“Da blir dere i min kjærlighet”
Guds kjærlighet er uendelig og vil vare evig, men hva det betyr for hver enkelt av oss, er avhengig av hvordan vi reagerer på hans kjærlighet.
Bibelen forteller oss at “Gud er kjærlighet”. Han er den fullkomne legemliggjørelse av kjærlighet, og vi er svært avhengige av denne kjærlighetens forutsigbarhet og universelle rekkevidde. President Thomas S. Monson har sagt: “Guds kjærlighet er der for dere uansett om dere føler at dere fortjener kjærlighet eller ikke. Den er ganske enkelt alltid der.”
Det er mange måter å beskrive og snakke om guddommelig kjærlighet på. Noe vi hører ofte i dag, er at Guds kjærlighet er “ubetinget”. Selv om dette på en måte er sant, finnes ikke beskrivelsen ubetinget noe sted i Skriftene. Hans kjærlighet beskrives derimot som “den store og vidunderlige kjærlighet”, “fullkommen kjærlighet”, “forløsende kjærlighet” og “evigvarende kjærlighet”. Dette er bedre ord fordi ordet ubetinget kan formidle feilaktige inntrykk om guddommelig kjærlighet, som at Gud tolererer og unnskylder alt vi gjør fordi hans kjærlighet er ubetinget, eller at Gud ikke stiller noen krav til oss fordi hans kjærlighet er ubetinget, eller at alle blir frelst i Guds himmelrike fordi hans kjærlighet er ubetinget. Guds kjærlighet er uendelig og vil vare evig, men hva det betyr for hver enkelt av oss, er avhengig av hvordan vi reagerer på hans kjærlighet.
Jesus sa:
“Likesom Faderen har elsket meg, så har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet.
Hvis dere holder mine bud, da blir dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet.”
Å “bli” i Frelserens kjærlighet betyr å motta hans nåde og bli fullkommengjort ved den. For å motta hans nåde, må vi ha tro på Jesus Kristus og holde hans bud, herunder å omvende oss fra våre synder, bli døpt til syndenes forlatelse, motta Den hellige ånd og fortsette på lydighetens vei.
Gud vil alltid elske oss, men han kan ikke frelse oss i våre synder. Husk Amuleks ord til Zeezrom om at Frelseren ikke ville frelse sitt folk i deres synder, men fra deres synder. Grunnen til dette er at med synd er vi urene, og “intet urent kan arve himmelens rike” eller være i Guds nærhet. “Og Faderen har gitt ham makt til å forløse dem fra deres synder på betingelse av omvendelse, derfor har han sendt sine engler for å forkynne budskapet om de betingelser for omvendelse som bringer mennesker til Forløserens kraft så deres sjeler kan bli frelst.”
Av Mormons bok lærer vi at hensikten med Jesu Kristi lidelse – den største tilkjennegivelsen av hans kjærlighet – var “å tilveiebringe den inderlige barmhjertighet som overvinner rettferdigheten og tilveiebringer et middel for menneskene så de kan ha tro til omvendelse.
Og slik kan barmhjertigheten tilfredsstille rettferdighetens krav, og den innhyller dem i trygghetens armer, mens den som ikke utøver noen tro til omvendelse, blir utsatt for hele den lov som rettferdigheten forlanger. Derfor er den store og evige forløsningsplan bare tilveiebragt for den som har tro til omvendelse.”
Omvendelse er dermed hans gave til oss, kjøpt for en svært høy pris.
Noen vil hevde at Gud velsigner alle uten forskjell – og de siterer for eksempel Jesu uttalelse i Bergprekenen: “[Gud] lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige.” Ja, Gud utøser virkelig alle velsignelser han kan over alle sine barn – alle velsignelser som kjærlighet og lov og rettferdighet og barmhjertighet vil tillate. Og han befaler oss å være like gavmilde:
“Jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere,
for at dere kan bli barn av deres Far i himmelen.”
Ikke desto mindre er Guds større velsignelser betinget av lydighet. President Russell M. Nelson forklarte: “Den strålende bukett av Guds kjærlighet – herunder evig liv – inneholder velsignelser som vi må kvalifisere oss til, ikke rettigheter som vi kan forvente uverdig. Syndere kan ikke bøye hans vilje etter deres og kreve at han velsigner dem i synd [se Alma 11:37]. Hvis de ønsker å nyte hver eneste blomst i hans vakre bukett, må de omvende seg.”
Bortsett fra å gjøre den angrende skyldfri og ubesmittet med løfte om å bli ”løftet opp på den siste dag”, er det et annet viktig aspekt ved å bli i Guds kjærlighet. Å bli i hans kjærlighet vil gjøre oss i stand til å oppnå våre fulle muligheter, å bli slik han er. President Dieter F. Uchtdorf sa: “Guds nåde gjenoppretter ikke bare vår tidligere uskyldige tilstand … Hans mål er mye høyere: Han ønsker at hans sønner og døtre skal bli som ham.”
Å bli i Guds kjærlighet i denne forstand betyr å fullstendig underkaste seg hans vilje. Det betyr å godta hans irettesettelse når det trengs, “for den Herren elsker, den tukter han”. Det betyr å elske og tjene hverandre slik Jesus har elsket og tjent oss. Det betyr å lære “å adlyde et celestialt rikes lov”, slik at vi kan “tåle en celestial herlighet”. For at han skal kunne gjøre oss til det vi kan bli, ber vår himmelske Fader oss innstendig om å føye oss “etter Den hellige ånds tilskyndelser og [avlegge] det naturlige menneske og [bli] en hellig gjennom den Herre Kristi forsoning og [bli] som et barn, lydig, saktmodig, ydmyk, tålmodig, full av kjærlighet, villig til å bøye [oss] for alt som Herren finner gavnlig å pålegge [oss], likesom et barn bøyer seg for sin far”.
Eldste Dallin H. Oaks har sagt: “Den endelige dom er ikke bare en evaluering av alle gode og onde handlinger – hva vi har gjort. Den er en erkjennelse av den endelige følge av våre handlinger og tanker – hva vi har blitt.”
Historien om Helen Keller er et godt eksempel på hvordan guddommelig kjærlighet kan forvandle en villig sjel. Helen ble født i delstaten Alabama i USA i 1880. Da hun var bare 19 måneder gammel, fikk hun en udiagnostisert sykdom som gjorde henne både døv og blind. Hun var ekstremt intelligent, og ble frustrert når hun prøvde å forstå og gi mening til sine omgivelser. Da Helen kjente familiemedlemmenes lepper bevege seg og innså at de brukte munnen til å snakke, “ble hun rasende [fordi] hun var ute av stand til å delta i samtalen”. Da Helen var seks år gammel, ble behovet for å kommunisere og frustrasjonen så intens at “utbruddene hennes fant sted hver dag, noen ganger hver time”.
Helens foreldre ansatte en lærer til datteren sin, en kvinne som het Anne Sullivan. Akkurat slik vi i Jesus Kristus har en som forstår våre skrøpeligheter, hadde Anne kjempet med sine egne alvorlige vanskeligheter, og forsto Helens skrøpeligheter. Da hun var fem år gammel, hadde Anne fått en sykdom som forårsaket smertefull arrdannelse på hornhinnen og gjorde henne så godt som blind. Da Anne var åtte år gammel, døde moren, faren forlot henne og hennes yngre bror, Jimmie, og de ble sendt til et “fattighus” der forholdene var så elendige at Jimmie døde etter bare tre måneder. Ved sin egen hardnakkede standhaftighet kom Anne inn på Perkins skole for blinde og synshemmede, der hun gjorde det fantastisk bra. Et kirurgisk inngrep ga henne forbedret syn, slik at hun kunne lese trykte bokstaver. Da Helen Kellers far kontaktet Perkins skole for å finne en som kunne bli datterens lærer, ble Anne Sullivan valgt.
Det var ingen behagelig opplevelse i begynnelsen. Helen “slo, kløp og sparket læreren sin, og slo ut en av tennene hennes. [Anne] fikk til slutt kontroll ved å flytte sammen med [Helen] inn i en liten hytte på familien Kellers eiendom. Med tålmodighet og bestemthet, vant hun endelig barnets hjerte og tillit.” På lignende måte, når vi lærer å stole på istedenfor å motsette oss vår guddommelige Lærer, kan han hjelpe oss ved å opplyse og løfte oss til en ny virkelighet.
For å hjelpe Helen å lære ord, stavet Anne navnene på kjente gjenstander med fingeren på Helens håndflate. [Helen] likte denne ‘fingerleken’, men hun forsto det ikke før det berømte øyeblikket da Anne stavet ‘v-a-n-n’ mens hun pumpet vann over [Helens] hånd. [Helen] skrev senere:
‘Plutselig følte jeg en vag bevissthet, som om det var noe jeg hadde glemt … og på et eller annet vis ble språkets mysterium åpenbart for meg. Jeg visste da at “v-a-n-n” betydde det fantastisk kjølige noe som fløt over hånden min. Dette levende ordet vekket min sjel, ga den lys, håp og glede, og satte den fri! … Alt hadde et navn, og hvert navn fødte en ny tanke. Da vi kom tilbake til huset, syntes hver gjenstand … jeg rørte, å dirre av liv.”
Da Helen Keller ble voksen, ble hun kjent for sin kjærlighet til språket, sin dyktighet som forfatter, og sin veltalenhet som foredragsholder.
I en film som skildrer Helen Kellers liv, blir foreldrene fremstilt som tilfreds med Anne Sullivans arbeid når hun har temmet deres ville datter i den grad at Helen sitter pent til middag, spiser normalt og bretter servietten sin etter måltidet. Men Anne visste at Helen var i stand til mye, mye mer, og at hun hadde betydelige bidrag å gjøre. Selv kan vi være ganske fornøyd med det vi har gjort i livet, og at vi rett og slett er det vi er, mens vår Frelser ser en strålende mulighet som vi bare oppfatter “i et speil, i en gåte”. Hver av oss kan oppleve begeistringen over guddommelige muligheter som utfolder seg i oss, omtrent som den glede Helen Keller følte da ordene våknet til liv og ga lys til hennes sjel og satte den fri. Hver enkelt av oss kan elske og tjene Gud og være i stand til å velsigne våre medmennesker. “Som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham.”
La oss overveie kostnaden av Guds dyrebare kjærlighet. Jesus åpenbarte at for å sone for våre synder og forløse oss fra døden, både fysisk og åndelig, fikk hans lidelse ham, “ja, Gud, den største av alle, til å skjelve av smerte og til å blø fra hver pore og lide, både på legeme og ånd, og ønske at [han] ikke måtte drikke den bitre kalk, og vike tilbake.” Hans lidelse i Getsemane og på korset var større enn noe menneske kunne tåle. Ikke desto mindre, på grunn av sin kjærlighet til sin Fader og til oss, holdt han ut, og følgelig kan han tilby oss både udødelighet og evig liv.
Det er treffende symbolsk at det kom “blod fra hver pore” mens Jesus led i Getsemane, stedet for olivenpressen. For å produsere olivenolje på Frelserens tid, ble oliven først knust ved å rulle en stor stein over dem. Den resulterende massen ble lagt i myke, løst vevde kurver som ble stablet oppå hverandre. Vekten deres presset ut den første og beste oljen. Deretter ble det lagt ytterligere press på dem ved å legge en stor bjelke eller stokk oppå de stablede kurvene for å produsere mer olje. Til slutt, for å trekke ut de aller siste dråpene, ble bjelken tynget ned med steiner i den ene enden for å skape maksimalt knusetrykk. Og ja, oljen er blodrød når den begynner å piple ut.
Jeg tenker på Matteus beretning om Frelseren da han kom inn i Getsemane den skjebnesvangre natten – “og sorg og angst kom over ham” …
Og han gikk et lite stykke frem, falt på sitt ansikt og bad: Far! Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.”
Så kan jeg forestille meg at påkjenningen ble enda større, da han igjen ba om lindring, og så, kanskje under hans mest intense lidelse, en tredje gang. Han utholdt smerten til rettferdigheten var tilfredsstilt til den aller siste dråpe. Dette gjorde han for å forløse dere og meg.
Hvilken dyrebar gave guddommelig kjærlighet er! Fylt med denne kjærligheten spør Jesus: “Vil dere ikke nå vende tilbake til meg og angre deres synder og omvende dere så jeg kan helbrede dere?” Ømsinnet beroliger han: “Se, min barmhjertighets arm er utrakt mot dere, og hver den som vil komme … vil jeg ta imot, og velsignet er de som kommer til meg.”
Vil dere ikke elske ham som elsket dere først? Da må dere holde hans bud. Vil dere ikke være en venn for ham som satte sitt liv til for sine venner? Da må dere holde hans bud. Vil dere ikke bli i hans kjærlighet og motta alt som han så nådig tilbyr dere? Da må dere holde hans bud. Jeg ber om at vi må føle og fullt ut bli i hans kjærlighet, i Jesu Kristi navn. Amen.