Be om et svar
Noen ganger ber vi om hjelp, men svarene kommer først etter at vår tro har blitt prøvd.
Under en matteprøve en dag klarte jeg ikke å huske hvordan en av oppgavene skulle løses. Jeg hadde forberedt meg til denne prøven, men jeg kunne ikke huske det jeg hadde repetert hjemme. Jeg hadde imidlertid tro på at jeg kunne be min himmelske Fader om hjelp.
Jeg bestemte meg for å akseptere den første tilskyndelsen jeg følte. Etter bønnen følte jeg at jeg kunne løse oppgaven på en bestemt måte. Men jeg begynte å tvile fordi det virket som en merkelig måte å løse oppgaven på. Dermed gjorde jeg den på egenhånd etter beste evne.
Etter at alle prøvene var levert, gikk læreren gjennom prøven med oss. Jeg fant ut at følelsen jeg hadde hatt etter bønnen, ville ha gitt meg riktig svar, men jeg hadde ikke lyttet.
Senere, på eksamen, sto jeg igjen overfor en oppgave jeg ikke klarte å løse, selv om jeg hadde øvd på dette hjemme.
Jeg ønsket å be min himmelske Fader om hjelp, men kom til å tenke på den gangen jeg blankt hadde avvist hans hjelp. Nå skammet jeg meg for å spørre. Men ettersom jeg ikke kunne komme på noen annen løsning, ba jeg likevel om hjelp.
Igjen tvilte jeg da tilskyndelsen kom. Jeg ble enda mer forvirret enn jeg hadde vært før. Men jeg hadde lovet Herren at jeg ville lytte. Dermed undertrykte jeg disse tankene og gjorde nøyaktig det tilskyndelsen sa jeg skulle gjøre.
Etter å ha rettet prøvene, kunngjorde læreren karakterene våre. Hun gjorde det spennende ved å begynne med de dårligste karakterene og jobbe seg opp til de beste. Da hun ikke leste opp navnet mitt blant 3-erne – en lav karakter – var jeg sikker å at jeg kom til å få en 2-er, den beste karakteren jeg noensinne hadde fått i matte. Men da hun ikke leste opp navnet mitt blant 2-erne, følte jeg noe helt annet. Jeg var hundre prosent sikker på at jeg ikke kunne ha fått en 1-er, så jeg begynte å frykte at jeg hadde gjort det dårligst i hele klassen.
Men så var navnet mitt blant 1-erne. Jeg fikk klump i halsen da jeg erkjente Herrens hånd i dette og hadde fått sikker kunnskap om hans kjærlighet til og tålmodighet med meg. Da noen av klasserkameratene mine sa: «Så bra du gjorde det!» kunne jeg bare riste på hodet. Jeg lyktes først da jeg fulgte tilskyndelsen.
Fotoillustrasjon: John Luke