Derfor vet jeg
Boken gjorde meg nysgjerrig
Jeg stirret på Mormons bok og grunnet på budskapet misjonærene hadde gitt meg.
En dag kom vennene mine og jeg sammen for å feire. Hjemme hos min venn snakket, drakk og røykte vi. Men en av vennene mine, Patrick, deltok ikke. Så slo det meg at Patrick aldri prøvde noe av det vi andre gjorde. Jeg husket at han var mormon.
Sent på kvelden gikk alle hver til sitt, unntatt Patrick og jeg. Vi dro sammen i en jeepney. Jeg lurte fremdeles på hvorfor Patrick ikke deltok, og jeg tenkte tilbake på en dag fire år tidligere, da vi var 16. Vi gikk nedover en gate i nærheten av skolen vår, da jeg fortalte ham at jeg hadde lyst til å bli prest en dag.
«I vår kirke kunne du allerede ha vært prest,» svarte Patrick. «Du må bare bli ordinert. Når du fyller 19, kan du forkynne evangeliet som misjonær.»
«Det er jo latterlig,» sa jeg, og tenkte at han ikke visste stort om evangeliet. «Hvordan kan en 19-åring forkynne for folk? Prester må studere i mange år for å kunne forkynne.»
Patrick insisterte på at 19-åringer i hans kirke kunne forkynne. Han fortalte meg at hans kirke også har en annen bok med hellig skrift, og han ga meg et eksemplar. Jeg bladde gjennom den hjemme, og jeg følte at det var noe spesielt med den boken. Men jeg tenkte ikke så mye mer over det. Jeg la den i en eske, hvor den ble liggende de neste fire årene.
Der vi kjørte i jeepneyen etter festen, spurte jeg Patrick hvor han skulle. «Jeg skal møte noen venner. De er eldster – misjonærer.» Jeg husket at jeg hadde sett dem. Jeg spurte Patrick om jeg kunne bli med ham til eldstene så jeg kunne stille dem noen spørsmål om kirken deres.
Vi møtte misjonærene i en butikk i nærheten av boligfeltet deres, og de håndhilste på oss. Det var veldig formelt. Men etter at de hadde presentert seg for meg, skjønte jeg at de var som alle andre gutter. De ville avtale tid og sted for å besvare spørsmålene mine.
«Bare gi meg nummeret deres, så sender jeg SMS når jeg får tid,» svarte jeg. Jeg mente egentlig ikke å sende SMS til dem.
Da jeg kom hjem, fant jeg frem boken Patrick hadde gitt meg fire år tidligere – noe ved den gjorde meg nysgjerrig. Dagen etter sendte jeg SMS til misjonærene og ba dem undervise meg. De begynte med evangeliets gjengivelse. Det virket så annerledes, og jeg sa til meg selv: «Hvorfor gjengi noe når de vet at eldre generasjoner er forskjellige fra vår generasjon i dag?»
Etter to diskusjoner bestemte jeg meg for ikke å ta imot flere. Da de spurte hvorfor, svarte jeg: «Jeg er bare ikke interessert lenger.» Det gikk en uke. Jeg satt og stirret på Mormons bok og grunnet på budskapet misjonærene hadde gitt meg. Jeg begynte å lese det misjonærene ba meg om å lese i 3. Nephi 11. Jeg leste at Jesus besøkte en annen nasjon for å vise at han var Frelseren og Messias. I 3. Nephi 15 gjenkjente jeg et skriftsted jeg hadde lest i Bibelen, i Johannes 10:16. Det var noe misjonærene ikke hadde lært meg ennå.
Tårene rant, og jeg ble sittende på rommet mitt og gråte. Det gikk opp for meg hvilken kjærlighet Jesus Kristus har til oss alle. Han elsker oss så høyt at han ga sitt eget liv for å frelse oss fra våre synder. Jeg nølte ikke med å be og spørre om Mormons bok var sann. Jeg var helt alene på rommet mitt og ba, men plutselig følte jeg at det var noen der som hørte på meg.
Mitt hjerte ble bløtgjort av de tilskyndelsene jeg hadde mottatt. Jeg reiste meg og sa: «Dette er den sanne kirke. Jeg vet at dette er den kirken Jesus Kristus gjenopprettet.»
Dagen før min dåp ba jeg også. Igjen sank det jeg hadde hørt og følt, dypt inn i mitt hjerte, og jeg visste at Den hellige ånd hadde åpenbart sannheten for meg. Jeg visste at Jesus er Kristus. Jeg følte i mitt hjerte og mitt sinn at jeg ønsket å bli døpt, fordi jeg trodde at jeg kunne bli ren gjennom Jesu Kristi forsoning.
Jesus Kristus sonet for våre synder, og dette er grunnen til at jeg omvendte meg. Jeg vet at han var den eneste med makt og myndighet til å gjenoppbygge sin kirke i vår evangelieutdeling. Som misjonær i Filippinene Cagayan de Oro misjon gjør jeg nå mitt beste for å hjelpe mennesker å finne den store lykke jeg nå opplever.
Illustrasjoner: Paul Mann
Vi møtte misjonærene, og de ville avtale tid og sted for å besvare spørsmålene mine.