Stå sammen med Kirkens ledere
Av eldste Ronald A. Rasband
i De tolv apostlers quorum
Står dere sammen med Kirkens ledere i en stadig mørkere verden, slik at dere kan spre Kristi lys?
Vi ønsker varmt velkommen de nylig kalte generalautoriteter, områdesyttier og vårt strålende nye Primærs øverste presidentskap. Med største verdsettelse takker vi dem som har blitt avløst. Vi er glad i hver og en av dere.
Mine kjære brødre og søstre, vi har nettopp deltatt i en svært hellig opplevelse når vi har rakt opp hånden for å oppholde profeter, seere og åpenbarere og andre ledere og funksjonærer på øverste plan, som Gud har kalt i vår tid. Jeg har aldri tatt lett på anledningen til å oppholde og bli veiledet av Herrens tjenere. Og etter å ha vært medlem av De tolv apostlers quorum i bare noen måneder, er det med ydmykhet jeg ser deres oppholdelse og tillit. Jeg verdsetter deres villighet til å stå sammen med meg og med alle disse store lederne.
Like etter at jeg ble oppholdt i oktober i fjor, reiste jeg til Pakistan på et oppdrag, og mens jeg var der, møtte jeg de fantastiske og trofaste hellige i dette landet. De er få i antall, men sterke i ånden. Kort tid etter at jeg kom hjem, fikk jeg følgende melding fra bror Shakeel Arshad, et kjært medlem jeg hadde møtt under mitt besøk: “Takk, eldste Rasband, for at du kom til Pakistan. Jeg ønsker å fortelle deg at vi… medlemmer av Kirken … oppholder deg og er glad i deg. [Vi er] så heldige at du var her, og at vi fikk høre fra deg. Det var en gyllen dag i min families liv da vi fikk møte en apostel.”
Å møte hellige som bror Arshad var en overveldende opplevelse som gjorde meg ydmyk, og med hans ord var det “en gyllen dag” for meg også.
I januar deltok Kirkens ledere i en ansikt til ansikt-sending med ungdom og deres ledere og foreldre fra hele verden. Sendingen ble overført direkte over Internett til mange steder i 146 land. Noen steder hadde et stort publikum i møtehuset, og andre var et enkelt hjem med én ungdom som deltok. I alt deltok flere hundre tusen.
For å få kontakt med vårt store publikum, svarte søster Bonnie Oscarson, Unge kvinners øverste president, bror Stephen W. Owen, Unge menns øverste president, og jeg – med støtte fra våre unge verter, musikere og andre – på spørsmål fra våre ungdommer.
Vår hensikt var å presentere GUFs tema for 2016, “Strev fremover med standhaftighet i Kristus”, fra 2 Nephi, som lyder: “Derfor må dere streve fremover med standhaftighet i Kristus og ha et fullkomment, klart håp og kjærlighet til Gud og alle mennesker. Hvis dere derfor strever fremover, nyter Kristi ord og holder ut til enden, se, så sier Faderen: Dere skal få evig liv.”
Hva lærte vi ved å lese mange hundre av våre ungdommers spørsmål? Vi lærte at våre ungdommer elsker Herren, oppholder sine ledere og ønsker å få sine spørsmål besvart! Spørsmål er en indikasjon på et ønske om å lære mer, om å legge mer til de sannheter som allerede er på plass i vårt vitnesbyrd, og om å bli bedre forberedt på å “streve fremover med standhaftighet i Kristus”.
Evangeliets gjengivelse begynte med en ungdom, Joseph Smith, som stilte et spørsmål. Mange av Frelserens læresetninger i hans virke begynte med et spørsmål. Husk hans spørsmål til Peter: “Hvem sier dere at jeg er?” Og Peters svar: “Du er Messias, den levende Guds sønn.” Vi må hjelpe hverandre å finne vår himmelske Faders svar ved hjelp av Åndens veiledning.
Under den sendingen sa jeg til ungdommene:
“Denne kirkens ledere er ikke fremmede for deres problemer, deres bekymringer og deres utfordringer.
Vi har barn. Vi har barnebarn. Vi møter ofte ungdom over hele verden. Vi ber for dere, vi snakker om dere på de helligste steder, og vi er glad i dere.”
Jeg vil gjerne dele et av de mange svarene vi fikk fra dette arrangementet.
Lisa fra Grande Prairie i Alberta i Canada skrev: “Dette Ansikt til ansikt-arrangementet var fantastisk. Hvilken styrke for mitt vitnesbyrd og min overbevisning om evangeliet. Vi er så velsignet som har inspirerte ledere som har blitt kalt til å virke i så mange forskjellige funksjoner.”
Liz fra Pleasant Grove i Utah skrev i et tidligere innlegg: “Jeg er takknemlig for min egen tro og anledning til å oppholde en Guds profet og de menn og kvinner som tjener sammen med ham.”
Vi har oppholdt ledere i dag som ved guddommelig inspirasjon, er kalt til å undervise og veilede oss, og som advarer oss mot farene vi står overfor hver dag – fra likegyldig overholdelse av sabbatsdagen, trusler mot familien, angrep på religionsfriheten og til og med å bestride nyere åpenbaring. Brødre og søstre, lytter vi til deres råd?
Mange ganger på konferanser, nadverdsmøter og i Primær har vi sunget de gripende ordene “led meg, før meg, gå du med meg”. Hva betyr disse ordene for dere? Hvem tenker dere på når dere tenker på dem? Har dere følt innflytelsen fra rettferdige ledere, de Jesu Kristi disipler som har påvirket og fortsetter å påvirke dere, som vandrer på Herrens vei sammen med dere? De kan være i nærheten. De kan være i deres lokale forsamlinger eller tale fra talerstolen på generalkonferansen. Disse disiplene deler med oss velsignelsen ved å ha et vitnesbyrd om vår Herre Jesus Kristus, denne kirkens leder, vår sjels leder, som har lovet: “Vær derfor ved godt mot og frykt ikke, for jeg, Herren, er med dere og vil stå ved deres side.”
Jeg husker da president Thomas S. Monson fortalte om da han ble invitert hjem til stavspresidenten, Paul C. Child, for å forberede seg til å motta Det melkisedekske prestedømme. Hvilken spesiell velsignelse for president Child, som ikke da visste at han underviste en ung gutt i Det aronske prestedømme som en dag skulle bli Guds profet.
Jeg har hatt mine egne stunder med å lære av vår kjære profet, president Monson. Det finnes ingen tvil i mitt sinn eller i mitt hjerte om at han er Herrens profet på jorden. Jeg har vært en ydmyk mottaker når han har mottatt åpenbaring og handlet i samsvar med den. Han har lært oss å strekke oss ut, beskytte hverandre og å redde hverandre. Det samme ble undervist ved Mormons vann. De som ønsket å bli kalt hans folk, var villige til å “bære hverandres byrder”, “sørge med dem som sørger” og “stå som Guds vitner”.
Jeg står i dag som et vitne om Gud den evige Fader og hans Sønn Jesus Kristus. Jeg vet at vår Frelser lever. Han elsker oss og leder sine tjenere, dere og meg, til å utføre sine mektige hensikter på jorden.
Når vi strever fremover og velger å følge våre lederes råd og advarsler, velger vi å følge Herren mens verden går i en annen retning. Vi velger å holde fast i jernstangen, å være siste-dagers-hellige, å gå Herrens ærend og å bli fylt “med overmåte stor glede”.
Det stadig mer presserende spørsmålet i dag er tydelig: Står dere sammen med Kirkens ledere i en stadig mørkere verden, slik at dere kan spre Kristi lys?
Forholdet til våre ledere er så viktig og betydningsfullt. Uansett hvor gamle lederne måtte være, hvor nært eller langt borte de er, eller når de måtte ha påvirket oss, gjenspeiler deres innflytelse den amerikanske poeten Edwin Markhams ord, som sa dette:
Shakeel Arshad, min venn i Pakistan, sendte sin støtte til meg, sin bror og venn. Det har også mange av dere gjort. Når vi strekker oss ut for å løfte en annen, beviser vi disse mektige ord: “Ingen går sin vei alene.”
Mest av alt trenger vi vår Frelser, vår Herre Jesus Kristus. En av beretningene fra Skriftene som alltid har gjort åndelig inntrykk, er da Jesus Kristus gikk på vannet for å møte sine disipler som var ombord i en båt på Gennesaretsjøen. Dette var ledere som nylig hadde blitt kalt, akkurat som mange av oss på forhøyningen i dag. Beretningen finnes i Matteus:
“Men båten var alt midt ute på sjøen, og den stampet hårdt mot bølgene, for vinden var imot.
Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen.
Da disiplene fikk se ham der han gikk på sjøen, ble de slått av skrekk… Og de skrek av redsel.
Men Jesus talte straks til dem og sa: Vær ved godt mot, det er meg. Frykt ikke!”
Peter hørte denne storartede oppmuntringen fra Herren.
Da svarte Peter ham og sa: Herre, er det deg, da byd meg å komme til deg på vannet!
Ganske dristig. Peter var fisker, og han visste hvor farlig sjøen kunne være. Han var imidlertid fast bestemt på å følge Jesus – natt og dag, på en båt eller på tørt land.
Jeg kan forestille meg at Peter hoppet over kanten av båten, uten å vente på en ny invitasjon, og begynte å gå på vannet. Skriftstedet lyder: “[Han] gikk bortover vannet mot Jesus.” Da vinden økte i styrke og intensitet, og med bølgene virvlende rundt føttene, ble Peter “redd, og begynte å synke. Da ropte han: Herre, frels meg!
Jesus rakte straks hånden ut og grep tak i ham.”
En viktig lærdom. Herren var der for ham, akkurat som han er der for dere og meg. Han rakte ut hånden og trakk Peter til seg og til sikkerhet.
Jeg har hatt behov for Frelseren og hans reddende hånd så mang en gang. Jeg trenger ham mer enn noensinne, og det samme gjør dere. Jeg har noen ganger følt meg trygg på å kunne hoppe over kanten av båten, billedlig talt, inn i ukjente steder, bare for å innse at jeg ikke kunne klare det alene.
Slik vi snakket om på «Ansikt til ansikt», strekker Herren seg ofte ut til oss gjennom våre familier og ledere, og innbyr oss til å komme til ham – akkurat slik han strakte seg ut for å redde Peter.
Dere vil også få mange anledninger til å svare på hyppige invitasjoner til å “komme til Kristus”. Er det ikke det jordelivet handler om? Oppfordringen kan være å redde et familiemedlem, reise på misjon, komme tilbake til Kirken, komme til det hellige tempel, og, slik vi nylig har hørt fra våre fantastiske ungdommer på Ansikt til ansikt-arrangementet, kom og hjelp meg å besvare spørsmålet mitt. Når tiden er inne, vil hver enkelt av oss høre oppfordringen “Kom hjem”!
Jeg ber om at vi vil strekke oss ut og ta Frelserens hånd som han strekker ut til oss, ofte gjennom sine guddommelig kalte ledere og våre familiemedlemmer, og lytte til hans oppfordring om å komme.
Jeg vet at Jesus Kristus lever. Jeg elsker ham, og jeg vet av hele mitt hjerte at han elsker oss alle. Han er vårt store forbilde og den guddommelige leder for alle vår Faders barn. Dette bærer jeg høytidelig vitnesbyrd om i Jesu Kristi navn. Amen.