Og døden skal ikke være mer
Av eldste Paul V. Johnson
i De sytti
For alle som har sørget over tapet av noen de elsket, er oppstandelsen en kilde til stort håp.
For en uke siden var det påske, og våre tanker gikk igjen til vår Herre Jesu Kristi sonoffer og oppstandelse. Det siste året har jeg tenkt og grublet mer på oppstandelsen enn vanlig.
For nesten et år siden døde vår datter Alisa. Hun hadde kjempet mot kreften i nesten åtte år, med en rekke operasjoner, mange forskjellige behandlinger, spennende mirakler og dype skuffelser. Vi så hennes fysiske tilstand forverres da hun nærmet seg slutten av sitt liv på jorden. Det var ulidelig å se dette skje med vår dyrebare datter – dette klarøyde lille barnet som hadde vokst opp og blitt en talentfull, fantastisk kvinne, hustru og mor. Jeg trodde hjertet mitt skulle briste.
Ved påsketider i fjor, litt over en måned før hun døde, skrev Alisa: “Påsken er en påminnelse om alt jeg håper på for meg selv. At jeg en dag skal bli leget og en dag bli helt frisk. At jeg en dag ikke vil ha noe metall eller plast inni meg. At mitt hjerte en dag vil være fritt for frykt og mitt sinn fritt for engstelse. Jeg ber ikke om at dette skjer snart, men jeg er så glad for at jeg virkelig tror på et vakkert liv etter døden.”
Jesu Kristi oppstandelse sikrer akkurat det Alisa håpet på, og gir hver enkelt av oss en grunn “for det håp som bor i [oss]”. President Gordon B. Hinckley kalte oppstandelsen “den største av alle hendelser i menneskehetens historie”.
Oppstandelsen er tilveiebragt ved Jesu Kristi forsoning, og er avgjørende for den storartede frelsesplanen. Vi er åndebarn av himmelske foreldre. Når vi kommer til dette jordeliv, blir ånden forenet med kroppen. Vi opplever alle gledene og utfordringene forbundet med jordelivet. Når en person dør, blir ånden adskilt fra kroppen. Oppstandelsen gjør det mulig for en persons ånd og kropp å bli gjenforenet, men denne gangen vil kroppen være udødelig og fullkommen – ikke utsatt for smerte, sykdom eller andre problemer.
Etter oppstandelsen vil aldri ånden igjen bli adskilt fra kroppen, fordi Frelserens oppstandelse medførte total seier over døden. For å oppnå vår evige fremtid, trenger vi denne udødelige sjelen – en ånd og en kropp – sammen for evig. Når ånden og vår udødelig kropp er uadskillelig forenet, kan vi motta en fylde av glede. Uten oppstandelsen ville vi faktisk aldri kunne motta en fylde av glede, men ville være ulykkelige for evig. Selv trofaste, rettferdige mennesker ser på kroppen og åndens adskillelse som fangenskap. Vi blir frigjort fra dette fangenskapet ved oppstandelsen, som er forløsning fra dødens bånd eller lenker. Det finnes ingen frelse uten både ånden og kroppen.
Vi har alle fysiske, psykiske og følelsesmessige begrensninger og svakheter. Disse utfordringene, som i noen tilfeller virker uløselige nå, vil til slutt bli løst. Ingen av disse problemene vil plage oss etter oppstandelsen. Alisa undersøkte hvor mange prosent som overlever den type kreft hun hadde, og tallene var ikke oppmuntrende. Hun skrev: “Men det finnes en kur, så jeg er ikke redd. Jesus har allerede kurert min kreft, og din… Jeg vil bli bedre. Jeg er glad for at jeg vet dette.”
Vi kan bytte ut ordet kreft med en hvilken som helst av de andre fysiske, psykiske eller følelsesmessige lidelsene vi kan oppleve. På grunn av oppstandelsen er de også allerede kurert. Oppstandelsens mirakel, den definitive kur, ligger langt foran den moderne medisin. Men den ligger ikke utenfor Guds kraft. Vi vet at det er mulig fordi Frelseren er oppstanden og også vil tilveiebringe oppstandelsen for hver enkelt av oss.
Frelserens oppstandelse beviser at han er Guds Sønn og at det han underviste, er riktig. “Han er oppstått, slik som han sa.” Det kan ikke være noe sterkere bevis på hans guddommelighet enn at han kom frem fra graven med et udødelig legeme.
Vi kjenner til vitner om oppstandelsen på nytestamentlig tid. I tillegg til de kvinner og menn vi kan lese om i evangeliene, forsikrer Det nye testamente oss om at hundrevis faktisk så den oppstandne Herre. Mormons bok forteller om mange hundre flere: “Forsamlingen gikk frem og stakk sine hender i hans side … og [de hadde] sett med sine øyne og følt med sine hender og visste med sikkerhet og bar vitnesbyrd om at det var han som profetene hadde skrevet om, og som skulle komme.”
Til disse oldtidens vitner føyes vitner i de siste dager. I selve åpningsscenen for denne evangelieutdeling så Joseph Smith den oppstandne Frelser sammen med Faderen. Levende profeter og apostler har vitnet om den oppstandne og levende Kristus. Så vi kan si: “Vi har en så stor sky av vitner omkring oss.” Og hver enkelt av oss kan være en del av en sky av vitner som vet ved Den hellige ånds kraft at det vi feirer i påsken, faktisk skjedde – at oppstandelsen er virkelig.
Realiteten i Frelserens oppstandelse overskyller vår hjertesorg med håp, fordi med den følger en forsikring om at alle de andre løftene i evangeliet er like reelle – løfter som er minst like mirakuløse som oppstandelsen. Vi vet at han har makt til å rense oss fra alle våre synder. Vi vet at han har påtatt seg all skrøpelighet, smerte og urettferdighet som vi har lidd. Vi vet at han har “[stått] opp fra de døde med legedom i sine vinger”. Vi vet at han kan reparere alt som måte være ødelagt i oss. Vi vet at han “skal tørke bort hver tåre fra [våre] øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer”. Vi vet at vi kan bli “fullkommengjort gjennom Jesus… som utførte denne fullkomne forsoning”, hvis vi bare vil ha tro og følge ham.
Mot slutten av det inspirerende oratoriet Messias, satte Händel vakker musikk til apostelen Paulus ord som fryder seg over oppstandelsen.
“Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet,
i ett nu, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet.
For dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige må bli ikledd udødelighet…
Da blir det ord oppfylt som står skrevet: Døden er oppslukt til seier.
Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? …
Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!”
Jeg er takknemlig for de velsignelser som blir oss til del på grunn av vår Herre Jesu Kristi forsoning og oppstandelse. For alle som har lagt et barn i en grav eller grått over kisten til en ektefelle eller sørget over tapet av en mor eller far eller en de elsket, er oppstandelsen en kilde til stort håp. Hvilken sterk opplevelse det vil være å se dem igjen – ikke bare som ånder, men med et oppstandent legeme.
Jeg lengter etter å se min mor igjen og føle hennes milde berøring og se inn i hennes kjærlige øyne. Jeg ønsker å se min fars smil og høre hans latter og se ham som en oppstanden, fullkommen person. Med troens øyne ser jeg Alisa helt utenfor rekkevidde av noe jordisk problem eller dødens brodd – en oppstanden, fullkommengjort Alisa som har seiret og har en fylde av glede.
I påsken for noen år siden skrev hun ganske enkelt: “Liv ved hans navn. Så mye håp. Alltid. Gjennom alt. Jeg elsker at påsken minner meg om dette.”
Jeg vitner om oppstandelsens realitet. Jesus Kristus lever, og på grunn av ham skal vi alle leve igjen. I Jesu Kristi navn. Amen.