mor fortalte om en gang hun hadde hjulpet sine barn å lære å oppfatte Ånden. “Noen ganger,” skrev hun, “er ikke [barn] klar over at en tilbakevendende tanke, en følelse av trøst når de gråter, eller at de husker noe på akkurat rett tidspunkt, alt sammen er måter som Den hellige ånd kommuniserer [med dem] på.” Hun fortsetter: “Jeg lærer barna å fokusere på det de føler [og å følge det].”
Å føle og oppfatte Ånden vil styrke våre barns åndelige evner, og røsten de blir kjent med, vil bli stadig tydeligere for dem. Det vil være som eldste Richard G. Scott sa: “Etter hvert som du får erfaring og lykkes med å bli veiledet av Ånden, kan du bli tryggere på de tilskyndelsene du føler, enn på det du ser eller hører.”
Vi trenger ikke frykte når vi ser våre barn gå ut i livets vann, for vi har hjulpet dem å kvitte seg med verdslig vekt. Vi har lært dem å leve for Åndens veiledende gave. Denne gaven vil fortsette å lette byrden de bærer og lede dem tilbake til deres himmelske hjem, hvis de lever for den og følger dens tilskyndelser. I Jesu Kristi navn. Amen.