Jeg hadde ikke tempelanbefaling
Anne-Mette Howland, Utah, USA
Da jeg var 17 år gammel, fikk jeg et sterkt ønske om å få se et siste-dagers-hellig tempel. Jeg bodde i Danmark sammen med min familie, hvor det den gangen ikke fantes noe tempel. For medlemmene i Danmark lå de nærmeste templene i Sveits og England. Jeg kjente ingen i disse landene, så det var helt utelukket å reise dit på egenhånd.
Men ettersom jeg hadde familie i Utah, bestemte jeg meg for å spare penger så jeg kunne besøke dem og utføre dåp for de døde i Salt Lake tempel. Jeg skrev til min tante og mine to søskenbarn i Utah og spurte om det var i orden at jeg kom på besøk. De ble glade da de hørte om planene mine.
Et år senere hadde jeg endelig spart nok penger til min etterlengtede reise. Noen dager etter at jeg kom til Utah, kjørte min tante meg til Salt Lake tempel. Det var fantastisk å få se det med egne øyne, og jeg gledet meg til å kunne utføre dåp for de døde. Da jeg kom til inngangen, ba imidlertid en tempelarbeider om å få se tempelanbefalingen min. Ingen hadde sagt noe om en tempelanbefaling! Arbeideren fortalte vennlig hva en tempelanbefaling er, og sa at jeg kunne få en av biskopen min.
Jeg ble meget skuffet. Jeg måtte nøye meg med å besøke slektninger og se templet fra utsiden.
Under faste- og vitnesbyrdsmøtet søndagen etter følte jeg behov for å bære mitt vitnesbyrd og fortelle forsamlingen hvor velsignet de var som bodde så nær et tempel. Jeg sa også at jeg så gjerne skulle ha gått inn, men ikke kunne fordi jeg ikke hadde anbefaling, selv om jeg alltid hadde lært å leve verdig. Jeg avsluttet mitt vitnesbyrd med å oppfordre medlemmene til å gå i templet så ofte de kunne.
Etter kirken kom mine slektningers biskop bort til meg og sa at han ville prøve å hjelpe meg å få en tempelanbefaling, og vi avtalte et intervju. Under intervjuet spurte han meg om biskopen min snakket engelsk. Jeg sa nei. Han svarte: «Og jeg snakker ikke dansk.» Igjen svant håpet.
Men biskopen sa: «Når du har kommet så langt, kan vi ikke gi opp ennå. Jeg vet at Herren vil hjelpe oss. Vi må bare ha tro.»
Så ba han om min biskops telefonnummer i Danmark, som jeg tilfeldigvis hadde med meg. Jeg ble overrasket da jeg hørte biskopens sønn ta telefonen. Han sa at han nettopp hadde kommet hjem fra misjon i England. Da jeg fortalte dette til den amerikanske biskopen, sa han: «Perfekt. Han kan oversette for oss.»
Snart var alle fire på telefonen. Min biskop ga meg et tempelintervju, og sønnen hans oversatte for den amerikanske biskopen. Snart hadde jeg min anbefaling, og kunne endelig komme inn i templet! Jeg kan ikke sette ord på den gleden jeg følte over at Herren hadde åpnet en utvei for meg.
Senere giftet jeg meg i templet, og har blitt velsignet med fire nydelige barn. Jeg er så takknemlig for at vår himmelske Fader har gitt oss templer, og jeg er takknemlig for at jeg er beseglet til min familie så vi, hvis vi lever rettferdig, kan være sammen for evig.