Det beste har ennå ikke hendt
Fra en tale holdt under en andakt ved Brigham Young University 13. januar 2009. Du finner hele teksten på engelsk på http://speeches.byu.edu.
Se fremover, og husk at tro alltid er rettet mot fremtiden.
Begynnelsen på et nytt år er tradisjonelt den tiden da vi tenker gjennom vårt liv og prøver å finne ut hvor vi er på vei, målt ut ifra hvor vi har vært. Jeg vil ikke snakke om nyttårsløfter, men jeg vil snakke om fortiden og fremtiden, med et fokus på enhver tid med overgang og forandring i vårt liv – og slike øyeblikk kommer nesten hver eneste dag.
Som tema i Skriftene for denne diskusjonen har jeg valgt Lukas 17:32, hvor Frelseren advarer og sier: «Kom Lots hustru i hu!» Hva mente han med dette gåtefulle lille utsagnet? For å finne det ut, må vi gjøre som han sa. La oss huske hvem Lots hustru var.
Historien er selvfølgelig hentet fra Sodoma og Gomorras tid, da Herren, etter å ha fått nok av det verste menn og kvinner kunne gjøre, ba Lot og familien hans flykte fordi disse byene kom til å bli ødelagt. «Fly for ditt liv!» sa Herren. “Se deg ikke tilbake … Fly opp i fjellene for at du ikke skal bli revet bort» (1. Mosebok 19:17; uthevelse tilføyd).
Med mindre enn øyeblikkelig lydighet og mer enn litt forhandling, forlot Lot og familien hans til slutt byen – i siste øyeblikk. Skriftene forteller oss hva som skjedde ved daggry morgenen etter deres flukt:
«Da lot Herren det regne ned over Sodoma og Gomorra svovel og ild fra Herren, ut av himmelen.
Han ødela disse byene» (1. Mosebok 19:24–25).
Temaet mitt kommer i neste vers. Med Herrens befaling «Se deg ikke tilbake» friskt i minne, så Lots hustru seg tilbake, og hun ble til en saltstøtte (se vers 26).
Hva var det egentlig Lots hustru gjorde som var så galt? Som historiestudent har jeg tenkt på dette, og mener jeg har noe av svaret. Tilsynelatende var det som var galt med Lots hustru, at hun ikke bare så seg tilbake. Innerst inne ønsket hun å dra tilbake. Det kan virke som om hun, selv før hun hadde passert bygrensen, allerede savnet det Sodoma og Gomorra hadde hatt å tilby henne. Eldste Neal A. Maxwell (1926–2004) i De tolv apostlers quorum sa en gang at slike mennesker vet at de burde ha hjemmet sitt i Sion, men likevel håper de å kunne beholde en feriebolig i Babylon.1
Det kan hende at Lots hustru så seg tilbake med bitterhet mot Herren på grunn av det han ba henne forlate. Vi vet med sikkerhet at Laman og Lemuel var bitre da Lehi og hans familie ble befalt å forlate Jerusalem. Så det er ikke bare det at hun så seg tilbake, men at hun så seg lengselsfullt tilbake. Kort sagt overgikk hennes tilknytning til fortiden hennes tro på fremtiden. Dette var tilsynelatende iallfall en del av hennes synd.
Tro peker mot fremtiden
Idet et nytt år begynner og vi prøver å sette året som har gått i riktig perspektiv, vil jeg oppfordre deg til ikke å dvele ved dager som nå er forbi eller fåfengt lengte etter tidligere tider, uansett hvor gode disse tidene måtte ha vært. Det er meningen at vi skal lære av fortiden, men ikke leve i den. Vi ser oss tilbake for å dra lærdom av gode erfaringer, ikke for å gjenoppleve det som er forbi. Når vi har lært det vi trenger å lære og tatt med oss det beste av det vi har erfart, skulle vi se fremover og huske at tro alltid peker mot fremtiden. Tro er alltid forbundet med velsignelser, sannheter og begivenheter som ennå kan frembringe ønskede resultater i vårt liv.
En mer teologisk måte å omtale Lots hustru på er dermed å si at hun ikke hadde tro. Hun tvilte på Herrens evne til å gi henne noe bedre enn det hun allerede hadde. Tilsynelatende tenkte hun at ingenting som lå foran henne, kunne være så godt som det hun forlot.
Å lengte etter å dra tilbake til en verden som det er umulig å leve i nå, å stadig være misfornøyd med nåværende omstendigheter og bare ha et dystert syn på fremtiden, og slik gå glipp av her og nå og morgendagen fordi vi er så fanget i der og da og gårsdagen, er noen av syndene Lots hustru var skyld i.
Etter at apostelen Paulus hadde tenkt tilbake på sitt privilegerte og givende liv i sine tidligere år – sin fødselsrett, utdannelse og anseelse i det jødiske samfunn – sa han til filipperne at alt dette var «skrap» sammenlignet med hans omvendelse til kristendommen. Han sier, og jeg omskriver: «Jeg har sluttet å mimre om ”de gode, gamle dager”, og ser nå med iver mot fremtiden ”for å kunne gripe [den], fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus”» (se Filipperne 3:7–12). Så kommer disse versene:
«Ett gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran,
og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus» (Filipperne 3:13–14).
Ingen Lots hustru her. Han så seg ikke tilbake til Sodoma og Gomorra her. Paulus vet at det er der ute i fremtiden, foran oss, hvor enn himmelen fører oss, at vi vil vinne «den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus».
Tilgi og glem
Mange av oss har vanskelig for å tilgi og glemme tidligere feiltrinn i livet – enten det gjelder egne eller andres feiltrinn. Dette er ikke bra. Dette er ikke kristent. Det står i grell kontrast til Jesu Kristi forsonings prakt og storhet. Det å være knyttet til tidligere feiltrinn er den verste form for å henge i fortiden, noe vi absolutt burde slutte med.
Jeg fikk en gang høre om en ung mann som i mange år hadde vært til spott og spe på skolen sin. Han hadde noen ulemper, og det var lett for andre å erte ham. Senere i livet flyttet han bort. Til slutt vervet han seg i Hæren og lyktes der med å skaffe seg en utdannelse og i stor grad komme bort fra sin fortid. Fremfor alt oppdaget han, slik mange i Forsvaret gjør, Kirkens skjønnhet og storhet og ble aktiv og lykkelig i Kirken.
Så, etter mange år, vendte han tilbake til byen hvor han hadde bodd som ungdom. De fleste i hans generasjon hadde flyttet, men ikke alle. Det viste seg at da han kom tilbake, ganske så fremgangsrik og fullstendig født på ny, var fremdeles den gamle måten å tenke på der og ventet på at han skulle komme tilbake. For innbyggerne i hjembyen hans var han fremdeles gamle «det ene eller det andre». Husker du han som hadde det problemet, den særegenheten, den sære væremåten og gjorde ditt og datt? Var ikke det hysterisk morsomt?
Litt etter litt ble denne mannens Paulus-lignende innsats for å legge fortiden bak seg og gripe den pris Gud hadde lagt foran ham, svekket til han til slutt døde omtrent som han hadde levd i sin ungdom. Sirkelen ble sluttet. Han ble igjen inaktiv og ulykkelig, og ble gjenstand for en ny generasjons vitser. Likevel hadde han denne ene lysende perioden midt i livet, da han hadde klart å heve seg over fortiden og virkelig se hvem han var og hva han kunne bli. Så trist at han igjen skulle bli omgitt av en hel flokk med Lots hustruer, de som syntes fortiden hans var mer interessant enn fremtiden hans. De klarte å rive fra ham det som Kristus hadde grepet i ham. Han døde trist, selv om det i stor grad ikke var hans egen feil.
Dette kan også skje i ekteskap og andre forhold. Jeg vet ikke hvor mange ektepar jeg har hatt i terapi som, når de er dypt såret eller bare veldig stresset, strekker seg stadig lenger inn i fortiden for å finne en enda større murstein å kaste gjennom ekteskapets vindu. Når noe er opp og avgjort, når man har omvendt seg så langt som det er mulig å omvende seg, når livet har gått videre slik det skal, og mange andre storartede ting har skjedd siden den gang, er det ikke riktig å gå tilbake og åpne et gammelt sår som Guds Sønn selv døde for å helbrede.
La folk omvende seg. La folk vokse. Tro at folk kan forandre og forbedre seg. Er dette tro? Ja! Er dette håp? Ja! Er dette kjærlighet? Ja! Fremfor alt er det nestekjærlighet, Kristi rene kjærlighet. Hvis noe er begravd i fortiden, la det ligge der. Gå ikke stadig tilbake med ditt lille spann og din lekespade for å grave det opp, vifte rundt med det og så kaste det på noen og si: «Hei! Husker du dette?» Klask!
Vet du hva? Dette vil trolig føre til at en eller annen stygg sak blir gravd opp fra din søppelfylling med svaret: «Ja, det husker jeg. Husker du dette?» Klask.
Før eller siden kommer alle ut av dette ordskiftet skitne, sølete, ulykkelige og sårede, når vår Fader i himmelen trygler om renhet, vennlighet, lykke og helbredelse.
Å henge i fortiden og grave i tidligere feiltrinn på denne måten er ganske enkelt ikke riktig! Det er ikke Jesu Kristi evangelium. På noen måter er det verre enn Lots hustru, for hun ødela i det minste bare seg selv. Når det gjelder ekteskap og familie, menigheter og grener, boliger og nabolag, kan vi ende opp med å ødelegge så mange andre.
Kanskje det i starten av dette nye året ikke finnes noe større krav til oss enn at vi gjør det Herren selv har sagt han gjør: «Den som har omvendt seg fra sine synder, er tilgitt, for jeg Herren, kommer dem ikke mer i hu» (L&p 58:42).
Forbeholdet er naturligvis at omvendelsen må være oppriktig, men når den er det, og når det finnes oppriktig innsats for å gå fremover, er vi skyld i den større synd hvis vi stadig minnes og påminner noen om hans eller hennes tidligere feiltrinn – og denne noen kan godt være oss selv. Vi kan være så ubarmhjertige mot oss selv – ofte mye verre enn mot andre!
I likhet med anti-nephi-lehittene i Mormons bok skulle du begrave dine krigsvåpen og la dem ligge der (se Alma 24). Tilgi, og gjør det som noen ganger kan være vanskeligere enn å tilgi – glem. Når du kommer til å tenke på det igjen, glem det igjen.
Det beste har ennå ikke hendt
Du kan huske akkurat nok til å unngå å gjenta feiltrinnet. Så kaster du resten på den skraphaugen Paulus talte til filipperne om. Avvis det destruktive og fortsett å avvise det til skjønnheten i Jesu Kristi forsoning har vist deg din egen, din families, dine venners og dine naboers lyse fremtid. Gud bryr seg langt mindre om hvor du har vært, enn om hvor du er akkurat nå og hvor du er villig til å gå. Det var dette Lots hustru ikke skjønte – og heller ikke Laman og Lemuel eller en rekke andre i Skriftene skjønte det.
Dette er en viktig sak å overveie på begynnelsen av et nytt år – og hver dag burde være begynnelsen på et nytt år og et nytt liv. Dette er det mirakel som tro, omvendelse og Jesu Kristi evangelium bevirker.
Lyrikeren Robert Browning skrev:
Bli gammel med meg!
Det beste har ennå ikke hendt.
Det siste i livet, som det første ble skapt for.
Vår tid er i hans hånd
Som sier: «En helhet har jeg planlagt.
Ungdommen viser bare det halve. Stol på Gud. Se helheten, vær ikke redd!»2
Noen av dere tenker: Finnes det en fremtid for meg? Hva innebærer et nytt år, et nytt semester, et nytt fordypningsfag, en ny romanse, en ny jobb eller et nytt hjem for meg? Vil jeg være i trygghet? Vil livet være stabilt? Kan jeg stole på Herren og på fremtiden? Eller er det bedre å se seg tilbake, gå tilbake, bli i fortiden?
Til alle slike i enhver generasjon roper jeg: «Husk Lots hustru.» Tro peker mot fremtiden. Tro bygger på fortiden, men lengter aldri etter å bli der. Tro stoler på at Gud har store ting i vente for hver og en av oss og at Kristus virkelig er «yppersteprest for de goder som skulle komme» (Hebreerne 9:11).
Hold blikket festet på dine drømmer, uansett hvor langt unna de måtte være. Lev for å se omvendelsens og tilgivelsens mirakler, mirakler av tillit og guddommelig kjærlighet som vil forvandle ditt liv i dag, i morgen og for alltid. Dette er et nyttårsløfte jeg vil be deg om å holde.
Paulus sa: «Ett gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.»
Fotoillustrasjoner: Matthew Reier
Illustrasjon: Paul Mann