Unge voksne
La fortid være fortid
Da jeg var 16, kom jeg ikke overens med tvillingbroren min i det hele tatt. Vi kranglet om alt mulig. En gang ydmyket han meg på skolen med et intenst kritisk og personlig angrep foran en gruppe venner. Det han gjorde og sa, knuste meg på en måte som mitt tenåringsego ikke kunne takle. Selv da mor og far tok opp hendelsen med ham, sa han aldri unnskyld. Jeg holdt fast ved smerten i mange år.
Han var fremdeles på misjon da jeg fikk mitt eget misjonskall. Jeg forberedte meg til å komme til templet, og begynte å reflektere over livet mitt for å finne ut hvor jeg måtte forandre meg for å kunne føle meg forberedt til å gå i templet. Jeg innså at selv om jeg ikke tenkte ofte på det broren min hadde gjort, var det fremdeles nødvendig for meg å tilgi ham.
Broren min hadde såret meg mer enn noen annen, og jeg visste at det ikke ville bli lett å tilgi ham. Jeg ba om hjelp fra min himmelske Fader.
Med hans hjelp bestemte jeg meg for å skrive til broren min regelmessig mens han var på misjon. Før dette, må jeg innrømme at jeg knapt nok hadde skrevet til ham i det hele tatt. Så sendte jeg ham en pakke. Da jeg reiste på misjon, ble han med mor og far til opplæringssenteret for misjonærer og ga meg en klem. Han skrev til og med til meg noen ganger. Jeg vet at selv om det kan ta tid, kan vi med vår himmelske Faders hjelp la fortid være fortid.