Jeg vil bringe evangeliets lys inn i mitt hjem
Vi kan bringe evangeliets lys inn i vårt hjem, skoler og arbeidsplasser hvis vi ser etter og deler positive ting om andre.
Som svar på søster Linda K. Burton’s invitasjon ved generalkonferansen i april, har mange av dere vært involvert i omtenksomme og generøse nestekjærlige handlinger med fokus på å dekke flyktningers behov i deres nærmiljø. Fra enkle tjenestegjerninger for den enkelte til program som omhandler et helt samfunn, er disse gjerningene et resultat av kjærlighet. Når dere har gitt av deres tid, talenter, og ressurser, har deres – og flyktningenes – hjerter blitt lettet. Oppbygging av håp, tro og større kjærlighet mellom mottaker og giver er uunngåelige resultater av ekte nestekjærlighet.
Profeten Moroni forteller oss at kjærlighet er en avgjørende karakteregenskap hos dem som skal bo sammen med vår himmelske Fader i det celestiale rike. Han skriver, “Og hvis dere ikke har kjærlighet, kan dere på ingen måte bli frelst i Guds rike.”
Jesus Kristus er selvfølgelig det fullkomne eksempel på kjærlighet. Hans førjordiske løfte om å være vår Frelser, hans handlinger i sitt jordiske liv, hans guddommelige gave gjennom forsoningen, og hans vedvarende innsats for å bringe oss tilbake til vår himmelske Fader er de høyeste uttrykk for kjærlighet. Han har ett eneste fokus: kjærlighet til sin Fader uttrykt gjennom hans kjærlighet til hver og en av oss. Da han ble spurt om hva som var det største bud, svarte Jesus:
“Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.
Dette er det største og første bud.
Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.”
En av de mest betydningsfulle måtene vi kan utvikle og vise nestekjærlighet på er gjennom å være storsinnet i våre tanker og ord. For noen år siden, skrev en kjær venn, “Den største form for kjærlighet kan være å ikke felle dom.” Det gjelder fortsatt i dag.
Nylig, mens tre år gamle Alyssa så en film sammen med sine søsken, bemerket hun forundret, “Mamma, den kyllingen er rar!”
Moren så på skjermen og svarte med et smil, “Kjære deg, det er en påfugl.”
Som den uvitende treåringen, ser vi noen ganger på andre med en ufullstendig eller unøyaktig forståelse. Vi fokuserer kanskje på forskjellene og det vi oppfatter som feil hos dem som er rundt oss mens vår himmelske Fader ser sine barn, skapt i hans evige bilde, med et storartet og strålende potensial.
Noen hørte en gang at president James E. Faust sa, “Jo eldre jeg blir, desto mindre fordømmende blir jeg.” Det minner meg om hva apostelen Paulus sa:
“Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn. Men da jeg ble [eldre], la jeg av det barnslige.
For nå ser vi som i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg selv er fullt ut kjent.”
Når vi tydeligere ser våre egne feil, blir vi mindre tilbøyelig til å se andre “som i et speil, i en gåte.” Vi ønsker å bruke evangeliets lys til å se andre slik Frelseren gjør – med medfølelse, håp og nestekjærlighet. Dagen vil komme da vi vil ha en fullstendig forståelse av andres hjerter og vil være takknemlig for å ta imot nåde – akkurat som vi tar imot andre med nestekjærlige tanker og ord i dette livet.
For noen år siden, dro jeg på kanopadling med en gruppe unge kvinner. De mørkeblå innsjøene omgitt av grønne skogkledte høyder og steinete klipper var storslåtte og vakre. Vannet glitret på padleårene da vi dyppet dem i det klare vannet, og solen skinte varmt mens vi gled smidig over innsjøen.
Men snart fylte mørke skyer himmelen, og en sterk vind begynte å blåse. For å i det hele tatt komme oss fremover, måtte vi ta dype åretak i vannet og padle uten pause mellom takene. Etter noen få utmattende timer med hardt arbeid, rundet vi endelig et hjørne på den store innsjøen og oppdaget til vår forbløffelse og store glede at vinden blåste i den retningen vi skulle.
Vi dro raskt nytte av denne gaven. Vi tok frem en liten presenning, bandt to av hjørnene til håndtakene på padleårene og de andre hjørnene til min manns føtter, som han strakte ut over ripen på kanoen. Vinden fylte det provisoriske seilet, og vi for av sted!
Da de unge kvinnene i de andre kanoene så hvordan vi med letthet tok oss frem over vannet, laget de raskt sine egne provisoriske seil. Vi var fylt med latter og lettelse, takknemlig for et pusterom fra dagens utfordringer.
Hvor lik denne fantastiske vinden kan en oppriktig kompliment fra en venn være, en oppmuntrende hilsen fra mor eller far, et anerkjennende nikk fra et søsken, eller et hjelpsomt smil fra en kollega eller klassekamerat, som alle gir ny “vind i seilene våre” mens vi kjemper med livets utfordringer! President Thomas S. Monson har sagt det slik: “Vi kan ikke styre vinden, men vi kan tilpasse seilene. Måtte vi velge en positiv innstilling for å finne maksimal lykke, fred og tilfredshet.”
Ord har en overraskende kraft, både til å bygge opp og rive ned. Vi kan alle sannsynligvis huske negative ord som trykket oss ned og andre ord uttalt med kjærlighet som løftet vår ånd. Å velge å si bare det som er positivt om – og til – andre oppløfter og styrker dem som er rundt oss og hjelper andre å følge Frelserens vei.
Som ung primær-pike, arbeidet jeg flittig med et korsstingsbroderi med et enkelt motiv som sa, “Jeg vil bringe evangeliets lys inn i mitt hjem.” En ettermiddag midt i uken, mens vi piker stakk nålene våre opp og ned gjennom stoffet, fortalte læreren vår historien om en pike som bodde på en bakketopp på den ene siden av dalen. Hver dag, sent på ettermiddagen, la hun merke til et hus med skinnende, gyldne vinduer på bakketoppen på motsatt side av dalen. Hennes eget hjem var lite og noe medtatt, og piken drømte om å kunne bo i det vakre huset med vinduer av gull.
En dag fikk piken lov til å sykle tvers over dalen. Hun syklet ivrig helt til hun kom frem til huset med de gyldne vinduene som hun hadde beundret så lenge. Men da hun gikk av sykkelen, så hun at huset var forlatt og falleferdig, med høyt ugress i hagen og vinduer som var helt vanlige og skitne. Sørgmodig snudde piken ansiktet mot sitt eget hjem. Til sin forundring så hun et hus med skinnende, gyldne vinduer på bakketoppen på den andre siden av dalen, og skjønte snart at det var hennes eget hjem!
Noen ganger ser vi, som denne piken, på hva andre kanskje har eller er og føler at vi kommer til kort når vi sammenligner. Vi blir fokusert på Pinterest eller Instagram-versjoner av livet eller fanget av den konkurransefikseringen som finnes på skolen eller arbeidsplassen. Men når vi tar oss litt tid til å “telle [våre] mange gaver,” ser vi med et riktigere perspektiv og gjenkjenner Guds godhet til alle sine barn.
Enten vi er 8 eller 108, kan vi bringe evangeliets lys inn i våre omgivelser, om det er en leilighet i en høyblokk på Manhattan, et hus på påler i Malaysia, eller en jurt i Mongolia. Vi kan bestemme oss for å se etter det gode i andre og i omstendighetene rundt oss. Unge og ikke-så-unge kvinner overalt kan vise nestekjærlighet når de velger å bruke ord som bygger opp andres selvtillit og tro.
Eldste Jeffrey R. Holland fortalte om en ung mann som i mange år hadde blitt ertet på skolen sin. Noen år senere flyttet han bort, vervet seg i militæret, skaffet seg en utdannelse og ble aktiv i Kirken. Denne perioden i livet hans var fylt av fantastisk suksessfylte erfaringer.
Etter flere år vendte han tilbake til sin hjemby. Men menneskene der nektet å anerkjenne hans vekst og forbedring. For dem var han fortsatt bare “den samme gamle”, og de behandlet ham slik. Litt etter litt krympet denne gode mannen til bare en skygge av sitt tidligere suksessfylte jeg, og ute av stand til å bruke de strålende utviklede talentene sine til å velsigne dem som hadde latterliggjort og avvist ham enda en gang. For et tap, både for ham og samfunnet!
Apostelen Peter sa, “Framfor alt, ha inderlig kjærlighet til hverandre, for kjærligheten skjuler en mengde synder.” Inderlig kjærlighet, i betydningen “helhjertet,” blir vist ved å glemme andres feiltrinn og snubling istedenfor å bære nag og minne oss selv og andre på ufullkommenheter i fortiden.
Vår forpliktelse og vårt privilegium er å oppriktig akseptere forbedringer hos alle mens vi strever etter å bli mer lik vår Frelser, Jesus Kristus. Så spennende det er å se lyset i øynene på noen som har fått forståelse for Jesu Kristi forsoning og som gjør virkelige forandringer i sitt liv! Misjonærer som har opplevd gleden av å se en konvertitt gå ned i dåpens vann og deretter gå inn i templet er vitner om hvilken velsignelse det er å tillate – og oppmuntre – andre til å forandre seg. Medlemmer som ønsker velkommen konvertitter som kanskje har blitt sett på som uegnede kandidater i riket, finner stor glede ved å hjelpe dem å føle Herrens kjærlighet. Jesu Kristi evangeliums store skjønnhet er at evig fremgang er en realitet – vi får ikke bare lov til å forandre oss til det bedre, men vi blir oppfordret, til og med befalt, å fortsette å søke fremgang og, til slutt, fullkommenhet.
President Thomas S. Monson rådet oss: “På hundrevis av enkle måter viser dere alle nestekjærlighet… Måtte vi alle ha Kristi rene kjærlighet til våre medreisende på denne reisen gjennom livet, istedenfor å være dømmende [eller] kritiske overfor hverandre. Måtte vi innse at hver enkelt gjør sitt beste for å takle utfordringene hun [eller han] møter, og måtte vi strebe etter å gjøre vårt beste for å hjelpe til.”
Nestekjærlighet er, i positive ordelag, tålmodig, snill og lykkelig. Nestekjærlighet setter andre først, er ydmyk, utøver selvbeherskelse, ser etter det gode i andre og gleder seg når andre lykkes.
Som søstre (og brødre) i Sion, vil vi forplikte oss til “å arbeide sammen …og gjøre alt det som er edelt og gavnlig, velsigne og styrke og stå andre bi” Kan vi, med kjærlighet og stort håp, se etter og omfavne skjønnheten i andre, og gi rom for og oppmuntre til fremgang? Kan vi glede oss over det andre oppnår mens vi fortsetter å arbeide med våre egne forbedringer?
Ja, vi kan bringe evangeliets lys inn i vårt hjem, skoler og arbeidsplasser hvis vi ser etter og deler positive ting om andre og lar det mindre-enn-perfekte svinne hen. For en takknemlighet som fyller mitt hjerte når jeg tenker på den omvendelsen vår frelser, Jesus Kristus, har gjort mulig for oss alle som uunngåelig har syndet i denne ufullkomne og noen ganger vanskelige verden!
Jeg bærer vitnesbyrd om at når vi følger Hans fullkomne eksempel, kan vi motta nestekjærlighetens gave, som vil gi oss stor glede i dette livet og den lovede velsignelsen evig liv sammen med vår Fader i himmelen. I Jesu Kristi navn. Amen.